Ansvar

Jeg opplevde en gang som ung sivilarbeider følgende. Vi hadde en eldre kvinnelig kollega som hadde opplevd krigen. Så hadde vi en ung tysker blant oss. En dag denne kvinnen var i det dårlige hjørnet så begynte hun høylytt å klandre denne unge mannen for alle ugjerningene tyskerne gjorde under krigen.  Dette på tross av at han var født lenge etter krigen. Den gang overrasket og sjokkerte det meg at et voksent menneske kunne være så ureflektert å klandre noen for noe som de på ingen måte har hatt noe med. For meg virket dette intuitivt urettferdig.  Nå, mange år etter, innser jeg at denne type intuitive forståelse, ikke nødvendigvis er noen selvfølge. I århundrer ble alle jøder ansvarliggjort og fordømt fordi «forfedrene deres hadde drept Jesus». En død som, for øvrig all kristen teologi forherliger og som åpner veien for deres frelse. Det fremstår som komplett uforståelig, eller for å si det rett fra leveren: det lar seg kun forstå i lys av aggressivt begjær, et konsept jeg utviklet langt senere på min livsvei. Da handler det om at begrepet ansvar, ikke bare er et etisk begrep, men at det også fungerer som valuta i det sosiale spill.

Men man kan ikke imøtegå denne type synspunkter før man gjør seg noen generelle refleksjoner over begrepene og tankegangen som måtte ligge bak. Som mange andre begreper er har sikkert også ansvarsbegrepet vært gjenstand for prosesser innad i akademia, med doktorgrader og utredninger uten at dette slår særlig inn i media og på andre arenaer hvor de som jobber og betaler gildet slipper til. Så da må vi finne på noe selv.

Ansvar er en svært viktig sosial konstruksjon. Det handler om mekanismer som skal regulere individets atferd innenfor rammene av den sosiale kontekst. Enkeltindividet er utstyrt med en rekke sosiale tilbøyeligheter som korrigerer atferden innenfor felleskapet. Om man ønsker at en gruppe skal fungere optimalt er det avgjørende å spille på lag med menneskenaturen, og ikke mot den. Hensikten med ansvar er å få til akkurat dette.

Hva er ansvar?

Dersom vi analyserer ordlyden, så finner vi ordet «svar» i begrepet. Det tror jeg ikke er tilfeldig. Kanskje kan en komponent av dette bety «svarplikt», eller krav om at vi må svare for oss. Da oppdager vi hvor nært dette begrepet er knyttet opp til sosiale prosesser. Kanskje kan vi anta at her kombinerer vi det menneskelige i oss med den urgamle impulsen til å respondere aggressivt der andre individer tråkker oss for nær. Den menneskelige siden handler om å avkreve verbalisering av våre handlinger, der de berører andre, eller fellesskapet. Vi må svare for oss. Vi må omsette i ord, hva det er vi driver med og hvorfor vi gjør ting. Og vi må finne oss i sosiale prosesser der dette kan bli regnet inn med positiv- eller negativ innvirkning på videre sosiale prosesser. Som individer blir dette en del av våre narrativ, på mange nivåer. Dette er den menneskelige siden av dette, verbaliseringen, narrativet og de sosiale konsekvensene.

Vi oppdager at ansvar er et abstrakt begrep, en kontraksjon nært knyttet opp mot den moralske diskursen innenfor gruppen, i det sosiale miljøet eller i kulturen. Med en slik status er ikke annet å forvente at dette også blir misbrukt som valuta i det sosiale spill. I hverdagskulturen er begrepet ofte ureflektert. Det mangler ofte både struktur og definisjon. Dette gjør det som sagt lite robust til å stå imot det moralsk indignerte menneskets misbruk.

Jeg knytter som sagt ansvar nært opp til det rasjonelle valg og til empatisk etikk. Her kan vi definere ansvar som

Vår plikt til å måtte forklare - og stå for egne handlinger og holdninger der de har, eller utgjør risiko for signifikant påvirkning på andre individers liv, nå eller i fremtiden

Denne definisjonen inneholder begreper som kan misforstås. Her er noen ordforklaringer:

Det å måtte «stå for noe», betyr enkelt å innvilge at omgivelsene har krav på dine svar, og at de også kan måtte innrette seg forebyggende mot eventuell risiko for fremtiden, som avdekkes gjennom handlingen.
Dine svar må fylle kravene til rasjonell forklaring. Jamfør beslutningsteorien. Hva er dine hensikter? Hvordan ser din virkelighetsoppfatning ut, på relevante områder? En forklaring må tilstrebes mest mulig forståelig. Det betyr i klartekst, den felles menneskelige referanseramme, vitenskapen, logikk og analyse innenfor dette rammeverket. Nå er selvsagt ikke dette noe som kan avkreves der det ikke eksisterer. For det er på langt nær alle handlinger som er hverken rasjonelle eller gjennomtenkte. Poenget med å sette en slik standard er at det også avdekker når handlingen er irrasjonell. Det kan være mange årsaker til dette, og omgivelsenes ansvar i forhold til forebygging, er jo å kartlegge dette der man aner at signifikant risiko må handteres.
Men vi har også varianter av sosialt spill, påskudd, vikarierende motiv osv. Denne standarden er det viktigste verktøyet vi har for å avdekke slike forhold. Sosialt spill og høy manipulasjonskompetanse er i seg selv alvorlige risikofaktorer rundt et menneske, og samfunnet bør innrette seg deretter.

Handlinger er definert her. Vi bør skille mellom selve handlingen og de eventuelle konsekvenser den medførte. Poenget er at det ikke alltid er lett å forutsi hvilke konsekvenser en handling vil medføre. En og samme handling, for eksempel fyllekjøring, kan jo gå bra, men den kan i verste fall medføre at noen mister livet. Skal man da dømmes alt etter hvordan det gikk, eller skal man dømmes for den risikoen man tok på andres vegne? Slik jeg definerer ansvar, så har utfallet i form av konsekvenser mindre å si for bedømmelse av vedkommende dømmekraft. Det f.eks. å gradere straff opp mot konsekvenser strider mot mitt ansvarsbegrep, fordi det utfallet ofte er utenfor vedkommendes påvirkning.  Ansvaret i et slit tilfelle handler som sagt mye mer om risiko. Det er slik at enhver handling innebærer også risiko. Det betyr også at dette er det vi forventer av hverandre, at vi investerer vår dømmekraft i å estimere risikoen i det vi driver med, ikke bare for oss selv, men også for alle som kan bli berørt.

Når det gjelder holdninger så bør det i et liberalt samfunn, stort sett være fritt frem. Ansvaret er ikke holdningen i seg selv, men i den grad man gir uttrykk for den, oppstår det en plikt til å måtte svare for den. Da gjelder de samme krav til forklaringen som nevnt over. Holdninger må brytes mot hverandre. Går du ut med holdninger, så er de intet verdt dersom du ikke tar det ansvaret det er å svare for dette. Og dersom du ikke kan svare, vel da er det på tide å gå hjem å tenke på nytt.

Signifikant påvirkning: Nei man skal ikke ansvarliggjøres for å være stor og kle av seg på badestranden, slik at noen får «ødelagt utsikten». Jeg tar med begrepet «signifikant». I dette ligger begrepet toleranse. Toleranse handler om viljen til å tåle hverandres nærvær. Det er en del av livet å leve med utfordringer som følger av vårt mangfold og vår ufullkommenhet.  Men så dukker selvsagt spørsmålet opp: hvor skal grensen gå? Jeg har foreslått å opprette en felles skadeindeks, hvor skadebegrepet knyttes opp mot livskvalitet og livslengde.  Poenget er forsøket på å kvantifisere alle typer av skade, for derved å komme opp med en felles omforent skala. Hadde man dette kunne man sette konkrete terskelverdier, som egentlig angir samfunnets toleransegrenser. Det som er åpenbart, er at dette blir et kompromiss som avspeiler det jeg kaller for samspillsbalansen. På den ene siden har vi individets frihet og verdien av mangfold. Dette må veies opp mot grader av ubehag ved det å måtte leve livene våre sammen med hverandre.

Nå eller i fremtiden: Dette betyr at ansvarets pil peker fremover. Dersom ansvarsbegrepet skal fungere rasjonelt, så må fokus være på nå og i fremtiden. Fortiden har basert og den kan vi ikke gjøre noe med. Det betyr ikke at vi ikke lærer av fortiden. All vår empiriske erfaring er i fortiden. Det er selvsagt relevant. Men når vi skal tenke rasjonelt, så handler det om beslutninger som vi håper påvirker tilstanden i fremtiden på en positiv måte. Dermed er ansvarets fokus rettet fremover. Da handler det om det å bøte på skader som har skjedd, og det å forebygge at det skjer igjen. Det betyr f.eks. at gjengjeldelse ikke har noen plass i dette. I empatisk etikk erstattes dette med gjenopprettelse av menneskeverd. Til dette er vi i behov av oppgjørsprosesser, slik som beskrevet her.

I sum betyr det at ansvarliggjøring kun kan anvendes på områder og i situasjoner der individet har en rimelig rasjonell påvirkningsmulighet. Ansvarliggjøring utenfor dette området anses som meningsløst og irrasjonelt. Jeg kommer innom flere områder hvor tradisjonen bryter med dette prinsippet og hvor resultatet blir irrasjonelt og urettferdig.

I og med at jeg oppfatter ansvar som å være et abstrakt begrep innenfor det sosiale samspill, så innebærer det en frihet til å strukturere dette i forhold til de behov og den problematikk jeg på dette området. Det jeg først og fremst ser er at jeg, som subjektivt individ opplever å kunne samspille med andre individer gjennom mine handlinger. Mine handlinger skaper reaksjoner hos andre. Og noen ganger kan jeg reagere på andres handlinger. En måte å beskrive dette på er ved å etablere begrepene Reaktivt- og Proaktivt ansvar.

