Se gjerne denne videoen som er et intervju med Anil Seth, som har en forståelse av bevissthet som ligner mest på det jeg forsløer å beskrive her.

Innledning fysikalisme

Forsøket på å forklare eksistensen av bevissthet innenfor rammen av den fysiske virkelighet vi kjenner, kalles fysikalisme. Jeg tilhører den kategorien. Men min begrunnelse for å holde meg innenfor disse rammene er kanskje spesiell.

Ja, jeg kan argumentere med at vi rent epistemisk ikke har noe annet å bygge på, men jeg har etter hvert utviklet en mer etisk begrunnelse for denne retningen.

For jeg er ikke den som på noen måte utelukker at her kan være forhold som vitenskapen ikke har avdekket, noe utenfor, som vi ikke kjenner.  Det ville vært intellektuelt selvmord å benekte denne muligheten.  Dermed eksisterer også muligheten for at nettopp bevissthet kan ha noe ved seg, som per nå er utenfor vårt domene av erkjennelse. Og dette må man være åpen for, også i vitenskapelige kretser. Men mitt poeng er at per nå, kjenner vi ikke dette, og vi vet ikke om det. Hvordan kan man da, basere seg det?

Vi har tre forestillinger som alle kretser om dette, og som dermed er gjenstand for misbruk: Ideen om fri vilje, ideen om objektive verdier, og ideen en åndelig basert bevissthet. Alle disse tre områdene har etter tur blitt misbrukt av alfa-mennesket til å herse, med andre, tildele grusomme straffer, demonisere og degradere.

Ja, man kan gjerne spekulere i dette, følge originale forskningsspor som sprenger rammene for nåværende paradigmer. Men vi kan ikke basere våre innretninger på dette, så lenge det er utenfor rekkevidden av empirisk forankring. 

Forklaringer basert på forestillinger om det såkalt transcendente, er egentlig ikke forklaringer. Som regel handler det om forfalskninger, og magiforklaringer. Og nettopp på grunn av manglende empirisk forankring, så er de formbare, i det uendelige som det måtte passe. Dermed har vi skjenket en gavepakke til misbruk, for enhver sosial magiker, med ekspertise på misbruk og undertrykkelse de mest sårbare og forsvarsløse av oss.

Så det jeg sier, lanserer ikke sperrer for ansvarlig vitenskapelig forskning. Det jeg snakker om, er en barriere mot å basere seg på dette i våre sosiale og kulturelle prosesser.  Jeg har skrevet mer om forholdet mellom etikk og vitenskap her. Jeg kritiserer heller ikke filosofer som søker forklaringer i et utvidet mulighetsrom. Og selvsagt er all seriøs kritikk av fysikalisme velkommen. Utfordringene må på bordet. Men hittil, så opplever jeg ikke utfordringene som uoverkommelige.

Jeg forstår også at vi på langt nær er ferdig utforsket eller utlært på muligheten til å komme opp med plausible forklaringer på bevissthetsfenomenet med utgangspunkt i den vitenskapelige kunnskap vi per i dag besitter.

Jeg har vært gjennom flere runder om temaet, og jeg har skiftet mening flere ganger. En oppsummering av dette finner du her.

I denne guiden forsøker jeg å oppsummere omtrent hvor jeg er med dette i dag.  Jeg opplever ikke å komme med veldig mye nytt og store bidrag, til det som allerede finnes der ute. Men noen av mine ideer er kanskje originale. I alle fall vet jeg ikke om andre med samme vinkling.

Min tilnærming vinkles via informasjonsteori, kombinert med høyt fokus på at vi er en biologisk organisme som er formet av evolusjonsmekanismene.

Jeg kommer i denne guiden til å ta for meg følgende utfordringer:

 

1)   Hva er bevissthet

2)   Bevissthetens «grunnstoff»

3)   Integrasjonsproblemet (Prinsesse Elizabeth/Descartes)

4)   Er bevisstheten medium-avhengig?

5)   Kvalia-problemet

6)   Zombie-problemet

7)   Er det mulig å detektere bevissthet?

8)   Kan vi skape bevissthet

 

 

Hva er bevissthet?

Den beste definisjonen jeg har funnet hittil er følgende sitat av Thomas Nagel:

En organisme har bevissthetstilstander, hvis og bare hvis det er noe som fornemmer hva det er å være den organismen

Det vi oppdager som blir en svakhet med alle slike definisjoner, er at de fremstår som en runddans mellom synonymer.  Nøkkelordet her er «fornemmelse», som nesten er synonym med «opplevelse», eller «følelse», eller å «kjenne». Alt dette er underbegreper som forutsetter grader av bevissthet.  Men det stopper litt opp dersom vi presser begrepene vertikalt, altså hva vi mener med det underliggende. Vi har også uttrykk som «førstepersons erfaring». Men igjen, er blir «erfaring», nøkkelbegrepet, og det er jo i klasse med de andre synonymene.

