Analytisk Argumentasjon

Hvordan reagerer vi møte med uenighet?

Dersom jeg møter andre mennesker i uenighet, og vi har en arena som tillater det, er min ideelle tilnærming å navigere bakover til felles referanseramme som kan danne utgangspunkt for en videre analytisk konstruktiv dialog for utvikling av felles forståelse. Det er ikke alltid tvingende nødvendig å komme til enighet. Men jeg kan garantere at denne fremgangsmåten gir langt større mulighet for øket innsikt, øket selvinnsikt og ofte bedre forståelse og respekt mellom aktørene.

Så hva består en slik felles referanseramme av? Jeg tenker at den viktigste sorteringen er den mellom fakta og verdier. Men faktadelen, forutsetter jo også felles bruk av logikk, felles språkforståelse, felles metafysiske mulighetsrom, og sånn noenlunde felles epistemisk forståelse. Mye av summen her, handler jo om vitenskap og vår egen ydmykhet, og ikke minst innsikt i egne begrensinger.

Men, først og fremst. Gjennom en slik navigering vil vi også få innsikt i noe helt annet, det er mot-debattantens mentale modus. Enten er vi i undringsmodus, eller vi er i kampmodus. Har vi med kampmodus å gjøre, så vil et forsett om å navigere til felles referanseramme, garantert mislykkes. Da er det ikke uvanlig med personangrep, strategier som diskrediterer deg, strategier som blokkerer arenaen eller strategier som truer, eller kansellerer deg. Men vi kan også bli vitne til strategier som benekter logikk, vrir språket ditt til det verste, misforstår og nekter deg å korrigere, benekter argumenters soliditet, uten analyse og sår tvil om vitenskapens troverdighet.  Og selvsagt kan vedkommende avbryte deg, jamme deg. Dette går inn under strategier for arena-kontroll.

Her har jeg et forslag til moderne samfunnskontrakt.  Den er en forutsetning for konstruktiv dialog mellom uenige aktører.  Det er forskjell på uenighet og konflikt. Utfordringen er å være bevisst på dette, mobilisere kognitivt, beholde roen og derved også forbli i undringsmodus. Makter man ikke dette, er konflikten ofte et faktum.

Et viktig skille

Basert på forskjellen mellom fakta og verdier, så skiller jeg mellom to typer argumentasjon. Den ene typen har utgangspunkt i standpunkter. Dette kaller jeg for rasjonell argumentasjon.   Den andre typen har utgangspunkt i det jeg kaller for oppfatninger eller virkelighetsoppfatning. Den kaller jeg for realistisk argumentasjon, eller fakta-argumentasjon.

For den som ønsker å forstå hvordan jeg tenker er det helt vesentlig å skjønne forskjellen på disse to typer argumentasjon. Jeg skrev en gang en lang avhandling «konstruktiv diskusjon».  I dag ville jeg heller bruke navnet «analytisk dialog». Det er en dialog-form som har som mål å øke forståelsen mellom debattantene.  Dette altså i motsetning til konkurransepreget debatt (retorisk), som er i kampmodus og hvor formålet blir å vinne debatten.  Det er den siste debattformen som faller oss naturlig, og det er også den som preger media.

I en analytisk dialog utstyrer vi oss med en verktøykasse for analyse. Her har jeg kommet opp med noen verktøy, men her er det gode muligheter til å være kreative og finne på flere.

Identifikasjon av argumentstyper

Et rasjonelt argument relaterer seg alltid til valg eller beslutninger. Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi innrette oss? Hvordan skal vi handle? Det kan også dreie seg om fortiden. Ble min strategi en suksess? Valgte jeg riktig osv.

Eksempler på problemstillinger som adresserer vår rasjonalitet: Skal vi kjøpe oss båt? Skal Norge inn i EU? Skal vi forby innvandring? Hvilken utdannelse skal jeg ta? Denne type problemstillinger krever oss fullt og helt rasjonelt.  Det vil si at i tillegg til å forholde oss til fakta, så må vi også forholde oss til hensikt.


