Kommentar

Starter med et tillegg som kommer leeenge etter at denne teksten ble skrevet. Jeg har etter hvert blitt klar over at i alle fall en del norske filosofer operer med et definerbart skille mellom moral og etikk. Jeg hørte dette i klartekst av Einar Øverenget i en podcast med Wolfgang Wee (husker ikke hvor). Han definerer moral omtrent som jeg definerer sosialetikk. Da handler det om alle de normene vi holder oss med i en kultur, og som vi naturlig etterlever, fordi vi har lært det, fordi alle andre gjør det, eller fordi «det er sånn vi er». Med andre ord etterleves normer, ofte på intuisjon, som en viktig del av det sosiale samspill. Etikk blir det først når begrunnelsen for å etterleve normer er basert i etiske teorier, med utgangspunkt i filosofiske rammeverk.

Etter å ha tenkt over det ser jeg helt klart nytten i dette. Jeg har som sagt den samme nyanseringen, men rent språkmessig er det jo langt mer tungvint å referere til «sosialetikk» enn det langt mer innarbeidede begrepet «moral». Men nå er det slik at jeg gjennom tre tiår har brukt disse begrepene om hverandre. Det vil koste en del jobb å snu om på dette. Så min bruk av moral-begrepet får bare bli som den er.

En digresjon må imidlertid nevnes. For dette er et eksempel på hvordan «fremmedord» kan fungere berikende på det språket det kommer inn i. Her har vi en form for berikelse som kanskje ikke eksisterte i opprinnelsesspråkene (gresk og latin). Noe å tenke over.

Så til min opprinnelige tekst

Min bruk av disse begrepene er tilfeldig. Det vil si jeg sonderer ikke spesielt mellom dem. Etikk kommer fra det greske begrepet ethos, som visstnok skal bety noe slikt som sedvane. Moral kommer fra det latinske begrepet moralis. Når romerne oversatte greske tekster til latin, oversatte de ethos med moralis. Så i bunn og grunn betyr disse begrepene stort sett det samme.

Jeg har imidlertid forstått det slik at det innenfor noen grupper og faglige «stammespråk» etter hvert har fått nyanseforskjeller. Intuitivt oppfatter jeg ordet moral sterkere enn etikk. Sannsynligvis har det sammenheng med at jeg er vokst opp med ordet umoral som jo har en sterk negativ karakteristikk, særlig på det som hadde med sex utenfor de sosiale normene å gjøre. Derfor vil nok jeg også tendere til å bruke ordet moral på en slik måte at det får en sterkere retorisk virkning. Kanskje har dette også sammenheng med en viss tendens til å anvende moralbegrepet på det rent praktisk etiske, mens etikk mer er forbeholdt mer akademisk filosofiske refleksjoner.