Reaktivt Ansvar

Dette handler om omgivelsenes reaksjoner på individets handlinger. Fokus er på negative reaksjoner. Enkeltmennesker og gruppers evne til å ansvarliggjøre individet i forhold til dets handlinger handler om maktforhold. Individet trenger altså ikke å være enig i omgivelsenes bedømmelser, men dersom omgivelsene er mektige nok er individet forholdsvis prisgitt. På samme måte kan altså individet «ansvarliggjøre» andre i kraft av den maktbase som individet er besittelse av. Det er ingen rettferdighet eller objektivitet i dette. Det er kun et spørsmål om maktforhold. Reaktivt ansvar er menneskets naturlige måte å regulere det sosiale samspill på. Dette er en mekanisme som alltid vil være en del av samspillet mellom mennesker. Men selvsagt medfører dette også risiko for grusomheter. Her skal vi være oppmerksomme på retorikken. En variant er å gjøre ansvaret til en selveksisterende normativ størrelse. En annen variant er å tillegge det ansvarliggjorte individ ansvaret for de sanksjoner man begår mot det. Dette er en problemstilling som ligner på en vi senere skal komme inn på, nemlig gjerningsperson/offer problematikken. For det handler om å tillegge den våre handlinger går ut over, ansvaret for våre egne handlinger. La oss ikke opportunistisk bytte rollene her. Den eller de som handler er alltid gjerningspersoner. Den som handlingen går utover, er alltid offer. Innenfor empatisk etisk tenkning er det en vesentlig grunn til denne måten å tenke på. Det handler om ikke å skape noe kunstig skille mellom handlingen og den rasjonelle prosess bak handlingen.  De handlinger jeg begår er et resultat av min rasjonalitet. Det handlinger du begår er et resultat av din rasjonalitet. Enhver sammenblanding av dette er retorisk og har ingenting med realitetene å gjøre.  Det faktum at et menneske har begått en uakseptabel handling er på ingen måte noen fribillett til å frita meg for min egen rasjonalitet bak mine egne handlinger. På samme måte fritar det heller ikke samfunnet fra å fravike sin rasjonalitet i forhold til håndtering av kriminalitet.

Proaktivt Ansvar

Det er det ansvar individet har i forhold til å ta vare på seg selv og andre. Dette handler om å opparbeide seg kompetanse og tilpasse seg de omgivelser man lever i. Det innebærer både å forstå omgivelsene og unngå farer. Men den største trusselen mot mennesket er andre mennesker. Så en viktig del av dette bildet handler om å unngå å pådra seg omgivelsenes vrede (reaktivt ansvar). Individet må utvikle kompetanse på omgivelsenes normer, tradisjoner og regler. Det handler om å opparbeide seg denne kompetansen, og tilpasse seg omgivelsene ved å handle på en slik måte at man enten unngår å provosere omgivelsene, eller ved å bli så mektig at ingen kan holde vedkommende ansvarlig. Det å lære seg proaktivt ansvar handler ikke om etikk. Dette er en ren empirisk kunnskap som oppnås gjennom samspill med omgivelsene. Den, som på en god måte klarer å tilpasse seg dette og i tillegg bidra til å holde gruppens normer i hevd, vil oppnå suksess i gruppen. Om vi skal legge litt freudiansk tenkning til grunn her, vil de fleste av oss internalisere denne kunnskapen og dermed utvikle det mentalt etiske kompasset vi kaller for samvittigheten. De fleste av oss er på dette stadiet, det er det jeg kaller for sosialetikere. Det vil si man har ikke utviklet noen prinsipiell selvstendig tilnærming til etikken. I stedet forsvarer man gruppens etiske standarder ukritisk. Disse standardene blir da også en viktig del av det sosiale spill. Her er det viktig å signalisere «høy moralsk standard», uten at det nødvendigvis betyr at lojaliteten er like høy. Mange «jukser» men bare de «dummeste» blir tatt. Dette blir da god mat inn i det sosiale spillet.
Det er nær sammenheng mellom samvittighet, selvfølelse og forestillinger om hva andre måtte tenke. Gamle dagers etiske refleksjoner dreier seg derfor om «vitenskapen» å leve et uklanderlig liv. Har man en god følelse av å beherske dette vil dette skape en god selvfølelse. Dette innebærer også en form for automatisk lojalitet, som er det motsatte av øyentjeneri. Om jeg jukser og ingen vet om det, så vil likevel samvittigheten straffe meg, og dette hindrer meg i å jukse selv om jeg er sikker på at jeg ikke blir tatt. På den måten vil mange kunne bli «tvers gjennom gode». De er ikke øyentjenere, de er til å stole på, de har en sosial rolle og forsvare, både for seg selv og omgivelsene.
Det å leve et uklanderlig liv innebærer unngåelse av omgivelsenes sanksjoner. Man kan forsvare seg selv og egne handlinger med utgangspunkt i omgivelsenes normer og regler. Ansvarliggjøring handler altså i denne sammenhengen om evnen til å kunne forsvare seg med utgangspunkt i det normsett som eventuelt ansvarliggjørere måtte ha. Er man innenfor det vil alle oppfatte sanksjoner som urettferdige.

Det er viktig å unngå å blande sammen proaktivt og reaktivt ansvar. Proaktivt ansvar har sitt gyldighetsområde før handlingen finner sted. Proaktivt ansvar er konsekvensorientert. Hva kan konsekvensene bli av mine handlinger? Hvilken risiko innebærer det for meg eller andre? Er risikoen innenfor et akseptabelt nivå?
Reaktivt ansvar gjelder etter at handlingen er begått. Da er det meningsløst å snakke om proaktivt ansvar, for toget er gått. Det er det jeg mener når jeg sier at det rasjonelle ansvars pil peker fremover. Vi kan ikke gjøre handlinger som påvirker fortiden. Konsekvensene av våre handlinger ligger alltid i fremtiden. Når vi skal reagere på andres handlinger gjelder vårt proaktive ansvar den fremtidige effekt av vår respons. Dette gjør det irrasjonalt å dra med gjerningspersonens proaktive ansvar med i denne ligningen. Selvsagt kompliseres dette av det faktum at måten et menneske faktisk har handlet på, kan si noe om den rasjonelle eller irrasjonelle prosessen bak handlingen. De faktiske forhold vi kan trekke ut av dette er selvsagt en viktig variabel som naturlig inngår i vårt regnskap. Men det er langt derfra til det retoriske utsagnet om at «vedkommende skal «straffes fordi han er ansvarlig».  For ansvarlighet er et abstrakt begrep, og det kan aldri, i seg selv, inngå som en rasjonell grunn for våre handlinger.

Etisk ansvar

Etisk ansvar er den moralske holdning jeg som person inntar, uavhengig av reaktivt og proaktivt ansvar. Proaktivt og reaktivt ansvar fungerer like bra i en kultur med barbarisk slaveri, som i en kultur av nazistisk ideologi. Dette er sosialetikk.  

Etisk ansvar innebærer utvikling av selvstendighet i forhold til sosialetikken. Man reflekterer over etikk og utvikler etiske standpunkter basert på prinsipiell tenkning i stedet for å basere seg på, biologinære intuisjoner, eller ren empirisk kompetanse i forhold til de umiddelbare sosiale omgivelser. Det er ikke dermed sagt at det sosialetiske klima man lever i ikke er viktig. Det er viktig, både i forhold til egen livskvalitet men også i respekt for den eller de kulturer man umiddelbart befinner seg i. Men poenget er altså at man i tillegg kan ha selvstendige vurderinger som kan uttrykkes i forhold til standpunkter, når det passer. Noen ganger kan det begrense handlinger. Det vil si at handlinger som er akseptert av omgivelsene ikke nødvendigvis er akseptert av meg.  I andre tilfeller begrenser sosialetikken handlinger. Det vil si at handlinger jeg kan akseptere ikke blir akseptert av omgivelsene. I slike tilfeller må jeg vurdere verdien av å respektere normene opp mot gevinsten av å trosse dem. Prioriteten vil naturlig være høy på respekt for de sosiale normene. Det sparer alle for ubehag. Men selvsagt går grensen dersom dette blir til ren undertrykkelse eller diskriminering. Uansett vil det å bryte normene medføre risiko for reaktiv ansvarliggjøring. Det er som regel best å adressere irrasjonelle normer i form av å flagge standpunkter og invitere til konstruktiv dialog om problemstillingen.

For et individ som lever i et samfunn kan det være klargjørende å dele opp det etiske ansvarsbegrepet i to områder:

1)   Det personlige ansvar:
Det ansvar jeg opplever å ha fordi jeg, gjennom mine handlinger, har signifikant påvirkning.

2)   Samfunnsansvar:
Det ansvar jeg opplever å ha som samfunnsborger. Det avhenger jo av min mulighet til å påvirke samfunnsprosessene. For det fleste av oss er dette kun gjennom stemmeseddelen. Noen av oss deltar som nettdebatter i den store offentlige samtalen.  Mens andre er politikere eller har tilgang til de indre gemakker der beslutninger tas. De har det største samfunnsansvaret.