Det vi kan gjøre er å bruke en såkalt ostensiv definisjon: Bevissthet er hvordan du opplever å være deg.  Altså jeg peker på det vi har i oss. Men selv her kommer vi til kort, for eksempel med å forklare et kunstig informasjonssystem, hva bevissthet er. Språket strekker ikke til. Vi er over i den språkløse tilstand av prosesser i en levende hjerne, basert på biologisk teknologi. Og selv det jeg sa her, er jo kontroversielt.

Jeg synes imidlertid at det er vesentlig å vektlegge at vi er på grensen av det språklige her. Vi butter mot en slags indre realitet i oss selv, som ikke lengre er det representerte, men det som blir representert. Vi kommer tilbake til informasjonsteorien, og her vil vi oppdage, hvorfor akkurat dette setter vårt eget informasjonssystem ut av spill.

I mine første refleksjoner om bevissthet (skrevet på 90 tallet) ble jeg oppmerksom på at bevisstheten er «privat». Den er paradoksal på den måten at erfaringen i oss selv, er jo noe vi ikke kan tvile på. Jamføre Descartes «Jeg tenker, derfor er jeg».  Men hvordan kan vi vite at andre har det samme? Det eneste vi har er andre har responser og en oppførsel som jeg gjenkjenner på meg selv, og som dermed fungerer som en indikasjon på at andre har bevissthet. Men vi oppdager jo raskt at dette er en årsak-virkningsslutning som det ikke finnes sikker dekning for.

Jeg tenker at den sterkeste indikasjonen på at andre har bevissthet, er eksistensen av etikk, mellom oss, og nettopp det at spekulasjonen om fenomenet er så utbredt blant mange tenkere.  Det er vanskelig å se for seg at dette kunne blitt et samtaleemne blant zombier.

Denne nære sammenhengen mellom etikk og bevissthet representerer en nøkkel til å forklare hvilken funksjon bevissthet har i evolverte systemer. Det kommer jeg tilbake til.

Bevissthetens grunnstoff

Jeg har funnet opp «et nytt grunnstoff». Det heter Informium. Det har ingen plass i det periodiske system, men eksisterer utenfor som en slags parasitt på andre grunnstoffer. Dette er mitt ordspill, som beskriver hvordan jeg anser informasjon, som nøkkelen til å kunne forklare bevissthet.

Mine refleksjoner om informasjon finner du her. Jeg anbefaler å lese gjennom dette, for det er grunnleggende. Så snakker jeg om emergering her. Bevissthet er noe som på strengt gitte betingelser emergerer ut av et informasjonssystem. Det er reduserbart til informasjon, som igjen er reduserbart til den fysiske verden.

Jeg kaller den vinklingen jeg tar, for ny-subjektivistisk. Mitt utgangspunkt er neppe nytt. Men jeg formulerer det slik at «jeg er et informasjonssystem». I hele min «filosofiske karriere», har jeg holdt på med informasjonsbegrepet, med varierende perspektiver. Som yrke er jeg, systemutvikler. Egentlig har jeg da også holdt på med informasjonsteknologi hele min yrkeskarriere. Det betyr at jeg har erfaring med informasjon, fra flere perspektiver. Med tiden har jeg innsett mer og mer i hvilken grad informasjon, sitter i kjernen, ikke bare i biologiske hjerner, men også i hele den biologiske organismer, og evolusjonsprosessene, som ledet inn til dette.

I det hele tatt fungerer selve evolusjonsprosessen som et kreativt adaptivt system, med individene som elementer i systemet. Les gjerne denne refleksjonen.

Når det kommer til informasjon, så er følgende filosofisk interessant:

1)   At vi ikke kjenner noen annen måte informasjon kan eksistere på, uten gjennom et fysisk medium

2)   At informasjon er uavhengig av hvilket medium som er fysisk base

3)   At representasjonen ikke med nødvendighet i seg selv må ligne på det representerte

4)   At det er mulig med mange alternative måter å representere på

5)   At informasjon er umulig uten fortolkning (Dette er grunnleggende i ny-subjektivistisk epistemologi)

6)   At all ervervelse av informasjon grunnleggende baseres på den kreative prosess (Prøving og feiling, også grunnleggende for ny-subjektivistisk epistemologi)

7)   At informasjonens nærmest har ubegrenset mulighetsrom for abstraksjon, dekonstruksjon og rekonstruksjon. Dette er da opphav til en rekke illusjoner, blant annet den platonske illusjonen. Dette er best beskrevet her.

 

Forestillingen om «jeg» som et informasjonssystem, baseres på nåtidens vitenskap, særlig nevrologi og informasjonsteknologi. Dette er kunnskap som har kommet til i løpet av noen få generasjoner. Tidligere tiders filosofer hadde ikke tilgang til dette, og var derfor avskåret fra dette perspektivet. Vi er neppe ved veis ende på noen av disse områdende. Men jeg regner sannsynligheten for meget stor for at det er i disse sporene nøkkelen til å forstå bevissthet kan finnes.