Ofte kalles dette for «praktisk argumentasjon». Det som karakteriserer denne type argumenter er at de alle inneholder verdi-komponenter. Verdikomponenter kan enten være eksplisitt adressert i argumentet, eller de kan være implisitt, ikke uttalt. Det vil si et ikke-formulert premiss, som gir argumentet relevans. En viktig teknikk i min form for argumentasjonsanalyse går nettopp på å klare å dekomponere argumentet i et verdi-komponent og en real-komponent. Til dette kan man ta i bruk hensiktsanalyse eller tankeeksperimenter. En god pekepinn på identifikasjon er at det skal være mulig å spørre «hvorfor» i den forstand at man søker en hensikt.

Argumenter som ikke identifiseres som rasjonelle kan kanskje deles opp i to kategorier.

1)   Realistiske argumenter
Disse forholder seg utelukkende til vår virkelighetsoppfatning. Dette dreier seg om fakta, eller det som er eller det som sannsynligvis er.
Eksempler på problemstillinger som har utgangspunkt i realisme: Var dinosaurene varmblodige eller kaldblodige?  Er det ingen, en eller flere personer som er opphavet til personen Jesus, slik han fremstilles i evangeliene? Er det liv på mars?
Ideell realistisk argumentasjon skal aldri referere seg til verdier. Utsagn av typen «det kan ikke være målbar forskjell i IQ på forskjellige folkegrupper, for det ville gitt grobunn for diskriminering» er et ugyldig realistisk argument. For det handler om at vi argumenterer for at slik vi ønsker det skal være, ikke slik det er. Det sier seg selv at ønsketenkning og såkalte strutsestrategier bare vil forurense vår virkelighetsoppfatning i en mer urealistisk retning. Også utsagn av typen «

velge å tro» er ugyldig, fordi det også forutsetter verdier som utgangspunkt for det valget av virkelighetsoppfatning. Fakta og sannsynlige fakta velges ikke, de erkjennes. Med andre ord: realistiske argumenter baserer seg på erkjennelse av fakta og slutninger i forhold til dette.

2)   Den andre kategorien av ikke-rasjonelle argumenter er kun en utvidelse av realistiske argumenter til all ren logisk argumentasjon. For det er jo slik at våre kognitive evner har en universalitet over seg. Det innebærer at vi kan bygge systemer og tankestrukturer uten noen nødvendig kobling til virkeligheten.  På alt dette kan det settes opp regler og strukturer som gjør det mulig å operere med logiske funksjoner med utgangspunkt i regler, strukturer og variabler som måtte finnes i dette systemet. Matematiske systemer kan være slike strukturer. De kan ha en anvendelse i forhold til virkeligheten, men det er ingen nødvendighet.

 

I forhold til en realistisk idealisme er det nærliggende å søke seg mot vitenskapen.  Her finnes en enorm litteratur og tenkning som går på det å definere vitenskap og vitenskapens metoder. Den kunnskapsutviklingen som definitivt har hatt størst suksess er vitenskapen. Så om vi har forskjellige oppfatninger om hvordan noe er, så er det først og fremst søking etter vitenskap og forskning på området som gjelder. Men før vi kommer så langt har vi en viktig jobb å gjøre i forhold til å analysere våre oppfatninger på området. Vi må forstå hverandres oppfatninger før vi kan konkludere med om der er et reelt avvik eller ikke. Her kan vi bruke flere verktøy:

·       Analysere begreper og definisjoner

·       Analysere hverandres faktagrunnlag

·       Analysere resonnementer

·       Kontekst eller perspektiv

En analytiker må være i stand til å sortere mellom disse. Altså kunne skille fakta-komponenter fra resonnementer (logikk anvendt på fakta-elementer). Og analytikeren må være bevisst på semantikk, og alle feilkilder som ligger i det at vi oppfatter begreper forskjellig.
I tillegg er det vesentlig både å være selvbevisst på egne perspektiver, gjerne også navngi dem, men også på andres perspektiver og forstå at perspektiver kan være forskjellig, men likevel likeverdige.