I forhold til enkeltindividets daglige liv er det vesentlig å nyansere mellom disse to former for ansvar. For ofte kan våre moralske antenner sette oss på umulige prøver. I mine omgivelser har jeg god påvirkning på hvordan jeg oppfører meg mot familie, eller kolleger. Det er det umiddelbart nære. Men hva gjør jeg når jeg f.eks. møter en tigger på gaten? Ofte kan man bli utsatt for umulige valg. Er hun utsatt for menneskehandel? Står det organisert kriminalitet bak? Jeg oppfatter at hun er i nød. Og det er enkelt for meg å bidra med litt penger for å avhjelpe dette. Men oppmuntrer jeg henne ikke da til å fortsette? Er ikke jeg med på å opprettholde tigging generelt? Slike dilemma kan gnage mange inn til beinet. Mitt poeng med å skille disse to er å analysere dette med utgangspunkt i de kanaler jeg har for å påvirke. Jeg kan avhjelpe hennes umiddelbare situasjon her og nå. Det er mitt privilegium som medmenneske at jeg har muligheten til å gjøre det. Og jeg burde ikke ha dårlig samvittighet for å benytte meg av den muligheten det gir å være et medmenneske her og nå. De store spørsmålene rundt dette er samfunnsspørsmål. Hvorfor er noen fattige i det hele tatt? Hva skaper fattigdom? Det er jo et samfunnsansvar at samfunnet innrettes slik at forekomsten av dette blir minst mulig. Stemmer jeg på politiske partier som ignorerer fokus på slike problemer?  Vel. Da kan jeg kanskje ha grunn til å ha dårlig samvittighet. I motsatt fall, dersom jeg bruker min innflytelse på samfunnsprosessen til å trekke i retninger som demper forskjeller, og avhjelpe fattigdom. Da kan jeg har god samvittighet, for da har jeg gjort mitt.
Lignende reflasjoner kan for eksempel gjøres i forhold til klima. Mange av oss får dårlig samvittighet ene og alene fordi vi er til, og naturlig har et forbruk i forhold til det. For å få livet til å gå i hop, bruker vi strøm til å unngå å fryse i hjel, vi kjører bil, og noen ganger reiser vi med fly. Enkelte tiltak kan vi gjøre. Men andre tiltak har vi ikke råd til. Skal vi ha dårlig samvittighet? Nei, fordi dette i høyeste grad handler om hvordan samfunnet struktureres, på globalt og regionalt nivå. Det handler om hvilken teknologiutvikling det satses på, og det handler om politiske prioriteringer.  Det viktigste min samvittighet kan være opptatt av på dette området, er hvordan jeg bruker den lille påvirkningen jeg måtte ha på samfunnsprosessen. Tenkte jeg på klima, eller på min egen lommebok, da jeg stemte sist? Det er der det ansvaret ligger.

Ansvar og rasjonalitet

Den distinksjonen jeg har gjort mellom proaktivt og reaktivt ansvar antyder den rasjonelle forbindelsen. Det er umulig å gjøre en handling som allerede er begått ugjort. Gjengjeldelse kan ofte oppfattes som et forsøk på å omgå dette. Men vi kan ikke påvirke fortiden, slik at dette er og blir en illusjon, og dermed også irrasjonelt. Den, eller de som skal reagere på uakseptable handlinger begått i fortiden kan kun påvirke fremtiden. Dersom reaksjonene skal være rasjonelle må de altså adressere fremtiden. Det krever bevissthet om hvilke mål vi har med reaksjonen og en rasjonell bruk av virkemidler for å nå disse målene. Innenfor empatisk etikk er det livskvalitet som er det øverste målet. Utfordringen som følger av en negativ handling blir derfor:

1)   Dempe skadevirkningene så godt det lar seg gjøre

2)   Dempe sannsynligheten for at lignende hendelser gjentar seg i fremtiden

3)   Forsoning eller oppgjør (dette hører egentlig også under det første punktet, men det er så sentralt at det settes opp som et eget punkt)

Jeg har jobbet mer med denne problematikken her og her.

 

Er ansvar noe objektivt?

Begrepet er abstrakt og refererer ikke til noe konkret fysisk. Følgelig kan det ikke være objektivt. Denne konklusjonen henger også sammen med spørsmålet om hvordan våre handlinger blir til.  Om vi innser at både viljen som driver våre handlinger og virkelighetsoppfatningen er resultat av prosesser som strekker seg bakover og utenfor vår rasjonelle kontroll så havner dette til slutt utenfor ansvarligheten. Mennesket er ikke objektivt ansvarlig for sine handlinger.

Er ansvar det samme som å være årsak til?

Vi har en tendens i samfunnet som går i retning av at man søker å tildele skyld og ansvar i forhold til alt som skjer av store og små uheldige hendelser rundt oss. Det kan være flere forklaringer til at det er slik. Om vi ensidig kan tildele skyld gir det en følelse av at hendelsen kan kontrolleres og at vi dermed kan gjøre tiltak som forhindrer den i å skje igjen. En annen forklaring kan selvsagt være det sosiale spill. En uheldig hendelse hvor «de ansvarlige kan utpekes» er alltid god mat for sosiale spillere. Det kan utnyttes til å forsterke eller heve egen posisjon, synliggjøre seg selv, markere moral eller integritet eller til å bli kvitt brysomme konkurrenter.
Bolverket opp mot all denne retorikken er analysen og den rasjonelle definisjon av hva ansvar egentlig er. Det er meningsløst og urettferdig å plassere ansvar på mennesker som ikke har reell rasjonell signifikant innflytelse på det de uheldige forhold som det er snakk om. Hvorfor? Fordi det er nettopp gjennom det rasjonelle at ansvar gir mulighet til påvirkning. Bekymring for det ubehag sanksjoner, ydmykelser, fordømmelse osv. kan gi, slår rett inn på verdisiden i den rasjonelle beslutningsprosess.
Så er spørsmålet om det er mulig å være en del av årsakskjeden uten å ha innflytelse på det som skjer. Selvsagt er det mulig. Jeg så en gang en hund bli påkjørt. Det var en forferdelig opplevelse. Men slik som hunden sprang hadde den unge kvinnelige sjåføren ingen mulighet til å unngå katastrofen. Hun ble sittende og gråte i bilen.  I slike tilfeller er det naturlig å føle både skyld og ansvar selv om rasjonell analyse sier at man ikke hadde påvirkningsmulighet. Dette er sterke sosiale tilbøyeligheter i vårt mentale landskap. Men de lar seg avdempe av rasjonell analyse. I noen samfunn mangler denne refleksjonen blant den akademiske elite. Dersom noen avdekkes som en del av årsakskjeden er det ensbetydende med ansvar, dermed skyld, dermed straff (som jo ofte er målet med det hele).  Dette er sterkt irrasjonelt og medfører uforutsigbarhet og dermed også utrygghet.

 

Spenningsforholdet mellom ansvarliggjøring og forklaring

Det tradisjonelle ansvars-begrepet hvor gjengjeldelse er en naturlig ingrediens har en alvorlig irrasjonalitet i seg som må adresseres. Begreper som fri vilje, ånd eller sjel, gjengjeldelse og Gud henger sammen i et tankesystem som begrenser rasjonaliteten i det sosiale samspill på den måten at det demper insitamentet på å utvikle kunnskap om oss selv og så anvende denne til det beste for det sosiale samspill. Igjen er det jo slik at vi mennesker intuitivt aksepterer at det vi ikke har påvirkning på, det kan vi heller ikke lastes for. Men jo mer vi vet om mekanismene bak menneskets atferdsmønster, desto mer skrumpes vinduet for fordømmelse inn. Den frie viljes arena avtar år for år etter hvert som kunnskap om hjernen, psykologi, fysiologi, biologi og sosiologi vokser. Dermed skrumper også den tradisjonelle legitimeringen av tradisjonell ansvarliggjøring. Dette blir en trussel mot den tradisjonelle strafferettstenkningen.

En moderne variant av dette problemet finner vi i ekstremfeminismens kjønnsmakts-perspektiv. Her motarbeider man alle andre forklaringsmodeller som kan oppfattes å konkurrere med kjønnsmakts-perspektivet. Dette har resultert i at f.eks. behandling av menn med voldsproblemer er uteblitt i Sverige, og at forskning på sammenheng mellom alkohol og vold er blitt neglisjert.  For all slik forskning truer de fantasimonster forestillinger som noen ekstrem-feminister har om menn. En hypotese om drivkraften bak dette kan nettopp være at samfunnets vilje til hevn over «den slemme mann», dempes med mer kunnskap. Dersom drivkraften er hat og hevn, er jo dette forståelig. Man ønsker å opprettholde monster-forestillingen fordi man hater, og søker å tilfredsstille sitt hat.

Rasjonell ansvarliggjøring

Min handling her og nå kan ikke påvirke fortiden. Handlingen har sitt nedslagsfelt fra det øyeblikket den utføres, og konsekvensene strekker seg uavgrenset inn i fremtiden. Derfor handler all rasjonalitet om nå og fremtiden. Ansvarliggjøring handler om «hvem». Men rasjonell ansvarliggjøring handler ikke primært om «hvem vi kan skylde på», men heller om «hvem» som har mest signifikat påvirkning på fremtiden. Det rasjonelle ansvaret plasseres logisk her fordi det er dette som representerer vårt handlingsrom her og nå. Vi kommer senere inn på uaktsomhet. Her kommer dette rasjonelle prinsippet inn for fullt. Ofte er årsaksmønstret bak ulykker svært komplekst. Sosiale spillere ønsker selvsagt å bruke dette i sitt spill og til å finne personer «vi kan skylde på». I det modne samfunn må slike tendenser adresseres for det det er, nemlig irrasjonelle og egoistiske. Vårt ansvar for fremtiden handler om å lære av fortiden slik at vi kan utnytte kunnskapen for fremtiden. Jo større makt et menneske har, desto større påvirkningsmulighet for fremtiden. Det er disse som sitter med nøkkelen til at vi lærer av ulykkene i stedet for å skape enda flere ulykker.
Selvsagt er «hvem» viktig når det gjelder forbrytelser. For da handler det selvsagt om skadebegrensning og om å forebygge mot gjentakelse. Men også her må det primære motivet være fremtiden. For fortiden kan vi ikke gjøre noe med. En forbrytelse kan ikke gjøres opp, som en konto i et regnskap. Men man kan gjøre noe med det hat og fiendskap som kan oppstå i kjølvannet av slike handlinger, og man kan gjøre noe for å redusere risikoen for lignende ulykkelige hendelser i fremtiden.