 

 

Interaksjonsproblemet

Interaksjonsproblemet handler om kritikk av Descartes dualisme. Det er kanskje best beskrevet her.

Her har jeg en refleksjon om bevegelsen fra ånd til fysikk. Og her har jeg en refleksjon om den platonske illusjon.  Alt dette summerer seg opp til en naturlig intuitiv sortering av «sjel» og «legeme» i to kategorier.  Det er gode grunner for å anse denne dualismen som lite sannsynlig. Og dette settes klart på spissen med Descartes og hans dualisme. 

Spørsmålet er, hvis sjelen tilhører en virkelighetskategori som ikke er fysisk, hvordan kan da påvirkning skje mellom den fysiske verden og den «åndelige» verden? For som Prinsesse Elisabeth påpeker, så vet vi kun om at fysiske ting kan bevege fysiske ting. Dette ble vel mer konkretisert på 1600 tallet med Newton og hans bevegelseslover.

Min første intuisjon på dette problemet er at vi kan komme rundt det ved å postulere en type metafysikk, som vi enda ikke kjenner. Altså her er noen metafysiske domener, vi ikke har avdekket, og som blir et slags bindeledd mellom det materielle og det immaterielle. 

Men, i dag, noen århundrer senere, og med en eksplosjon i kunnskap om fysikk, så burde vi ha sett slike effekter i den fysiske verden, dersom de var der. Det gjør vi ikke. Sjekk gjerne denne videoen[1], fra angitte tidspunkt.

Utfordringen for dualismen er at vi nå, ser ut til å ha full oversikt over de krefter som virker i vår type fysiske verden. Og her finnes ingen «mystiske» effekter, som ikke dekkes av denne oversikten, heller ikke i våre hjerner. Det er våre hjerner som beveger initierer kroppens bevegelse.  Og alt er godt innenfor rammene av det fysisk eksisterende.

Så det vi står igjen med, er at vi enten må lansere hypoteser som overskrider de paradigmer vår tids fysiske kunnskap besitter, eller vi kan forøke og arbeide med det vi har innenfor disse rammene. Og selvsagt kan vi ikke lukke noen dører her. Men mulighetsrommet innenfor dagens fysiske paradigme, er på ingen måte uttømt, selv om det også, som vi skal se byr på store utfordringer.

Den fysikalistisk løsningen på dette er at informasjon er fundert og basert på fysiske prosesser.  Det skjer ingenting i den virtuelle informasjonsverdien, uten at det samtidig gjenspeiles i fysiske prosesser.  Dette er to sider av samme sak. Men kompleksiteten kan være ekstremt høy, slik at det ikke finnes enkle en-til-en-koblinger, mellom det vi opplever, og det tilsvarende fysiske uttrykk. Men det betyr ikke at det er noen mystikk i dette. Det samme gjelder kunstige informasjonssystemer. En datamaskin hadde ikke kunnet «kjøre bil» dersom den ikke hadde tilgang til å «bevege verden». Og ingen kan benekte at det er kompleks abstrakt informasjonsprosessering som er i sving her. Men ingen vil påstå at det er noe magi i dette. Gjennom kunstige informasjonssystemer, observerer vi i praksis at informasjon beveger verden. Og det kan skje fordi informasjon er fysisk basert.

 

Er bevisstheten medium-avhengig?

Handler bevissthet kun om informasjon og informasjonsprosessering?  Jeg tenker at det er høyst sannsynlig. Min grunnleggende definisjon er at informasjon, er noe som representerer noe annet. For meg er det umulig å se for meg noe av det som oppleves i mitt mentale landskap, som ikke har med informasjon gjøre.  Og dersom vi antar denne forutsetningen, så kan vi koke spørsmålet ned til om informasjon kan eksistere uten fysiske media, til å bære den. Jeg forutsetter at det ikke er mulig, fordi det ville være å gå utenfor det fysiske mulighetsrommet.  Vi har med andre ord, aldri observert noe slikt. Og vi har store problemer med å tenke oss noe slikt. Den mest nærliggende konklusjonen er at Informasjonsbegrepet er en abstraksjon.

Det som jo er å merke seg, er at fysikken her byr på muligheten til informasjon. Det er med andre ord ikke nødvendig å postulere noe annet. Det som imidlertid er vesentlig å påpeke, er at all informasjon, teoretisk sett kan bæres av alle media, gitt forutsetninger om presisjon og kapasitet.  Det er dette som gjør det mulig å tenke seg, en biologisk hjerne kan «uploades» til en datamaskin, og derfra beholde sine egenskaper, inkludert bevissthet.

Med andre ord, eksisterer ikke det jeg kaller for «informium», på lik linje med andre grunnstoffer. Det kan bli farlig forvirrende å si at Informium eksisterer, selv om vi mener noe som egentlig er en abstraksjon, nettopp fordi det blir kilde til forvirring. Da er det bedre bare å gi det et navn, og anse det som det det er, nemlig et verktøy, for vår egen tenkning.