 

En analyse av standpunkt inneholder alt som en oppfatningsanalyse inneholder, men i tillegg må vi også analysere hensikt. Her tenker jeg det er viktig å begynne med å analysere hensikt. For det er helt vesentlig å sortere ut om det er snakk om en verdiuenighet, eller om det kun handler om forskjellig virkelighetsoppfatning. I den siste varianten, altså at vi konstaterer at vi har samme overordnede mål, så er vi tilbake igjen til fakta-spørsmål og en analyse av våre oppfatninger. Men om vi avdekker en uenighet i forhold til hva vi ønsker å oppnå, så er vi inne på en helt annen måte å analysere dette på. Jeg har jo utviklet hensiktsanalysen med det formål å avdekke slike ting. Men akkurat dette med hensikt er ofte vanskelig. For mennesket er svært sammensatt og drives av et utall tilbøyeligheter. Alt dette kan spille inn på en kompleks måte og påvirke våre standpunkter. Noen ganger er dette skjult for bevisstheten og vi får å gjøre med forsvarsmekanismer som søker å opprettholde den tilstanden. En mislykket hensiktsanalyse vil alltid antyde at vi kan ha problemer på det nivået. Ikke alle hensikter er gode hensikter og det sosiale spill driver oss til å holde kortene tett ved brystet. Men, det interessante her er jo at mennesker flest også drives av det samme sosiale spill til å forsøke å vise frem en god felleskapsholdning. Så om vi ikke kommer i mål med hensiktsanalysen kan vi alltids prøve den andre metoden som er tankeeksperiment.

Overskriften på denne refleksjonen er «Analytisk argumentasjon». Men jeg har stort sett snakket om analysen. For jeg tenker at det er selve analysen som blir den egentlige argumentasjon. Vi snakker jo ikke om retorikk her. Vi snakker om analyse. For å få til dette er det selvsagt en del holdninger og forutsetninger som må til. For øvrig har jeg en gammel refleksjon om diskusjonsteknikk, som jo kan ta som et innspill i forhold til selve dialogen.

Hva med normative utsagn?

I denne settingen passer egentlig ikke ideen om normative utsagn inn. Normative utsagn behandles som standpunkter. Det vil si at de blir gjenstand for analyse i den hensikt å finne frem til ufravikelige verdikomponenter. Men, for å holde oss til terminologien: det som betegnes som normative utsagn er ofte ubevisst avledet av en kombinasjon av normative og deskriptive forestillinger. Det ekte normative, den egentlige grunnleggende verdikomponenten fremtrer ikke før argumentet er dekomponert og analysert. Formelt sett så heter det at man ikke skal blande normativ og deskriptiv argumentasjon. Man kan nok oppnå en viss ryddighet med dette, men i praksis kan dette ofte bli vanskelig, nettopp av den grunn at normative utsagn ofte kan inneholde skjulte deskriptive forutsetninger.

 

Eksempel på tankeeksperiment som en måte å avdekke hensikt på

På samme måte som man i vitenskapen benytter seg av fysiske eksperimenter for å teste ut hypoteser, så er man i filosofien avhengig av tankeeksperimenter for å teste ut sine hypoteser.

For mange år siden var jeg i en samtale med en gammel adventist om etikk. Adventistene lærer jo at man ikke skal spise svin. Jeg ønsket å finne ut om dette er en norm som er et absolutt mål i seg selv, eller om det oppfattes å være en strategi for å nå et høyere mål (for eksempel helse). Her kunne jeg selvsagt gått på en hensiktsanalyse. Men jeg hadde ikke utviklet den teorien, men kom like fort og kanskje enklere frem til svaret ved å bruke et tankeeksperiment. Som regel er jo slike samtalepartnere i det retoriske hjørnet i slike samtaler og da gjelder det å bruke kløkt i den hensikt å avlure analytisk verdifull informasjon. Mitt tankeeksperiment var som følger:

Du havner på en øde øy. Du vet at det kan gå et år før hjelpen kommer. Det eneste man kan spise er en type villsvin som lever på øya. Hva vil du gjøre, spise svin, eller dø av sult?
Den retoriske adventisten kom selvsagt, men en retorisk kraftsalve. Han ville ta grisen i halen og slenge den på havet så han var sikker på ikke å falle for fristelsen. Det ble selvsagt latter av den kreative retorikken, men jeg hadde stilltiende fått mitt svar og stilt min diagnose. Dette er en person som forsvarer denne normen som en absolutt norm, uten begrunnelse. Eller begrunnelsen peker rett i retning av lydighet mot Gud. Hva Gud måtte ha av hensikt for dette forbudet er det ikke oss mennesker gitt å spekulere over.
Likevel er jo adventistsamfunnets litteratur sterkt fokusert på helse. Og, i sin tid, daværende forskning støttet forestillingen om at svinekjøtt er mer usunt enn det kjøttet som man i Bibelen betegner som rent, for eksempel oksekjøtt.
Så denne samtalen er neppe betegnede på et entydig adventistsvar. Jeg tenker meg på den tiden at adventister som seriøst hadde forholdt seg til problemstillingen ville delt seg i to leire i synet på det spørsmålet.

Utgangspunktet for å komme på tankeeksperimentet var i dette tilfellet altså nærliggende. Enten handler dette om en strategi for best mulig helse, eller det handler om en absolutt norm.  Altså gjettet jeg en strategi og en overordnet hensikt. Så konstruerte jeg opp en situasjon der forbudet, som strategi, virker mot sin hensikt.  Måten man forholder seg til problemstillingen på er da ment å avdekke hvilken leir, vedkommende vil havne i.

Et annet eksempel på tankeeksperiment henter jeg fra en diskusjon jeg hadde med Peder. Diskusjonen handler om muslimer og islam, hvor Peder trekker noe jeg oppfatter som en slags religiøs tilslutning til alt som naturen står for inn i bildet. Vi endte vel opp med en prinsipiell diskusjon om dette og jeg prøvde meg med en hensiktsanalyse. Det gikk dårlig og situasjonen ble meget amper. Hovedspørsmålet er: er genenes overlevelse et mål i seg selv? Jeg husker at jeg trakk opp begrepet livskvalitet, noe som bare ble føyst unna som lite signifikant opp mot genenes overlevelse.  I ettertid konstruerte jeg opp følgende tankeeksperiment:

Jorden blir invadert av en annen overlegen art fra et helt annet sted i galaksen. De er oss totalt overlegen og de kan gjøre med oss mennesker hva de vil. De finner raskt ut at menneskets avføring inneholder et protein som er svært nyttig for dem.  I stedet for å bruke de to årene det tar å utvikle en egen maskin for å gjøre dette bestemmer de seg for heller å bruke mennesket som produksjonsmiddel. Mennesket fjernes fra Jorden. De blir oppdrettet i store kolonier på diverse måner som passer for formålet. Der står de, naken, ensom, på bås, i forferdelig lidelse og produserer avføring til de stuper i en alder av 14-15 år. Slik blir menneskets genom ivaretatt, ikke bare i tusener, men i millioner av år. Yess mennesker overlever lengre enn noen art på jorden. Hurra!!

Her har jeg altså konstruert opp en situasjon er livskvaliteten redusert til endeløs lidelse, samtidig som genene overlever i millioner av år. Den som forholder seg seriøst til tankeeksperimentet får da i oppgave å reflektere over om dette er en ønskelig situasjon for mennesket, om alternativet var at vi døde ut etter noen tusen år på vår egen klode.

Som gammel radio/TV reparatør er jeg drillet i å feilsøke ved hjelp av tilsvarende tekniske eksperimenter. Det handler ofte om lignende ting, nemlig å isolere funksjoner og se hva som skjer. På samme måte må man i det mentale landskapet frikoble variabler fra hverandre for å undersøke egenskaper på hver av dem isolert. I dette tilfellet har jeg satt opp livskvalitet for seg opp mot en ren visjon om genenes overlevelse.  For det første vil det bevisstgjøre samtalepartneren på livskvalitet slik at hans standpunkt ikke skal være preget av ureflekterte eller ugjennomtenkte sider ved sitt utsagn. For det andre, om da vedkommende fortsatt holder på genenes overlevelse som det ytterste mål her i verden så vil jo også det fortelle meg noe om det menneskets grunnholdning og derigjennom avdekke den egentlige årsaken til vår uenighet. Og kanskje kan det være slik at en slik innsikt kunne forklare forskjeller på en rekke standpunkter.