Alvorlighetsgrad og behov for oppgjør

Vår tids praksis med ansvarliggjøring er ofte orientert om skyld og straff. I det modne samfunn erkjennes dette som en praksis som har sitt opphav i biologiske impulser som

er inkompatible med et modent samfunn. Dette har jeg beskrevet her, hvor bildet er med nyansert enn det jeg tegner her. Det som også erkjennes og anerkjennes er menneskets behov for oppgjør. Jeg kobler behovet for oppgjør til krenkelse. Og jeg kobler krenkelse til degradering av menneskeverd. Menneskets behov opp mot urett handler om kompensasjon og skadebegrensning, men også om gjenopprettelse av menneskeverd. Men hvor alvorlig er det som har skjedd? Vi kan ikke overlat bedømmelse av alvorlighetsgrad til vilkårlighet. Dette begrunnes igjen i det etiske menneskeverd. Det kan ikke være slik at noens lidelse er mer verdt en andres. For å avdempe vilkårlighet har jeg foreslått bruk av en såkalt skadeindeks som objektivt mål på alvorlighet. Dette er jo spesielt for å hindre misbruk i form av overdramatiseringer eller motsatt bagatelliseringer. Her er det svært lett å gå seg vill på ren intuisjon. Alvorlighetsgrad vil da også avgjøre samfunnets ansvar i form av investering i slike prosesser. Da handler det nettopp om å bevare menneskeverdet gjennom prosessen, slik at ikke vektlegging vilkårlig vil avgjøres av hvem man er.

Rolleansvar

Når noe galt skjer i et system der en større organisasjon har ansvaret. Hvem skal da plukkes ut som den skyldige? Om vi legger et rasjonelt ansvarsprinsipp til grunn går resonnementet i retning av at, dersom problemet kan tilskrives den overordnede ledelsen, enten det handler om prioriteringer, unnlatelser, feil strategivalg, manglende gehør for advarsler, manglende prioritering osv. så er det noe den øverst ansvarlige har kunnet påvirke og vedkommende er dermed ansvarlig.  Men i vårt samfunn har vi etter hvert utviklet et mer irrasjonelt tankesett om rolleansvar. Det vil si at selv om vedkommende leder, ikke kan lastes for hendelsen så må vedkommende ta gå fra stillingen. Det kan jo være utro tjenere eller kriminelle elementer lengre nede i organisasjonen, eller vedkommende leder har overtatt etter en annen og ikke rukket å gjennomgå organisasjonen osv. Dette er irrasjonelt, men likevel en svært vanlig tankegang i det sosiale spill. Og det virker som at de fleste aksepterer at det skal være slik. Man kan vel kanskje si det slik at når man går inn i en slik stilling, så gjør man det med åpne øyne om at den vanlige hverdagsrettferigheten ikke lengre gjelder for en selv. Man er blant ulver og hauker, og må spille spillet med det utgangspunktet.

Man om vi skal tenke rasjonelt på dette. Om vedkommende leder er en del av årsaken til at det gikk galt. Er det da slik at den eneste naturlige konsekvensen er at vedkommende blir fjernet fra stillingen? Ikke nødvendigvis. Sannsynligvis vil en leder som gjør en tabbe som får ubehagelige konsekvenser kunne bruke dette til å bli en bedre leder. Forutsetningen er at han eller hun forholder seg analytisk til det som har skjedd og sin egen rolle opp i det hele. Det er gjennom slike prosesser lederen avdekker om evnen til å lede er tilstrekkelig. Ledere som feier under teppet, tyr til retorikk, søker syndebukker og nekter å ta inn over seg eget ansvar diskvalifiserer seg selv gjennom prosessen. Det er personer som mangler evnen til å lære og å ta signaler. Slike må gå fordi de de har høyere risiko for å begå nye feil.

Er det samsvar mellom ansvarliggjøring og fullmakter?

Når vi først er inne på organisasjoner er dette et viktig spørsmål. Et veldig godt eksempel er at det ofte hevdes at stortinget vedtar lover og plikter for kommunene uten at nødvendige penger eller fullmakter følger med. Lokalpolitikerne fanges da i et dilemma hvor de blir ansvarliggjort i forhold til å tilby tjenester som de ikke kan finansiere, eller mangler fullmakter til å få på plass. Veldig ofte bunner dette i politisk retorikk på høyt plan. Rikspolitikerne kan skryte på seg stjerner i boka for å ha fått til mye, mens lokalpolitikerne blir sittende med «svarteper» fordi de ikke klarer å gjennomføre vedtakene. Det sier seg selv at selve systemet er mangelfullt når det ligger åpning for at slike ting skal kunne skje.

Læring eller skyld?

Moderne tenkning er i ferd med å bevege seg bort fra ideen om skyld og straff og over på læring. Det er en bevegelse i rasjonell retning.  Når uheldige hendelser skjer er den rasjonelle måten å håndtere det på, å analysere hva og hvordan ting har skjedd, for deretter å vurdere hvordan lignende hendelser kan unngås i fremtiden.  Opp i dette handler det ikke bare om enkeltpersoner «på gulvet» som gjør feil, men vel så mye om systemene som åpner for muligheten til å gjøre feil, og om kontrollsystemer som skulle kunne fange opp feil og korrigere dem. Om dette ikke er godt nok på plass handler det til slutt om ledelse og kanskje også om de rammevilkår som samfunnet setter. Flybransjen er det området man best har lykkes i å sette dette i system. Resultatet er en dramatisk reduksjon av antall omkomne målt i forhold til antall produserte flytimer.
I andre sammenhenger ramler man fort tilbake på skyld, sanksjonering og jakten på syndebukker. Resultatet
er sosialt spill, retorikk, løgn, dekkhistorier osv. i det hele tatt det sosiale spill hersker, den rasjonelle læring uteblir og intet forbedres.

Tilregnelighet og ansvar

Tilregnelighet kommer inn i bildet når det er snakk om straff og sanksjoner. Tanken er jo human. Den er at man ikke bør straffe noen som er så pass mentalt syk at de ikke vet hva de gjør.  For den som er opptatt av at samfunnet skal ha et rasjonelt forhold til kriminelle handlinger mister jo deler av straffe begrepet sin relevans. Men sammenhengen med ansvarsbegrepet her er jo klar. Det virker intuitivt urettferdig å straffe noen for noe de ikke har noen rasjonell påvirkning på. Tilregnelighetsbegrepet er for meg uklart uten at vi knytter det opp mot rasjonalitet. I den rasjonelle beslutningsprosess vil forestillinger om sanksjoner inngå som en del av beslutningsregnskapet. Dermed kan det påvirke utfallet av beslutningsprosessen og derved også handlingen. Det er kun i denne settingen at sanksjoner har noe for seg, rent rasjonelt sett.
Men samtidig vet vi at det er fullt mulig for helt normalt utrustede mennesker å være irrasjonelle (det er vi jo stort sett hele tiden), og motsatt er det fullt mulig at mentalt syke mennesker kan oppføre seg helt rasjonelt.
Irrasjonaliteten i våre samfunnstradisjoner på dette området toppet seg under rettsaken mot Anders Behring Breivik. Vi oppdager en ureflektert blanding av juss, medisin og gammelt tradisjonelt tankegods. Et eksempel er blandingen av juss og psykiatri.  Det sier seg selv at det ikke er mulig å etablere et en-til-en forhold mellom medisinske diagnoser og et ureflektert tilregnelighetsbegrep.  En slik tankekortslutning avslører et naivt syn på kompleksiteten i de mentale prosesser. Grensen mellom hva som er sykdom og hva som er avvikende er uklar.  Hovedproblemet er at medisinske diagnoser er laget med et formål om behandling, mens jussen handler om sosial ansvarliggjøring.

I rasjonell forstand er spørsmålet om tilregnelighet kun en del av et spørsmål om personen er farlig eller ikke. Men det er ikke det eneste forholdet som må undersøkes. Hvilke etiske posisjoner har vedkommende og hvordan står det til med virkelighetsoppfatningen. De to siste danner grunnlag for vurdering av vedkommendes rasjonelle nedslagsfelt. Om dette befinner seg i et område hvor personen kan anses som farlig, er konklusjonen at samfunnet har et beskyttelsesbehov å ta vare på. Om det rasjonelle er innenfor akseptable trygghetsgrenser, er man over på spørsmål om risiko for tap av selvkontroll (f.eks. rus, psykose) eller en eller annen form for handling i bevisstløs tilstand. Om det er rimelig risiko for det, så er den rasjonelle konklusjon den samme. Samfunnet har et beskyttelsesbehov.  Om personen ikke lengre anses som farlig, f.eks. etter behandling opphører beskyttelsesbehovet. Dette må ikke sauses sammen men det behov samfunn/offer/pårørende har i forhold til oppgjør

Offerets ansvar

Denne debatten dukker spesielt opp i forhold til voldtekter.  Det ryktes at gjerningsmenn har fått strafferabatt fordi offeret har vært utfordrende kledd osv. Denne debatten er evigvarende fordi man sauser sammen de enkelte elementer som påvirker saken. Jeg har tidligere stilt spørsmål om det å være en del av årsakskjeden med nødvendighet innebærer ansvar. Konklusjonen på det spørsmålet er vel egentlig nei. Det er viktig å skille mellom den ansvarliggjøringen som samfunnet tillegger en gjerningsperson (reaktivt ansvar) og det ansvar vi alle har i forhold til å ta vare på oss selv og de rundt oss (proaktivt ansvar). I det første tilfellet har samfunnet en plikt til å gripe inn, og handle rasjonelt. En person som begår voldtekter må inn under samfunnets kontroll slik at det ikke skjer igjen. Gjerningspersonen ansvarliggjøres for sine handlinger og samfunnet er ansvarlig for å handtere dette.
I et rasjonelt samfunn ansvarliggjøres man ikke for mangel på påpasselighet. Det vil si at en kvinne som går halvnaken gjennom parken en sen kvel d, på ingen måte skal kunne klandres for dette.  Om hun blir voldtatt skal samfunnets håndtering av gjerningspersonen ikke påvirkes av et slikt faktum.  Det skal ikke påvirke reaksjoner i forhold til samfunnets beskyttelsesbehov, og heller ikke i forhold til oppgjør. Det går lengre enn som så. Når en slik ting skjer, handler ikke beskyttelsesbehovet bare om kontroll på gjerningspersonen. Kanskje må det mer politi og overvåkning til. For det kan ikke bli slik at man f.eks. forbyr kvinner å gå halvnaken gjennom parken en sen lørdagskveld. Det er en fallitterklæring i forhold til overgriperen. Nei samfunnets ansvar strekker seg også til å sørge for at vanlig lovlig aktivitet kan foregå på en trygg måte.