Men det faktum at medium kan være hva som helst av fysiske forhold som fyller noen kriterier, betyr jo at bevissthet kan tenkes å forekomme i systemer som ikke er biologiske hjerner. Dette gir jo vinger til fantasier om å bli «uploaded», men også til muligheten for at hele vårt univers er en simulering. Dette reflekterer jeg over her.

 

Kvalia-problemet

Kvalia er ordet man bruker på våre indre opplevde fornemmelser. For eksempel smaken av banan eller lukten av en blomst. Du kan lese om kvalia her.

Kvalia skaper problemer for en ren fysikalistisk forståelse av bevissthet. Et problem er at det er umulig å koble direkte fra fysiske hjernefunksjoner til kvalia. Man kan godt lokalisere aktiviteter i spesifikke hjerneområder, når vi f.eks. ser rødt. Man kan se signaler, og utvikle en fysisk forståelse av hvordan hjernen registrerer, og bearbeider signalene. Men hvorfor resulterer dette i en mental opplevelse av det hele? Vi oppdager form for avgrunn mellom det mentalt opplevde og den fysiske verden. Det har fått enkelte til å spørre, både om nødvendigheten av den kvalitative opplevelse, og hvordan den kan oppstå. Nødvendigheten av dette, kommer vi tilbake til under zombie-problemet.

Mitt forslag til løsning på kvalia-problemet finner du oppsummert her. Og litt mer utførlig forklart her.

Min oppsummering er at det er umulig å forklare kvalia ved hjelp av empirisk baserte vitenskapelige metoder. Det nye er et forslag til forklaring på hvorfor denne fremgangsmåten er umulig.

Kortversjonen er at vi, har hatt en biologisk utvikling både av indre og ytre sansesystemer. Indre sansesystemer er basert på  fortolkning kroppslige tilstander. Dette er det vi fornemmer som føleser. Ytre sansesystemer er basert på fortolkning fra våre ytre sanser. Og selv om disse kan «låne» funksjonalitet fra hverandre (via abstraksjon og metaforer), så er de grunnleggende inkompatible med hverandre. Man kan altså ikke forklare de indre sansesystemer, med utgangspunkt i et rammeverk, skapt av ytre sansesystemer. Konkret: Vi kan identifisere følelsenes hjernesentre, og måle aktiviteten i dem. Det er så langt vi kommer med fortolkningsskjema basert på det rammeverk som det ytre sansesystemet har skapt. Men i tillegg til denne «teoretiske» forståelsen, så har vi altså indre systemer som representerer dette på en annen måte, på dyrets intuitive måte. De indre sansesystemer er ikke orientert om tid, rom eller ytre objekter, men om tilstander som forteller hvordan kroppen har det.

Men vi har et lignende forhold for de ytre sansesystemer også. Husk at våre ytre sansesystemer langt eldre enn menneskearten.  Her er utviklet intuitive fornemmelser som representerer fenomenet. Dette er én form for representasjon. For eksempel det å se rødt. Det er en umiddelbar fornemmelse, og representerer fenomenet på en slik måte at organismen har umiddelbar nytte av det. Men langt senere har vi utviklet våre kognitive evner. Det åpner for å kunne utvikle en teoretisk forståelse av fenomenet. Her har vi utviklet et vitenskapelig rammeverk, basert på den felles menneskelige referanseramme, som jo igjen er basert på metaforer som har opprinnelse i våre kroppslige fornemmelser. Ved hjelp av det vitenskapelige rammeverk har vi utviklet en forståelse av dette, basert på tid, rom og kunnskap om fysikk. Det er en annen måte å representere fenomenet på, som ikke er kompatibel med den urgamle fornemmelsen. Oppdag at alt dette baserer seg på subjektivistiske basisantakelser om informasjon. Se punkt 3 og 4 over (At representasjonen ikke med nødvendighet i seg selv må ligne på det representerte og at det er mulig med mange alternative måter å representere på). Vi har altså flere forskjellige måter å «se rødt» på. Og disse er inkompatible med hverandre, fordi de er basert på vidt forskjellige rammeverk.

Vi opplever intuitivt tid, men vi kan også beskrive den matematisk. Vi opplever naturlig rom, men vi kan også beskrive det matematisk med begrepsapparat basert på det vitenskapelige rammeverket. På samme måte opplever vi intuitivt, ting og at ting har form. Dette er den indre delen av vårt ytre sanseapparat. Det er hjernesentre, og de er lokalisert. Men alt dette kan vi også beskrive ved bruk av komplekse matematiske modeller. Dette er henholdsvis våre medfødte sanseevner som skaper intuisjon, i motsetning til vår kognitive kapasitet som gir oss teoretisk forståelse av dette.
Og merk dette: den nære forbindelsen mellom vår kognitive forståelse og språk. Ingen av oss hadde greid å komme opp med teoretisk forståelse alene. Dette er kulturprodukter. Det er en grunnleggende basis for menneskets unike evne til sosialt samspill. Men i dette ligger det altså en todeling, som menneskets kognitive kapasitet avdekket for tusener av år siden. Disse kan ikke forenes fordi de mangler en felles referanseramme å forenes i. Derav fremstår dette som en dualisme, som vi søker å gripe gjennom fortolkning. Dette er en del av det jeg kaller for den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vår hjerne.