Digresjon: Likevel må jeg jo innrømme at om det skulle komme dit hen at et menneske hardnakket påstår genenes overlevelse overordnet livskvalitet, så ville jeg ha vanskelig for å tro at det egentlig er tilfelle.

Jeg husker en gang en film jeg så om en indisk prinsesse fra fordums tid. Hennes mann var død og tradisjonen var at konen skulle kremeres levende sammen med liket. Det fantes imidlertid flere muligheter for henne å unnslippe sin skjebne på. Og det vanlige var at man utnyttet disse mulighetene og slapp unna det hele med livet i behold. Men denne prinsessen nektet plent. Hun insisterte på å følge sin mann inn i døden. Hun ble utsatt for et kraftig press om å la være. Men hun var teatralsk og meget bestemt på å dø på bålet. Så kom da dagen da dette skulle skje og prinsessen ble kjørt gjennom byen til skue for alle sammen.  Da de kom til plassen der bålet skulle være og hun ble plassert på bålet sammen med son mann, fikk vi se at noen var rigget klar med gevær i den hensikt å skyte henne i det flammene tok henne. Det var da en kommentar falt i retning av at «it is still a game to her». Jeg forestiller meg at i disse ordene innebærer en tanke om at menneskets innlevelsesevne noen ganger blokkeres. Når flammene nådde henne var det som om den nakne sannhet endelig gikk opp for henne. Hun begynte å hyle i panikk. Så ble hun skutt. Kanskje er det slik at slike refleksjoner enkelt og greit stopper opp for noen, enten på grunn av prestisje og retorikk, eller kanskje rett og slett på grunn av en blokkert innlevelsesevne.

 

Generelt om metoder for fakta-analyse

Som beskrevet her i Wikipedia, er det nødvendig med egne analytiske metoder tilpasset hvert tema.  Men generelt kan man si at den analytiske metoden handler om vertikal kunnskapsbevegelse. Man graver seg ned i materien, og forsøker å utvikle en stadig grundigere forståelse. Man søker å forankre kunnskapen i en solid basis. Da sier det seg selv at dette krever innsats, og det blir fort abstrakt og ofte temmelig komplisert. Dybde krever oss kognitivt på en helt annen måte enn den horisontale kunnskapsbevegelsen hvor man er på en slags oppdagelsesreise fra topp til topp mellom tusen interessante temaer.

Den generelle måten å grave seg ned i fakta-baserte temaer på er via spørreord som hvordan eller hva.

Spørreordet hvordan har en typisk detaljerende effekt. Det etterspør forståelse. Hvordan fungerer ting? Spørreordet krever som regel et analytisk, forklarende svar. Og for hvert element i forklaringen, så kan man fortsette sin «hvordan»- analyse og komme enda lengre ned.

Kompleksitet er utfordrende for vår hjerne.  Ofte er kompleksiteten langt mer omfattende enn vi klarer å ha oversikt over.  Dette handterer vi ved å strukturere problemet på en slik måte at vi kun trenger å forholde oss til en overkommelig bit av gangen. Dette innebærer oppdeling og avgrensninger både horisontalt og vertikalt.

Statsministeren snakker om infrastruktur, som et meningsfullt begrep innenfor storpolitikken. Samferdselsministeren snakker om transportsektoren som en del av sitt domene. Kommunepolitikeren snakker om busselskaper.  Busselskapet snakker om bussene.  Sjåføren snakker om bussen.  Mekanikeren snakker om motoren og komponentene i motoren. Ingeniøren snakker om dieselpumpens virkemåte. Herfra kan vi gå videre til fysikk og kjemi, Og fortsatt er det flere nivåer, ned mot kvantefysikk og string-teori, helt til alt oppløses i noe uforståelig som ligner på ingenting.