Men, når dette er sagt, så er det jo slik at samfunnet aldri kan skape hundre prosent beskyttelse mot alt. Da er det greit å vite at individet også kan gjøre noe selv for å dempe risikoen. Dette handler ikke om å klandre noen, det handler om statistikk og årsak virkning. Er man på de gale steder til gal tid så tar man en høyere risiko. Det er fullt ut legitimt å opplyse om slikt slik at de som er utsatt kan ta det inn som en premiss i et rasjonelt beslutningsregnskap. Det vil være irrasjonelt av samfunnet å holde tilbake fakta om slike ting. Men, når det er sagt så innser vi at mennesker er forskjellige. Noen er mer risikovillige enn andre, og noen er mer rasjonelle enn andre. Vi er alle utstyrt med forskjellige resurser. Det rasjonelle samfunn innser dette, klander ikke, men tar det med i den felles læringen.

Uaktsomhet

Samfunnets ureflekterte syn på straff slår også ut i forhold til ansvarliggjøring for uaktsomhet. For det er jo slik at vi i dag har organisert et samfunn med høyere tempo, høyere kompleksitet, større fart, høyere krav enn noensinne tidligere. På tross av en velutviklet sikkerhetskultur vil vi alltid ha en kostand i form av ulykker som skyldes at enkeltindividet ikke alltid er på høyden i forhold til utfordringene i forhold til dette. Mennesker med store ressurser har «råd» til å være mer påpasselig enn de som ikke er fullt så privilegert. Ofte er det privilegerte mennesker som setter reglene. Da er det fort gjort å gjøre den empatiske feilslutningen at alle er like ressurssterke som meg.

For å anskueliggjøre dette tar jeg et konkret eksempel. For noen år siden ble en mann i Trøndelag dømt for å ha rygget på og drept sin egen treårige sønn. Sønnen befant seg rett bak traktoren da faren begynte å rygge. Få i samfunnet reagerer på en slik dom. Men om man begynner å underkaste samfunnets reaksjon en rasjonell analyse så holder den ikke mål. Hva skulle samfunnet oppnå med å straffe denne mannen? Vi kan med en gang slå fra oss hevnmotivet. Det er ingen rasjonalitet i det annet enn egen tilfredsstillelse med å plage noen. Fare for gjentagelse? Snakker vi om en farlig person? Nei, dette er en helt vanlig mann som ufrivillig ble årsak til en forferdelig ulykke.  Mannen vil nok klandre seg selv resten av livet for ikke å ha passet bedre på, og selvsagt vil han heretter ta alle forholdsregler og vel så det. Så vi står igjen med det allmennpreventive. Er det slik at denne mannen ville blitt mer påpasselig om det var straff for uaktsomhet eller ikke? Er ikke sønnens liv mer verdt enn alt annet for enhver normal pappa? Om vi legger straff og samfunnets fordømmelse til i beslutningsregnskapet for den fatale handlingen, så ville det neppe betydd noe fra eller til. Læringen av dette følger den naturlige konsekvensen (sønnens død) fordi den er stor nok som den er. Vi alle er redd for ulykker og det er hovedsakelig det som motiverer oss når vi tar våre forholdsregler. Jo mer kunnskapen om selve ulykken blir spredt ut, slik at vi alle kan reflektere og lære av det, jo mer allmennpreventiv virkning har det. Konklusjonen er at samfunnet oppnår ingenting med å straffe ansvarlige for denne type ulykker. Reaksjonen er med andre ord irrasjonell. Det koster å straffe et menneske. For det første opptas unødig fengselsplass, for det andre har man hele saksbehandlingen (som heller burde vært en «havarikommisjon», med tilsvarende læring som intensjon). For det tredje legger man stein til byrden til en allerede hardt rammet familie. Familien vil jo oppleve tap av arbeidsinntekt, tap av sosial anseelse med alle de følger som dette kan få. Samfunnet påfører altså en stor belastning uten å oppnå noe som helst.
Meningen med dette eksemplet er å vise hvordan samfunnet kan ha en rasjonell tilnærming til ulykker og uaktsomhet. Det er ikke dermed sagt at det ikke er noen områder hvor samfunnet bør gripe inn i forhold til uaktsomhet. Igjen kommer ansvarsprinsippet inn. Om noen helt bevisst og rasjonelt tar stor risiko på egne og andres vegne, så bør selvsagt ikke det aksepteres. Eksempler kan være råkjøring, fyllekjøring eller å tenne bål midt i en knusktørr skog. Dette er jo forhold som pr i dag er ulovlig og som straffes uansett om det ble konsekvenser av det eller ikke.

Ansvar for det man ikke kan, forstår eller vet

Det er selvsagt ikke rettferdig hvis man blir ansvarliggjort for en handling man ikke visste var ulovlig. Motargumentet er at dersom det ikke er slik, så kommer denne unnskyldningen til å bli brukt ofte, og det er sannsynligvis sant.

Problemstillingen gjelder jo selvsagt ikke i forhold til det som er opplagt. Vi skal ikke stjele, voldta, skade eller drepe noen. Dette vet alle. Dette kommer inn der det finnes sofistikerte regler. Vi er jo for eksempel alle skatteytere, trafikanter, boligeiere eller leietakere, turister osv. I alle slike sammenhenger er vi underlagt sofistikerte regler som de fleste av oss ikke har den fulle oversikt over. Ta for eksempel merkeklær. Det er vel bare de mest snobbete av oss som har peiling på merkeklær. Da kan man jo komme i skade for å kjøpe kopier av beskyttede merker uten å ane noen verdens ting. Er det virkelig meningen at enhver som reiser ut av landet skal være nødt til å pugge all slags merker?  Det er forresten ikke bare klær. Dette hysteriet går jo både på vesker og solbriller. Dette er eksempler på hvor myndighetene går for langt. Vi kan jo reflektere over at det er storkapitalen som her søkes beskyttet. Hvorfor skal det være statens oppgave å beskytte storkapitalen? Det bør settes grenser for hvor mye man skal kunne forlange at folk skal holde rede på.  Et annet eksempel er NAV hvor saksbehandler begår feil i utregning av stønad og mottaker er i god tro. I slike situasjoner risikerer mottaker å bli straffet.  Dette har noen ganger gitt helt urimelige utslag. I stedet kunne man etablert et advarsel-, eller prikk-system. Blir man tatt for det samme sofistikerte forholdet to ganger, så er ikke mangel på kunnskap lengre noen unnskyldning.
Mennesker er forskjellig utrustet i forhold til kapasitet til å ta til seg informasjon. Da er det urimelig at eliten, som jo ofte selv er privilegerte velutrustede mennesker på dette området, skal sette seg selv som standard for hva alle bør vite og kunne. Ofte handler dette om at de selv er ureflekterte på akkurat dette. Det er urimelig å straffe mennesker for deres utilstrekkelighet. Og utilstrekkeligheten er forskjellig fra individ til individ. I et sofistikert samfunn vil kostnaden alltid være at ikke alt alltid går på skinner. Da holder det at vi informerer hverandre, orienterer, lærer opp, så korrigerer man skaden etter så godt man kan. I dette bildet har ikke ydmykelse og straff noen plass.

Pulverisering

Vi kjenner alle begrepet «ansvarspulverisering». Det er i de tilfeller hvor manges atferd fører til ulempe, men hvor enkeltmenneskets atferd ikke betyr noe i den store sammenheng. Det mest påfallende eksemplet er jo miljø. Det grunnleggende etiske spørsmålet er i hvilken grad den enkelte kan ansvarliggjøres i forhold til dette.  Om vi legger prinsippet om at man kun kan ansvarliggjøres for det man selv har kontroll over så er det meningsløst å klandre hver enkelt av oss for f.eks. menneskeskapt miljøpåvirkning. Hver av oss har jo bare en teoretisk minimal påvirkning gjennom demokratiet og gjennom våre handlinger.