Oppgave: Se denne videoen[2] og oppdag hvordan dette angrepet på fysikalisme, blir irrelevant, med utgangspunkt i subjektivistisk informasjonsteori.

Forklaringen:
Oppdag at hele problemstillingen her baserer seg på et det bare finnes en måte å representere et fenomen på. Mary hadde aldri opplevd å se farger. Men hun hadde lært den fysiske teorien om elektromagnetiske bølger og frekvenser. Så fikk hun oppleve å se farger. Beviser dette at det eksisterer et sinn uavhengig av Marys hjerne? Nei, det vi eventuelt kunne lære av dette er at vår evne til å se farger eksisterer som en medfødt funksjon i vår hjerne. Så, ja, den var der før Mary ble eksponert for farger, men ikke i form av en sjel, eller ånd, men som en ubrukt hjernefunksjon. Dette har lite å gjøre med det å ha ervervet seg teoretisk forståelse av elektromagnetiske bølger. Det handler kun om to forskjellige måter å representere det samme fenomenet på.

Jeg må innrømme at det jeg måtte bruke tid på å forstå hva som er problemet her. For den løsningen jeg har skissert, er så selvfølgelig for meg. Etter det har jeg blitt opptatt av å forstå hvorfor dette blir et problem for noen. Den løsningen jeg har nevnt, forutsetter en viss grunnleggende innsikt i informasjon, informasjonsprosessering og biologiske hjerner. Men her kan være en tilleggshypotese: Det er en ubevisst forestilling om transparens, slik som jeg har forklart her.

Altså en grunnleggende blindhet for det informasjonsprosesserende systemet som vår hjerne er. Og da er det faktisk skremmende at dette er et argument som ikke umiddelbart ble gjennomskuet.

Men, kanskje har jeg en annen fordel. Jeg har synestesi. Min kommentar til en Mary, fra sort-hvitt-rommet, er at hun sannsynligvis har opplevd fornemmelsen rødt likevel.  Min hjerne setter farger på lyder, lukt, smak, ja til og med smerte. Med andre ord er det en nyttig funksjon, der i det visuelle senteret, som andre sansefunksjonaliteter, til og med fra det indre sansesystemet, gjør seg bruk av. Sannsynligvis gjelder dette mange blinde mennesker. Det store synssentret er ikke arbeidsledig. Ved hjelp av andre sanser, er den blinde i stand til å danne seg et rikt bilde av verden, inkludert romfølelse og orientering i rom. Det jeg prøver å si, er at kanskje ville farger, neppe være en ny fornemmelse for Mary.

Men uansett er jo poenget dette, at med denne kunnskapen, så oppfattes hele argumentet banalt. Men det kan jo være noe jeg har misforstått her.

 

Zombie-problemet

Problemet beskrives her og her. En filosofisk zombie, er en aktør som ikke har bevissthet. Spørsmålet er om det kan tenkes å eksistere aktører som ser ut som mennesker, og oppfører seg som mennesker, men likevel ikke har bevissthet? Filosofer argumenterer for at dette ikke ser ut til å være selvmotsigende på noen måte. Så hvorfor har vi bevissthet i det hele tatt? Donald Hoffman argumentere i denne videoen[3] for at, på dette spørsmålet blir vi svar skyldig.

Mot dette kan man komme opp med forslag til egenskaper som faktisk forbedrer fitness. Men, hevder Hoffman, alt kan erstattes av et zombiesystem. Bevissthet påvirker ikke fitness.  Dette er zombieproblemet med bevissthet. Jeg har tatt for meg problemet her.

Utfordringen er altså at det anses umulig å komme opp med den biologiske nytteverdien av bevissthet, all den tid det er fullt mulig å tenke seg at zombie-systemer kunne klart alt like godt.

Det var dette som fikk meg til å skrive teksten Fra zombie til bevissthet.  I denne teksten møter jeg denne utfordringen med følgende refleksjon: Dersom vi mennesker hadde vært zombier, hadde ikke omsorgsbasert moral kunnet eksistere. Vi hadde alle vært kynikere og psykopater. Hvorfor ta hensyn til dukker og ting? Med andre ord har vi nå en helt vesentlig dimensjon i våre sosiale prosesser, som hadde vært meningsløs dersom vi ikke hadde hatt bevissthet.

Motforestillingen mot dette er at, ja med samme type atferd vil jo være mulig å få til med kunstige systemer. Vi kan simulere omsorg, vi kan simulere samarbeid, vi kan simulere etiske hensyn. Alt dette kan oppnås med informasjons-prosesseringsystemer, som ikke har fnugg av bevissthet.

Min respons på dette er at ja, men det vi glemmer er at evolusjonens vei til dette har langt flere begrensinger enn konseptbaserte ingeniørutviklede systemer. Dette har jeg reflektert om her.