Poenget er at hvert av disse områdene i seg selv er komplekse områder, full av egne begreper strukturer, virkemåter og avgrensinger.  Har kan man innføre et nivå-begrep. Et avgrenset nivå, er altså sin egen verden, med sin egen kompleksitet, sin egen logikk og egne begreper. Sett utenfra blir dette ofte uforståelig, fordi man ikke kjenner begrepene. Det å arbeide seg inn på et slikt område, handler om å utvikle innsikt i begreper, struktur og virkemåte. Og ofte må vi på underliggende nivåer for å erverve god innsikt i begrepene.  Typiske spørsmål er:

Hva betyr det og det? Hvordan virker det og det? Hva om så og så?

Slike spørsmål krever forklaringer som svar. Og slike forklaringer kan virke uoverkommelige og komplekse ved første blikk. Det som gjelder da er ikke å få panikk. Forstår du ikke ord og begreper? Etterspør og studer betydningen av dem. Og her kan de bli nødvendig med flere nivåer, før man kommer opp, tilbake igjen og kan gå videre der man stoppet opp. Forståelse handler alltid om å utvikle mentale strukturer og ha formeninger om hvordan dette virker sammen. Strukturene skaper den overordnede helheten i systemet. Når man studerer strukturen, er det vesentlig å anse boksene i strukturen som «blanke bokser». Ellers går det i ball for oss. Veldig ofte ser jeg i samtaler, at vi blir alt for springende mellom nivåer. Det blir forvirrende, og dialogen drifter ut av temaet. Prøv først å få tak i den overordnede strukturen, og virkemåten i den. Så kan man gå på boks for boks i strukturen. For hver av disse beveger man seg ned på nivå under, og prosessen gjentar seg.

Dette er den analytiske fremgangsmåten. Det er nok riktig at den kan virke skremmende mentalt utfordrende. Men min erfaring er at hjernen kan trenes opp til slike oppgaver. Den er som musklene. Har du først gått oppoverbakker, noen ganger, så blir hver gang lettere.
Her gjelder det som alltid: pust rolig, ha tålmodighet, bevar troen på at dette kan du lære, og vær villig til å investere i det.

Det som også er filosofisk viktig å forstå, er at strukturer er et nødvendig mentalt verktøy for å kunne gripe og beherske komplekse temaer.  Sant nok er det ikke alltid at den strukturen vi lærer er den beste. Noen ganger kan man revolusjonere ved å tenke ut nye strukturer og andre måter å betrakte det hele på. Men mitt poeng er at uten strukturer og nivåer, så settes store deler av vår kognitive funksjon ut av spill. Dette gjelder uansett, alle temaer, enten det er teknologi, vitenskap, filosofi, ja til og med litteratur.

Og selvsagt, er det noe som går igjen i all slik analyse. Det er logikk, ofte matematikk, og ikke minst språk og begreper. Alt dette har sine domener innenfor filosofien. Og ingen av disse mentale verktøyene er fullkomne. Et viktig poeng er likevel dette: Dette er det vi har av verktøy. Ja, vi bør kritisere dem for å få innsikt i deres begrensinger. Men det i seg selv forutsetter bruk av de samme verktøyene. For, uten dette har vi ikke lenger noen fornuft til vår disposisjon. Og forlater vi det, er vi over i ikke-menneskelig tilstand.

Det uoverkommelige kunnskapsuniverset

Som utenforstående er det alltid en mental oppoverbakke å utvikle innsikt i et tema. Det vil alltid være et spørsmål om det er investeringen verdt.  Denne kalkulasjonen har vært med oss fra førmenneskelig tid. Vi kjenner det i form av at slike aktiviteter kan oppleves anstrengende. Les gjerne her om «det late mennesket» for å få en innsikt i dette. Motkrefter i oss selv er jo interesse og nysgjerrighet. Beslutning om å gå inn på området eller ikke, balanserer disse mot hverandre.
Vi mennesker må, alt etter mental kapasitet og livsoverskudd drive med kunnskapsøkonomisering.