Så er det spørsmål om det da er klokt av samfunnet å premiere/sanksjonere handlinger i forhold til dette. For vi kan kontrollere handlingene vi gjør. Sannsynligvis vil det ikke være klokt å bruke sanksjoner av typen rettsforfølgelse eller bøter for f.eks. å ha en bil som bruker for mye bensin. Det vil ramme de mest fattige av oss på en urettferdig måte. Da er det bedre at samfunnet tar et løft i forhold til forskning/utvikling og tilrettelegging slik at det etter hvert blir økonomisk lønnsomt for alle å ta i bruk mer miljøvennlig teknologi. Men dette må ikke være symbolpolitikk. I skrivende stund leter man for fullt etter olje, produksjonen går på maks. Flyplasser bygges ut for å ta en nærmest eksponentiell vekst i flytrafikken. Likevel rådes vi til å spare inn på flyreiser, og kjøre mindre bil. Dette er dobbeltmoral og den jevne borger gjennomskuer det. Derfor er det vanskelig å ta dette alvorlig, på tross av klare tegn på et klima ute av kontroll.
Det å forsøke å endre det alminnelige menneskets atferd på områder som de fleste fortoner seg som meningsløse er dømt til å mislykkes. Dette er et godt eksempel på at mengden som helhet oppfører seg irrasjonelt samtidig som at den enkelte oppfører seg forholdsvis rasjonelt. Det er nærmest håpløst å finne måter å få dette til å fungere på.
Det er her jeg kommer inn med en distinksjon mellom personlig ansvar og samfunnsansvar. De fleste store problemer som fattigdom, fordeling, miljø og klima kan kun påvirkes av de store samfunnsprosesser. Det vil si at de fleste enkeltindivider kun kan påvirke dette gjennom stemmeseddelen. Da skal vi ikke ha dårlig samvittighet fordi vil fyrer for mye når det er kalt eller fordi vi enda ikke har fått råd til el-bil. Og vi skal heller ikke ha dårlig samvittighet for å gi hjelp til en tigger på gata. Det er det jeg kan påvirke. At dette vil føre til at flere tiggere kommer er et samfunnsproblem. Da må jeg stemme på et politisk parti som har en sterk agenda for omfordeling i samfunnet og i verden.

Kollektivt ansvar

Det er viktig å påpeke at kollektivt ansvar ikke er det samme som kollektiv skyld. Rasjonelt er det slik at ansvarliggjøring kun har noe for seg der individet har eller har hatt signifikant påvirkning på det som skjer. Kollektiv skyld handler om at man tillegger en hel gruppe skylden for noe som har skjedd. Dette er jo da helt uavhengig av hva det enkelte individ har gjort. Da er det urettferdig å pålegge et individ skyld for noe det ikke har kunnet påvirke. Og det er irrasjonelt, fordi det ikke kan påvirke fortiden. Det rasjonelle ansvarets pil peker fremover. Det å stemple andre kan nok gi sosiale gevinster for de som stempler, men for de det går utover er det som regel en tragedie. Er det egentlig slik vi vil ha det i samfunnet? Husk hva skyld egentlig er. Det er et fordekt ord for aggresjon. Aggresjonens primære utløsning søker mot destruksjon og lidelse. Sortering av mennesker i grupper, via forskjellige former for gruppeidentitet (gjerne sosiale stempler), i kombinasjon med kollektiv skyld, er et eldorado for det mørke villdyret i oss. Det har stått bak folkemord før, og kanskje har vi ikke sett det for siste gang.

Hovedbudskapet her er at kollektiv skyld er en svært dårlig ide. Den kan ikke annet enn å skape konflikt, krig og destruksjon. Glem ikke at vi alle er sønner og døtre av ugjerninger. Hele vår suksess bæres på skuldrene av store og små sosiale katastrofer gjennom uminnelige tider.

Eksempler på kollektiv skyld er mange:

·     Antisemittismen har sitt utgangspunkt i at Jødene tillegges kollektiv skyld for å ha «drept Jesus»

·     Tyskere i dag tillegges kollektiv skyld for nazistenes herjinger for flere generasjoner siden.

·     Islamister tillegger alle i vesten kollektiv skyld for kolonitid og ugjerninger begått av USA. Her benyttes demokratiet som en del av rettferdiggjøringen. For vi har jo stemt frem våre ledere.

Men så tilbake til kollektivt ansvar. Finnes det noen områder der det kan være fruktbart å benytte et slikt begrep? Jeg, tenker at ja, for det er åpenbart at det finnes mange områder hvor det totale trykket av vår atferd er skadelig på sikt, selv om hver enkelt handling er ubetydelig. Dette har jeg vært inne på i forbindelse med ansvarspulverisering.

I det senere har jeg også kommet opp med begreper som kulturell helse. Det er det at hele kulturer kan utvikle seg i destruktive retninger, som følge av sosiale prosesser som lever sitt eget liv. Ansvaret her er å oppdage hva som skjer, utvikle kunnskap om det, og søke tiltak som kan bryte slike trender. Men ofte er det slik at hver enkelt av oss, går på autopilot. Det å forstå skadelige sosiale prosesser krever våre kognitive ressurser. Det krever vilje til å forstå. Det kollektive ansvar må jo da handle om at flest mulig av oss er villige, både til å investere i å sette seg inn i kunnskapen, ser mekanismene og støtter opp om forsøk på å bryte trenden. Jo mer kunnskap og kompetanse som finnes i befolkningen, desto større muligheter til å unngå at vi kjører samfunnsskipet på grunn.

Forholdet ansvar og fri vilje

Mitt utgangspunkt:


Det å benekte at mennesket har fri vilje er ikke det samme som å benekte at mennesket har vilje.
Det er heller ikke å benekte den rasjonelle nytten av å holde hverandre ansvarlig.
Det som benektes er
fortjenesten i form av tilbedelse og forakt.

I Wikipedia hevdes det at Aristoteles satte sin definisjon av fri vilje i sammenheng med ansvarsproblemet i denne setningen:

Om ikke viljen er fri, kan ikke et menneske gjøres ansvarlig for handlingene sine

Lignende ideer argumenteres den dag i dag av filosofer som Arno Victor Nielsen, som i følge forskning.no beskriver en menneskets naturlige tendens til å «ville tro» på den frie vilje. Han sier:

Hvis vi ikke trodde på fri vilje, så ville vår politiske og sosiale verden bryte sammen. Man kan godt komme med en naturvitenskapelig konstatering av at vi ikke har fri vilje. Men vi kan ikke akseptere det.

Om man virkelig skal (mis)forstå dette riktig så er altså «det faktum» at mennesket er ansvarlig en begrunnelse for at mennesket må ha fri vilje.
I annen litteratur går argumentasjonen motsatt; mennesket er ansvarlig fordi mennesket har fri vilje.
Til sammen blir jo dette en sirkelbegrunnelse.

Hovedtyngden av argumenter går nok i retning av at mennesket er ansvarlig fordi mennesket har fri vilje.  Jeg oppfatter dette som et forsøk på å gi en objektiv begrunnelse for objektiv ansvarlighet. Om man kunne bevise at mennesket ikke har fri vilje, vil man fort kunne føle seg truet fordi legitimiteten for ansvarliggjøring undergraves med de konsekvenser det medfører.
Så hvordan kan man komme ut av dette?  Spørsmålet er hva man skal kunne komme seg ut av. Jeg tenker at denne type problemstilling har en parallell til en praksis som ofte har blitt brukt ved henrettelser i USA. Loven sier klart at det er straffbart å drepe. Men å henrette noen er jo nettopp drap. Burde man da ikke tiltale bøddelen? For at de godeste jurister skal få systemet til å gå opp har de innført en amnestiordning hvor man, før hver henrettelse utsteder et amnesti som garanterer bøddelen mot å bli tiltalt.
Negativ ansvarliggjøring medfører ubehag for den «ansvarliggjorte». De som påfører dette ubehaget må ha «ryggen fri». De må føle seg sikker på at de i etterkant, selv ikke skal bli ansvarliggjort for sine handlinger. Den beste måten å gjøre dette på er å finne frem til en hjemmel, eller en objektiv holdbar begrunnelse som forsvarer dette, eller en begrunnelse som aksepteres av majoriteten av kulturen. Et slikt forsøk er ideen om menneskets frie vilje.

Om man tar utgangspunkt i empatisk etikk vil ingen slik argumentasjon holde. Det vil alltid være galt å påføre ubehag. Men konsekvensen av ikke å ansvarliggjøre kan bli like galt, eller verre. For det kan medføre sterke negative konsekvenser for andre. Ifølge empatisk tenkning er dette et reelt problem som det ikke finnes noen ideell løsning på. Da skal man heller ikke late som. Man har et reelt valg mellom onder og velger (forhåpentligvis) det minste av dem. Dette avspeiler igjen menneskets avmakt og utilstrekkelighet. Og det er ikke noe man skal legge lokk på. Man gjør det man må, i respekt med det mål å bevare menneskeverdet for alle, gjennom hele prosessen. Den eller de som ansvarliggjør er hverken mer eller mindre verdig enn den ansvarliggjorte. De er bare tilfeldigvis mer privilegert og bør utvise tilstrekkelig ydmykhet i forhold til det.

Min måte å se på ansvarsbegrepet på er pragmatisk og rasjonell. Det er et virkemiddel man, med varsomhet, bruker fordi det hjelper oss til å få et bedre samfunn.

Argumentet om at «mennesket må ha fri vilje, for ellers er det ikke ansvarlig» er selvsagt ikke et holdbart argument for hva som er fakta. Verden er det den er. Vi kan ikke påvirke dette ved å ønske den annerledes. Vi kan ikke slutte fra er til bør, og da kan vi heller ikke gjøre det motsatte, som i dette tilfellet, å slutte fra bør til er. Interessant er det også å se i den samme artikkelen i forskning.no, at det er gjort eksperiment som viser at mennesker lar seg påvirke i retning av å bli mer ansvarsløse dersom de tror vi ikke har fri vilje. Empatisk etikk avviser å ta slike betraktninger inn i en etisk sammenheng. Vi kan ikke skape en etikk basert på villedende informasjon for å oppnå bedre kontroll på massene. Da taper den sin troverdighet i utgangspunktet.

Det første som må etableres her er en refleksjon over eksistensen av valgfrihet i det som oppfattes som en deterministisk verden.  Forsøkene på å forene dette kalles for kompatibilisme. Dette har jeg reflektert over her.