Nøkkelen til å forstå dette, handler altså om selve evolusjonsprosessen og retningen den har tatt. Og det er nettopp denne begrensingen som er hovedforklaringen på den utfordringen som zombie-problemet stiller opp.  Altså forskjellen på et kunstig informasjonssystem, og en evolusjonært utviklet informasjonssystem er altså at det kunstige systemet er konseptuelt utviklet, mens biologiske systemer er paleo-konstruksjoner. Dette har jeg beskrevet her.

Men utfordringen er jo på ingen måte løst, før man er i stand til å si noe mer om hvordan dette har foregått, rent evolusjonært, og hvorfor dette er den mest nærliggende veien det kan ha gått.

Jeg har en del beskrivelser som går noe mer i dybden på dette her og her.

Det er neppe mulig å tvile på at arter med samarbeidende individer har store biologiske fordeler i forhold til arter som ikke behersker dette. Da er det å anta at dette gir gode gevinster der bevissthet allerede eksisterer. Dersom det er slik, er det grunn til å tenke at når først grader av bevissthet eksisterer, så kan dette starte prosesser som selvforsterker i retning av mer tydelig bevissthet.

Utfordringen er spørsmålet om hvordan dette kom i gang. Nå vet jeg at det er mer komplekst enn som så. Hovedproblemet er beskrevet her. Som gruppe tjener vi totalt sett veldig mye på samarbeid, men ressurssterke enkeltindivider i gruppen risikerer å tape på dette, og dersom omfordelingen blir for sterk, taper hele gruppen på at enere holdes igjen.

Dermed er vi i gang med det sosiale spill, og spenningsforholdet mellom dette og det sosiale samspill. Er dette da gruppeseleksjon? Har vi da noe belegg for at totalen av dette skaper seleksjonstrykk i retning av sosiale tilbøyeligheter?

Forslag:

•       Det eksisterer et motsetningsforhold mellom egoistiske- og sosiale strategier for atferd

•       Motsetningsforholdet går direkte på kortsiktig fitness for det enkelte individ

•       Dette skaper en barriere for evolusjon for utvikling i retning av sosiale arter

•       Den mest nærliggende utviklingsvei rundt dette går via slektskapsseleksjon

•       Slektskapsseleksjon er den katalysatoren som muliggjør arter med evne til omsorg for andre individer enn seg selv

•       Utløsningsmekanismen for omsorgs-atferd er upresis

•       Dette utløser samme type atferd i situasjoner som ligner

•       Dette skaper inngruppe samhold og dermed også slektskapsselektert atferd innad i gruppen

•       Denne type atferd blir da forsterket av individenes evne til empati, som igjen forsterkes av projeksjon (theory of mind)

•       Dette skaper en selvforsterkende effekt som setter fart på utvikling av empati, samarbeidende atferd og der gjennom moralens biologiske basis

 

Resultatet av dette er altså individer som forstår andre individer, basert på fortolkning med utgangspunkt i egen indre selvoppfatning. Den empiriske indikasjonen som støtter dette, er eksistensen av speilnevroner. Men dette forutsetter et integrert system som har evne til selvanskuelse. Forutsetning for treffsikkerhet er at «andre ligner meg». Dette blir da basis, både for omsorgsevne og individets evne til å forutsi andres individer. Det siste er jo en forutsetning for samarbeidsevnen.

Det moralske aspektet ved dette forutsetter bevisst opplevelse. Det er det som gir mening med å ta hensyn til andre. Den bevisste opplevelsen blir dermed en katalysator som forsterker individenes samarbeidsevne.

På denne måten blir bevissthet basis for empati, og forsterkes av den. På denne måten blir bevissthet en del av de betingelser som må til for utvikling av moralsystemer, som i sin tur gir positivt seleksjonspress for arter som utvikler sosiale kapasiteter.

 

Filosofenes viktigste feilslutning på dette området er forveksling mellom den inkrementelle utviklingsprosessen som evolusjonen, bedriver og ingeniør-basert konseptuelle utviklingsprosesser, som vi mennesker bedriver. Det viktigste er at evolusjonsprosessen, hverken har forsyn eller intensjon.

Derfor kan man tenke seg at det er mulig å konstruere kunstige systemer med bevissthet, hvor det blir vanskelig å se hva man oppnår med bevissthet, som man ikke kan oppnå i et rent zombiesystem. Men poenget her er at evolusjonens utviklingsvei mot sterke sosiale arter, med empati og basis for moral, ikke hadde vært mulig uten at den snublet innom bevissthet-fenomenet i en fase av utviklingsprosessen. Her har jeg beskrevet en tenkt utvikling, i dette perspektivet.

Er det mulig å detektere bevissthet?

I gamle dager snublet jeg meg inn i problemet her. Jeg bare konstaterte at bevisstheten er «privat».  Vi er ikke i nærheten av å ane hvordan dette skal kunne bekreftes på en sikker måte. Men, når det er sagt, tror jeg vi kan komme langt ved å se etter indikatorer som indirekte kan peke i denne retningen.