Det betyr i praksis at vi bevisst og ubevisst evaluerer hva det er verdt å sette seg inn i og hva vi skygger unna. Det totale biblioteket over menneskets kunnskapsbase er nesten grenseløst. Vi må finne oss i bare å ha kunnskap om mindre enn promiller av dette. Og da er det meste overflatisk. Vi må akseptere at det meste kan vi ingenting om, og det meste vi føler vi kan noe om, er vi ikke eksperter på.

Men jeg tenker at det er viktig for ethvert menneske å stupe ned i noe, komme i dybden og se kompleksiteten i hvitøyet. For det gjør noe med deg som person. Da går det opp for oss at jo mer vi vet, desto mer forstår vi at vi ikke vet. Det er en modningsprosess i seg selv å gå dypt ned i et tema. Man blir, eller bør bli, ydmyk av dette. Og det lærer oss å praktisere respekt for andre mennesker og deres kunnskapsområder, og at vi ikke bør ha sterke meninger om ting vi erkjenner å ha manglende kunnskap om. Vi lærer å sette pris på mangfoldet av oss mennesker. Det er jo gjennom denne omfattende differensieringen at vi som menneskehet. Makter å holde en slik stor kunnskapskapital.  Vi lærer og forstår vår avhengighet av hverandre, og at dette ikke er mulig uten et fellesskap som muliggjør samarbeid.

 

Analytisk dekonstruksjon

Se også her og her og her. Når vi først er inne på vertikal kunnskapsbevegelse så kommer en dypere refleksjon nærmere. For saken er jo den at dynamikk, funksjon og betingelser totalt kan endre karakter fra et nivå til det neste. Jeg tenker at det gir grunn til en underliggende, nesten metafysisk antakelse om det noen kaller for emergering. Det betyr ikke noe annet enn at nye egenskaper kan oppstå av underliggende elementer, som ikke hadde disse egenskapene fra før av. Hadde det ikke vært slik, så hadde alt det vi snakket om i denne teksten vært unødvendig.

Jeg har sett noen forklare dette på den måten at man jo kunne sette sammen mange små kjegler, til en stor ball. Ballen kan rulle, men ikke kjeglene, den består av. Mot det kan man argumentere med at begge nivåer handler om form.  Så vi får ikke noe fundamentalt metafysisk nytt ut av dette. Men, vi får likevel nye egenskaper, som ikke var i grunnkomponentene fra før av.

Det å erkjenne denne muligheten kan få konsekvenser. For eksempel det ny-subjektivistiske synet på informasjon, og dermed også bevissthet, forutsetter denne type emergering fordi resonnementene har utgangspunkt i et fysikalistisk rammeverk.

Nesten all funksjonalitet og alle mekanismer vi kjenner til, kan reduseres til underliggende komponenter, som ikke har de egenskaper eller den dynamikk det er snakk om.

Vertikal bevegelse kan med andre ord ødelegge arbitrære verktøy for informasjonsprosessen på overliggende nivå. Derav uttrykket dekonstruksjon.

Jeg bruker begrepet dekonstruksjon som benevnelse på det å oppløse et system til de komponenter de består av, for derved å benekte eller sabotere dialog om funksjonaliteten på høyere nivå.   Men først er det vesentlig å påpeke at dekonstruksjon er nyttig for bedre komponentforståelse av elementer på nivået over, men også for rekonstruksjon av mer effektive strukturer eller arbitrære verktøy for informasjonsprosessering.

For eksempel kan vi benekte dialog om «naturlover», ved å henvise til materiens iboende natur. I metafysikken omtaler jeg nettopp dette her, men merk at det ville vært sabotasje av meg, å «knuse» fysikklæreren med noe slikt, når han skal forklare Newtons bevegelseslover for oss.  For selv om jeg måtte tenke, som jeg gjør om naturlover, så er lov-metaforen svært nyttig for oss, for å kunne anvende Newtons lover på praktiske utforminger, for eksempel innenfor mekanikk. Her er det vesentlig å se forskjellen på, hvordan man grunnleggende forstår noe, og det å skaffe seg innsikt i emergerende systemer på overordnede nivåer.