Kompatibilisme handler altså om forsøket på å forene fri vilje med en deterministisk virkelighetsoppfatning. Det har ikke jeg gjort. Men jeg innfører i stedet en nyansering mellom valgfrihet og fri vilje. Så nyanserer jeg mellom begrepene handlingsrom, beslutningsevne og uavhengighet. Denne nyanseringen mener jeg elegant løser opp hele denne problematikken.  Mennesket har beslutningsevne og handlingsrom. Hva innebærer dette i forhold til ansvar?  La oss først, igjen, understreke at ansvar ikke er noe metafysisk grunnbegrep.  Ansvarsbegrepet har ingen eksistens utenom i våre forestillinger om det sosiale samspill. Jeg mener derfor at dette er en sosial konstruksjon. Hva betyr dette egentlig i praksis? La oss si at jeg begår et tyveri. Etter hvert blir jeg avslørt og min «synd» blir åpenbar for hele verden. På sett og vis i det felles sosiale mentale landskap, så har jeg fått en stygg flekk på sjelen min. Men om nå en forsker fra en fjern galakse kom til vår planet for å studere menneskeheten.  Ville vedkommende kunne se denne sorte flekken på min sjel?  Vi må raskt kunne konkludere med at forskeren ikke ville kunne se noen spesiell forskjell på meg og alle andre. Med dette vil jeg antyde at den flekken som finnes på min sjel ikke har noen reell eksistens utenfor den sosiale sammenhengen hvor jeg befinner meg. Og her eksisterer den bare som en intersubjektiv forestilling hos mange individer. Så, igjen, det er ingen objektiv realitet vi snakker om her. Og, jeg gjentar at mennesket er ikke objektivt ansvarlig på noen måte. Vi har altså ingen objektiv vitenskapelig begrunnelse for å intervenere eller sanksjonere mennesker for deres handlinger.

Så vil jeg gjøre et annet interessant tankeeksperiment. Det er trivielt. TV-en er på og lydstyrken er alt for høy. Jeg kjenner på ubehaget og jeg har ingen skrupler i forhold til å ta fjernkontrollen og skru ned volumet. Nå kan jeg jo argumentere at TV-en er et deterministisk system. Alt den er, og måten den fremstår på, er avhengig av forutgående hendelser.  Hvordan kan jeg da ha noen som helst rett eller hjemmel til å påvirke dette etter eget forgodtbefinnende?  Den tv-en kan jo overhodet ingenting for at den er som den er.

Jeg vet ikke om du innser det meningsløse i et slikt argument. Ha dette i bakhodet når vi nå skal se på ansvarliggjøring av individer.

Vi begynner med å se på beslutningsprosessen, både i forhold til den ansvarliggjørende og den ansvarliggjorte. Her er det vesentlig at den ansvarliggjørende opprettholder rasjonaliteten. Her har altså forestillingen om objektivt ansvar falt i grus. Det innebærer at den ansvarliggjørendes handlinger må begrunnes rasjonelt, helst med utgangspunkt i samfunnet og dets rolle i forhold til enkeltmennesket.
Den ansvarliggjørende har ved sine handlinger mulighet til å påvirke verden. Denne muligheten strekker seg også til det å påvirke andre individers handlinger. Andre individer kontrolleres eller manipuleres enten ved å påvirke deres beslutningsprosess eller ved å kontrollere individets handlingsrom. En måte å kontrollere handlingsrommet på, er f.eks. sette vedkommende i fengsel.  Om dette er ansvarliggjøring eller ikke, kan jo akademikerne krangle om, men det kan uansett rasjonelt aksepteres dersom det er snakk om et menneske som er farlig for samfunnet. Men ansvarliggjøring kan vel kanskje best forbindes med de handlinger som adresserer den ansvarliggjortes beslutningsprosess. Det må understrekes at dette slett ikke er noe vi mennesker er alene om å drive med. Dyr skremmer hverandre, truer hverandre, tukter hverandre, ydmyker hverandre hele tiden. Det handler om en ting og det er å kontrollere hverandre via å påvirke den prosessen som styrer individets atferdsmønster. Poenget er at dette er tilbøyeligheter vi har i oss. Det stammer fra en språkløs tid. Det er først som mennesker vi etter hvert har fått et språk for dette og etter hvert også begynner å reflektere over det. Ved hjelp av vår fornuft blir vi i stand til å se hvordan våre tilbøyeligheter noen ganger virker rasjonelt, andre ganger irrasjonelt.  Vi kan påvirke individets rasjonelle beslutningsprosess ved å påvirke virkelighetsoppfatningen, eller ved å påvirke verdier. En kraftig rapp på baken vil huskes av den ansvarliggjorte, både som fysisk smerte og kanskje også som sosial ydmykelse. Dermed er beslutningsregnskapet påvirket gjennom at verdiene er modifisert. Dette har våre forfedre drevet med i uminnelige tider. Det er først i vår tid at vi har skjønt at fysisk avstraffelse aldri er spesielt heldig for den som rammes. Virkelighetsoppfatningen kan påvirkes selvsagt ved å lyve, men også ved å utvide den ansvarliggjortes horisont i forhold til de som blir berørt av vedkommendes handlinger. Dette kan vekke empati og dermed indirekte justere verdier.  Men effekten av ren fordømmelse skal heller ikke undervurderes. Det å klandre noen signaliserer felleskapets holdninger og kan vekke skam, ydmykelse og fortvilelse hos den ansvarliggjorte. Dette er igjen snakk om påvirkning av verdier i beslutningsregnskapet.

I empatisk etisk ånd må det likevel understrekes at alt dette er virkemidler man skal ha den aller største respekt for, fordi det er snakk om å påføre lidelse og potensiell psykisk eller fysisk skade. Derfor er det helt vesentlig å ha rasjonaliteten med seg i beslutningen om å bruke dette. Man må ha gode rasjonelle grunner for dette, og den ansvarliggjortes perspektiv må selvsagt inn i det beslutningsregnskapet. Om konsekvensene for den ansvarliggjorte blir for store, bør handlingen sorteres ut som etisk uakseptabel. Igjen er det, det avmektige utilstrekkelige menneskets lodd å måtte forholde seg til dette. Empatisk etikk ansporer til å komme seg gjennom dette uten å gå på akkord med den noens menneskeverd på noen måte. Og det bør alltid være et mål at også den ansvarliggjorte skal kunne komme gjennom denne prosessen, uten varig fornedrelse, som et helt, fungerende verdig menneske.

Men nå skal vi fokusere litt mer på den ansvarliggjortes rasjonalitet og det som kan kalles for den deterministiske kortslutning. La meg da begynne med et spørsmål. Innen for rammen av det rasjonelle, hva er det som egentlig gjør et menneske ansvarlig for sine handlinger? Jeg har tidligere sagt at det handler om den ansvarliggjortes påvirkningsmulighet i forhold til det vedkommende ansvarliggjøres for. Den deterministiske kortslutning lyder slik: Dersom verden er deterministisk innebærer det at alt som skjer i verden er resultat av kjeder av årsak og virkning som strekker seg tilbake til tidenes morgen og som allerede da bestemte alt som noensinne kommer til å skje i universet.  Om det er slik, da kan vi jo ikke påvirke noe av det som skjer. Hvordan kan vi da ansvarliggjøre noen for forhold de overhodet ikke har noen påvirkning på? (Ref. tankeeksperimentet om TV-en).  Min respons på dette er at ja, mennesket er ikke objektivt ansvarlig for sine handlinger. For øvrig hadde det ikke vært det i en ikke-deterministisk verden heller. Hva er en ikke-deterministisk verden? Det er en verden som er tilfeldig. Det kan vi heller ikke påvirke. Og akkurat denne refleksjonen antyder at det må være noe rivende ruskende galt med hele resonnementet. Vi er faktisk enda mer prisgitt en ikke-deterministisk verden. I en deterministisk verden har vi tross alt mulighet til en viss grad av forutsigelse. Og forutsigelse er helt vesentlig i forhold til å kunne ta rasjonelle valg. Vi skal være glad for at verden fremstår for oss som deterministisk. Det er faktisk det som gir oss handlefrihet. Poenget er at vi igjen glemmer at, som handlende individer, så er vi faktisk aktører i denne verden og vi kan derigjennom påvirke den gjennom våre valg og våre handlinger.  Om vi aktivt bruker vår rasjonalitet og vår handlekraft, så betyr det en opplagt forskjell for verdens videre utvikling. Dette er en prosess som i seg selv former og skaper hendelser. Og disse hendelsene er til en viss grad kalkulert gjennom vår egen mentale aktivitet. Den rasjonelle grunnen for å ansvarliggjøre handler om å adressere den rasjonelle prosess i den ansvarliggjorte. Her må vi undersøke to ting. Har individet en rasjonell evne? Har individet virkemidler til å påvirke det forhold det er snakk om? I de tilfeller vi må svare nei på et eller begge av disse spørsmålene så opplever vi det som urettferdig om vedkommende skulle holdes ansvarlig. Hvorfor gjør vi det? Hva er intuisjonen her? Intuisjonen er et det er irrasjonelt å forsøke å påvirke en rasjonell prosess som ikke er der, eller som er maktesløs. Her er vi ved kjernen av den deterministiske kortslutning. Vi forveksler disse to scenariene, hvor rasjonaliteten er satt ut av spill, med en metafysisk teoretisk ide om en upåvirkbar verden.  Om det finnes en rasjonell prosess som påvirker verdens videre forløp, så kan det klart være fruktbart å påvirke denne prosessen for der igjennom å påvirke vedkommendes handlinger. Den filosofiske implikasjonen av dette er at rasjonell ansvarliggjøring kun er meningsfylt i forhold til rasjonelle individer. Og det er meningsfylt fordi det kun er gjennom å adressere det rasjonelle i oss at vi kan oppnå noe med dette.

Dette må ikke forveksles (og det er en feil som gjøres hele tiden) med det moralske målobjekt. Mennesker som har nedsatte evner i forhold til rasjonalitet eller som er irrasjonelle er fortsatt moralske målobjekter (på dette punktet avviker empatisk etikk markant fra Kants etikk). Det innebærer at de har det samme menneskeverd som alle andre, og et de fortsatt er i alle beslutningsregnskap som berører dem. Så lenge de har evne til livskvalitet vil de beholde denne statusen. Det skaper et reel dilemma hvor samfunnets sikkerhet må veies opp mot den kostnaden det er å avgrense det ansvarlige individs handlingsrom.