Det vi kan konstatere er at vi har dette utviklet i oss, rent biologisk via «theory of mind», og empati. Når jeg ser inn i øynene på en katt, så er det noe umiddelbart i meg som gir meg følelsen av at jeg ser inn i dens sjel. Rent intuitivt tviler vi sjelden på at vi «ser bevisstheten» i katter, hunder eller andre pattedyr som står oss nær. Og denne følelsen er jo neppe bare en «følelse», men mest sannsynlig en velutviklet funksjon i hjernen.  Dette handler sannsynligvis om et fininnstilt system som setter sammen tusenvis av indikatorer, på en slik måte av vi opplever å «sanse sjelen» til andre. Vi ser umiddelbart når livet ikke er der lengre. Dette kan handle om ansiktsuttrykk, mønstre i bevegelser, et sinnrikt apparat som fortolker andres sinnstilstand. Det jeg har merket meg, er at jo lengre bort fra oss, arten er, desto svakere blir denne effekten. Ofte bruker vi bildet av «fiskeøyne» på noen vi oppfatter som kalde og ufølsomme mennesker. Det er neppe tilfeldig, for her begynner avstanden å bli veldig stor, og vi mangler kompatibilitet for denne type kommunikasjon, med arter som står langt fra oss.

Poenget er at jeg tror at naturen og vår egen biologi har løst dette på en temmelig treffsikker måte, særlig innenfor arten.  Og det kan godt være at det er vel så mye «liv» i fiskeøynene, men vårt apparat strekker ikke til, for å fange det opp. Men kanskje kommuniserer fiskearter seg imellom på en like effektiv måte via ansiktsuttrykk, som våre hjerner er ute av stand til å oppfatte.

 

Men når alt dette er sagt, så kan vi jo tenke oss at kunstige zombie-systemer kan få til det samme. Det vi har er altså indirekte indikatorer. Men, det i seg selv, beviser jo ikke at det faktisk «er noen hjemme» der.  Når det kommer til kunstig utviklede systemer så kan man jo selvsagt simulere følelser i ansiktsuttrykk, selv om vi vet at dette er kunstig. Selv en barnetegning kan utrykke følelser via ansiktsuttrykk. Det skal ikke mye til før bevissthets-radaren i oss trigges.

Og det er jo lett å få en robot til å si at den er bevisst. Men det forteller oss jo ingenting, om den faktisk opplever noe. Kanskje kan man sette psykologer til å utvikle en type spørsmål som på en god måte kan indikere om roboten faktisk opplever noe.

Utfordringen er at informasjonssystemet i roboten ikke har noe å koble begrepet «bevissthet» til. Vi mennesker kjenner konseptet kun i kraft av at vi opplever det. Systemer som ikke opplever, vil aldri kunne etablere den samme referansen. Da er jo også sannsynligheten til stede, at et kunstig system, som lærer språk omtrent som barn gjør, vil kunne komme opp med forestillinger om hva begrepet betyr, som er skivebom i forhold til vår referanse. Og på den måten vil systemet, uten å lyve, tro at det har bevissthet, uten egentlig å ha det.

Spørsmålet er om det er mulig å komme opp med en type spørreskjema, som tar høyde for slikt, og som, på en sikrere måte kan indikere egen bevissthet for oss mennesker. Men her stopper det opp for meg. En slik utfordring måtte i så fall gå til psykologisk forskning.

 

Kan vi skape bevissthet?

Rent teoretisk, dersom hypotesen om at bevissthet ikke trenger noe annet enn informasjonsprosessering, for å skape bevissthet, så må svaret bli ja. Men jeg har alltid vektlagt at dette ikke bare handler om integrasjon, kompleksitet og prosesseringskapasitet. Dette handler i høy grad om hvordan informasjonsprosessene er utformet, og samspiller med hverandre.  Det betyr, at skal vi nærme oss gode hypoteser på dette, så må vi søke å forstå, hvordan bevissthet blir til.

Mine forslag har to komponenter:

1)   Den kroppslige integrasjonen
Det kan være at bevissthet forutsetter høyintegrasjon med en biologisk kropp. Jeg har utviklet en skisse over hvordan en utvikling kan ha funnet sted, basert på høyintegrert monitorering og regulering av kroppstilstander, og hvordan dette summerer seg opp, og blir til det emosjonelle systemet, som igjen blir utgangspunkt for beslutningsevne og kognisjon.