Dersom vi skulle tenkt partikkelfysikk på alle nivåer i vår praktiske hverdag, så hadde vi aldri kommet av flekken. Poenget her er at ved å gå på underliggende egenskaper, så forsvinner egenskaper på overliggende nivåer. Man kan oppløse strukturer og begreper i meningsløsheter og derigjennom sette meddebattanten dårlig lys, eller i det hele tatt benekte eksistensen av problemstillinger meddebattanten prøver å belyse.

Det er dette som er kjernen i det som kan kalles for filosofiens svar på atombomben. Den knuser strukturene i informasjonsprosessen, etterlater kaos og kommer ikke opp med noe nytt, som erstatning (rekonstruksjon).

Med andre ord fungerer dekonstruksjon avledende bort fra temaer på overliggende nivå. I dialogsammenheng kan dette medføre drift, som jeg har skrevet om her. Da handler det om at detaljeringen, skaper et nytt tema, eller skaper assosiasjoner, kanskje fordi lytterens ikke ser den umiddelbare sammenhengen osv. Risikoen med å hoppe ned i detaljer er at man aldri kommer tilbake til det opprinnelige temaet. Slik kan samtalen drifte overflatisk og vilkårlig. Men vi har også en mer manipulatorisk variant. En manipulator kan bevisst jamme dialogen ved å stupe inn i detaljer. Men en manipulator kan også bevege seg mot underliggende nivåer, og på den måten avvise at det opprinnelige temaet eksisterer.

Fra systemutvikling vet vi at programkode kan komme i utallige lag. Vi kan for eksempel benekte eksistensen av TCP/IP ved å hevde at alt jo handler om transistorer, elektriske spenninger osv. Og la det være klart: TCP/IP, som er den kommunikasjonsprotokollen Internett bruker, eksisterer jo egentlig bare som konsept i våre hoder. Men dette ville aldri fungert, dersom vi ikke utviklet konseptet i form av mange lag med konsepter, begreper, funksjoner og mekanismer, hver med sin egen dynamikk.

Det er fullt ut mulig å «dekonstruere» TCP/IP til et ugjennomtrengelig komplekst virvar, av elementærpartikler. Og her kan jeg love en ting: ingen menneskelig fornuft, ville hverken kunne forstå dette eller langt mindre utvikle det.

Nå er jo dette et nok så opplagt eksempel. Men tenk på språk. Her har vi jo Derrida, som oppfant dekonstruksjon av språk. Det var neppe tiltenkt, men dette er en metode som kan knuse enhver teori, enhver mening til et virvar av forvirring. Og det fungerer som et ladet våpen.

Slik kan vi også snakke om sosiale og mentale konsepter. Det mentale kan til syvende og sist alt, sammen kokes ned nevroner og kjemi. Men da ville også enhver psykolog og psykiater bli arbeidsløs. Det samme gjelder all forskning på hjernen. Vi ville ikke vite noe om våre sinn, og filosofi vil bli meningsløst.

Går vi nivået videre opp: på hvilken måte eksisterer kapitalisme? Vi sier vi har et kapitalistisk samfunn, men hvor er den? Har du sett, den sånn rent konkret? Det må være mulig å utvikle strukturelle konsepter, også på sosialt nivå, i den hensikt å kunne gripe dynamikken i komplekse prosesser, for gjennom det å oppnå innsikt. Ja, det er sant at ikke alt er optimalt. Ja, det kan føre til feilresonnementer.  Vi er alltid i behov av evnen til å se forskjell på det kartet vi prøver å tegne, og det terrenget som faktisk er der ute. Men dette er en del av noe som alltid vil være, en pågående prosess, i menneskets kulturutvikling.
Jeg sier ikke dermed at dekonstruksjon er et unyttig verktøy. Poenget her er at det kan misbrukes, til å sabotere vår deling av innsikt med hverandre. Det kan sabotere den konstruktive dialog. Oppfordringen er jo at vi blir modne og ansvarlige, og benytter slike verktøy med varsomhet.