Så hva innebærer dette synet i forhold til ansvarsbegrepet? Det innebærer at begrepet rasjonaliseres på den måten at det avgrenses til det rasjonelt pragmatiske innenfor det sosiale samspill. De irrasjonelle delene av dette er barbert bort. Konseptet brukes bare der det har en rasjonell effekt. Det er et redskap. Dette får blant annet avgjørende betydning i forhold til begrepet straff. Vi har ikke lengre noen objektiv hjemmel til å straffe mennesker for straffens skyld. Det rasjonelle menneskets nedslagsfelt er fremtiden. Synden er begått i fortiden. Påføring av straff som et mål i seg selv adresserer fortiden. Noen har kanskje hatt slike forestillinger og gjort den tunge plikt og agert etter det. Det er irrasjonalitet. Men jeg er overbevisst om at dette også kan assosiereres med tilbøyeligheter til å nyte å se andre lide. Innenfor empatisk etikk karakteriseres dette som sadisme. Og måten å rettferdiggjøre dette på er ren retorikk. Så er denne tankemåten sklidd inn i som en del av våre kollektive forestillinger. Og her sitter den så dypt at velutdannede filosofer er villige til å kaste vitenskapens viktigste grunnsetning om ikke å blande fakta og følelser på båten for å beholde forestillingen.

 

Menneskehetens kollektive OCD

OCD står for Obsessive-compulsive disorder og betyr egentlig tvangslidelse. Jeg husker en episode fra Rainman hvor han ble helt ute av seg fordi sukkeret kom på bordet etter pannekakene (eller motsatt). Poenget er en sykelig trang til å følge bestemte regler eller ritualer i en gitt sammenheng.

Menneskehetens kollektive OCD er at det må følge en straff med ethvert normbrudd. Når jeg sier det slik så handler dette om biologisk programmering i oss, som er så omfattende at det har sementert seg i alle kulturer. Dermed utløser dette en automatikk i oss, som for de fleste går på autopilot.

Jeg har vært inne på bakgrunnen for den biologiske programmeringen her. Oppsummert innebærer dette at mennesket har en biologisk programmering for gjengjeldelse. Utvikling av slike tilbøyeligheter har sin bakgrunn i sosiale mekanismer, som sosialt samspill og sosialt spill.

Poenget er at denne tendensen sitter så dypt i oss, både biologisk og kulturelt at vi sjelden evner å stoppe opp og analysere dette rasjonelt, med utgangspunkt i om dette egentlig er kompatibelt med en velfungerende moderne sivilisasjon.
Jeg hevder da at denne tilbøyeligheten er inkompatibel med sivilisasjonen. Det er fordi den både er irrasjonell men også innebærer stor risiko for at samfunnet handler umoralsk. Irrasjonaliteten har jeg vært inne på mange ganger i denne refleksjonen om ansvar. Det handler om at ansvarets pil peker bak mot en fortid vi ikke kan påvirke likevel. Straffens formål blir en symbolsk gjenoppretting av noe som ikke kan gjenopprettes. Og jeg har pekt på det alternativet som rasjonaliteten tilbyr, nemlig at samfunnets handlinger må adressere hvilke virkninger responsen har i fremtiden, og da med alle individer som formål. Da kommer jo etikken inn i dette. Det modne samfunn er til for alle, også de vi føler oss sinte på.
Forrige avsnitt dreier seg om forsvaret av «fri vilje» begrepet med begrunnelse i ansvar. Min oppfatning er at denne type argumentasjon er motivert av nettopp denne tvangsmessige ideen om straff som må følge normbrudd. Argumentasjonen er selvsagt også motivert av aggresjon, som jo er den naturlige emosjonelle responsen av det å bli forulempet. Men den kan også være utløst av plagetendenser og den sosiale ventilasjonseffekten. Alt dette spiller sammen i en cocktail som driver frem det motsatte av hva som er ønskelig i et godt samfunn. Vi risikerer et stigende voldsnivå, mer kriminalitet, dårlig menneskesyn og mye mer smerte og lidelse for alle involverte parter.

 

Om det å ta ansvar

I daglig bruk kan det å ta ansvar bety minst tre ting.  En betydning handler om å ta ansvar i betydning av å ta initiativ til håndtere en uholdbar situasjon. En annen betydning er å ta ansvar for noe i betydning av å forvalte noe.  Men det jeg vil inn på her handler om det å ta ansvar for sine handlinger. Da er det helst negative handlinger det er snakk om. For noen er det å ta ansvar i en slik sammenheng det samme som å ta sin straff. For meg skurrer det litt, for flertallet som utsettes for sanksjoner gjør det ikke frivillig. Jeg har snakket om reaktivt ansvar. Det handler om hvordan omgivelsene reagerer på en persons handlinger. Noen ganger er det forutsigbart, i lovs form, andre ganger er reaksjonene uformelle og mer tilfeldig. Men uansett er dette noe som de fleste skyldige anklagede vil forsøke å unngå, enten ved å skjule eller benekte, eller ved å bagatellisere. Så det å måtte ta en straff for sine handlinger er, for meg ikke ensbetydende med å ta ansvar. Det modne mennesket tar ansvar ved å erkjenne sine handlinger og forholde seg til den skade og lidelse som er forvoldt. Det modne mennesket tar ansvar ved å uttrykke anger og medfølelse og ved vilje til å gjøre opp for seg. Sett opp imot dette så kan trusler om strenge sanksjoner være til hinder for at et menneske tar ansvar. En evig benektelse vil være en belastning både for offer og gjerningsperson. For det innebærer at saken aldri blir opplyst på en presis måte, slik at vi kan lære av den. Og det innebærer at offer og samfunn ikke opplever at gjerningspersonen forholder seg til hva han har gjort. Nå skal det mot til å innrømme handlinger, som man vet vil medføre strenge reaksjoner. Det er selvsagt ikke alle mennesker som evner å mobilisere et slikt mot. Og en del personlighetstyper som f.eks. psykopater, er vel neppe så interessert i det heller. Men poenget her er i alle fall å påpeke at strenge sanksjoner sannsynligvis virker avskrekkende på menneskets vilje til å ta ansvar for sine handlinger.
Individuell forebygging mot å begå nye negative handlinger avhenger av individets evne til å forholde seg til egne handlinger og evne til å se dette fra ofrenes side. Jeg tenker også at mulighet for tilgivelse eller forsoning kan være en katalysator for å få til nettopp dette. Min oppfatning er at krenkelse dypest sett handler om degradering av individets verdighet. Det innebærer at offerets dypeste behov er gjenopprettelse av sin krenkede verdighet. Så langt jeg kan de så gjøres dette mest effektivt ved at gjerningspersonene erkjenner uretten, og at de uttrykker at dette var galt, at det ikke burde ha skjedd. Men, i en slik prosess kan det godt være rom for soning av et eller annet slag, slik at både offer og gjerningsperson føler at det blir gjort opp for uretten. Og da er dette konkret, formålet med soningen. Man da er faktisk den frivillige soningen den mest effektive. Dermed blir det rasjonelt og til beste for alle parter.

Ansvarsfraskrivelse

Ansvarsfraskrivelse handler om at man ikke bare uvillig til å ta ansvar, men at man også begrunner dette. Uvillighet til å ta ansvar er ikke det samme som ansvarsfraskrivelse. Uvillighet kan for eksempel komme til utrykk gjennom benektelse eller andre manipulative teknikker for å unndra seg ansvaret.
Ansvarsfraskrivelse får man først når det ikke er tvil om hva man har vært med på, men at man da fraskriver seg ansvaret gjennom begrunnelser. Dette har nær sammenheng med problemstillinger jeg har berørt i «Det grå mennesket». Har kan man ha flere former for ansvarsfraskrivelse:

1)   Rettferdiggjøringer

2)   Henvisning til utenforliggende autoritet
Da handler det som regel om «grå mennesker» i sosiale hierarkiene som hevder at «ordren kom ovenfra». Dette er best beskrevet her.

3)   Henvisning til moralsk autoritet
Det kan også handle om henvisning til moralsystemer i seg selv, eller til noe man oppfatter som moralske autoriteter, alt fra Gud, hellige bøker, naturen eller en filosofi. Da handler det om det jeg kaller for deduksjonisme.

Den grunnleggende drivkraften bak ansvarsfraskrivelse kan ha å gjøre med sosiale rangeringsmekanismer. Det å bli stilt til ansvar utgjør et anti-alfa signal. Det er et narsissistisk trekk å motsette seg dette. Det handler også om autoritet.  Autoritet handler igjen om impulsen til å ville ha «ubetinget rett», som igjen handler om å bevare inntrykket av feilfrihet. Dette kan handle om personlige egenskaper, men kanskje like mye om hvilket sosialt klima man har vokst opp med. Det å erkjenne egne feil krever en viss grad av ydmykhet. Dette er ikke noe som passer alfa-menneskets bilde av deg selv. Vår førsteimpuls vil alltid være å se etter utveier utenom dette. For i et hardt negativt sosialt miljø, er dette det samme som svakhet. Dermed kan den sosiale kapitalen stå i stor risiko. På den måten inngår våre feiltakelser som en del av det sosiale spill, hvor haukene forsøker å skape sosial valuta ut av feilene våre, og hvor de samme haukene desperat forsøker å minimere valutaverdien av egne feil. Det motsatte er jo den demokratiske grunnholdningen, hvor feilene våre ikke er valuta i det sosiale spill, men verdifull valuta for å kunne lære og forbedre kvaliteten på det sosiale samspillet.