2)   Selvanskuelse
Det første punktet om kroppslig integrasjon baserer seg på selvanskuelse, som strategi for å utvikle indre sanseapparat, for intuitiv avlesing og biologisk kroppsforståelse. Men dette fortsetter, jo inn i utviklingen av hjernen, og da særlig med fokus på monitorering av forløp, altså et tidsvindu av fortid fremtid, som informasjonssystemet, må ha for å kunne integrere i en sanntid av løpende ytre og indre prosesser. Dette eksploderer jo med utvikling av periodisk minne, som hos oss mennesker består av lag på lag med kontekst, som sprenger grensene ut over våre egne livshistorier, og ender opp med forestillinger som inneholder komplette verdensbilder. Ingenting av dette er umulig å simulere, kunstig.  Og jeg tenker at hypotesen om selvanskuelse, særlig kombinert med tidsvindu, og periodisk minne, er så kraftig, at det i seg selv vil skape bevissthet. I så fall vil jo et kunstig system, likevel kunne få bevissthet som et epifenomen, altså som en bivirkning av en slik funksjonalitet. Det verste er jo at det kan bli umulig å svare på, nettopp fordi vi, pr nå, ikke aner hvordan vi skulle kunne oppdage det.

Når det gjelder det praktiske, så innser jeg at vi i dag er langt unna med nåværende teknologi. Vi har skapt kunstige nevrale nettverk ved hjelp av konvensjonell datateknologi. Dette er ressurskrevende. Hver node i et slikt nettverk er i seg selv et objekt i et dataprogram, som krever ressurser. Forbindelseslinjene mellom nodene, er også kunstig skapt. Og husk at dette er noe mer enn «kabler». Dette er systemer som påvirkes av bruk. Jo mer de blir brukt, jo mer effektive blir de. Alt dette må simuleres, og det krever datakapasitet og energi.

I en menneskehjerne snakker vi om rundt 80 milliarder celler. Hver av disse kan ha opp i tusener av forbindelser til andre nevroner. Antall kombinasjoner, som dette utgjør blir svimlende og ute av vår fatteevne. Det jeg konstaterer er at nåtidens teknologi ikke er i nærheten av å kunne simulere noe slikt. Og selv om vi har Moores lov og kan forvente grader av eksponentiell utviklingstakt mot høyere kapasitet, de nærmeste årene, så tror jeg dette er en blindvei mot målet. Moores lov avtar. Det går langsommere nå. Kanskje vil vi butte mot uoverstigelige fysiske grenser lenge før vi er oppe i slike kapasiteter. Noen setter sin lit til kvante-datamaskiner. Men det vi skal være klar over, er at bruksområdet til kvate-datamaskiner kan se ut til å bli begrenset. Dette er ikke turing-maskiner, og har ikke den universalitet i seg som turing-maskiner har.

Kanskje kan en videre utvikling handle om at vi i hardware-utvikler nevroner og deres utløpere. Men dersom vi skal oppnå den store revolusjonen, så må jo dette ha funksjonalitet til å lagre og kopiere informasjon fra det ene systemet til det andre. Dette har ikke biologiske hjerner. Og det betyr mye ekstra kapasitet bare til dette.

Uansett, så er min ville gjetning at fremtidens kunstige nevrale nettverk vil ha sin egen hardware, som er utformet spesifikt med henblikk på slike systemer. På den måten vil vi kunne oppnå langt mer kapasitet, både til selvkjørende biler, og alle typer mønstergjenkjenning som vi har behov for og drømmer om. Men, jeg tenker at det er lang vei derfra til å oppnå, systemer hvor vi er redd for at bevissthet kan oppstå.

 

Tekst-liste

Egne tekster som berører temaet

·     Bevissthet materie
Denne eldre refleksjonen ble skrevet i forbindelse med et av mine tidligere bokprosjekter. Fremstillingen preget sterkt av at jeg akkurat hadde lest boka Bak Tid og Rom av Erik Dammann. Jeg er veldig åpen i denne undersøkelsen. Det vil si, jeg går langt ut over det vitenskapelig forsvarlige på den måten at jeg trekker inn mye parapsykologi og lar dette styre mye av refleksjonene. Min innstilling er at man aldri skal lukke døra for noen teorier. I denne teksten refererer jeg også tankeeksperimenter som er interessante, sett opp mot forholdet bevissthet og materie. Disse mener jeg fortsatt er relevante.  Så introduserer jeg en teori om bevissthet, som jeg langt senere fant ut er en variant av panpsykisme. Dette er en posisjon jeg senere har forlatt.

·     Bevissthet
Enda en eldre tekst, hvor essensen i den forrige teksten er gjengitt. Jeg holder fortsatt på panpsykisme-teorien. Jeg snakker også om bevissthetens private natur, at den ikke lar seg detektere hos andre enn meg selv.

·     Uvitenheten som den frigjørende ideologi
Dette er et kapittel i en eldre tekst om erkjennelsesteori. Her finner vi mye av samme tankegangen som i de foregående tekstene.

·     Det besluttende mennesket
Dette er en tekst hvor jeg har forlatt panpsykisme, og fokuserer mer på hypotesen om at bevisstheten bare er en illusjon som oppstår av det ekstreme høye nivået på de adferds kontrollerende informasjonsprosesser i hjernen.  I det hele tatt fokuserer denne teksten på koblingen mellom bevissthet og beslutningsprosessen.

·     Fra Zombie til bevissthet
Dette er min såkalt tredje runde i refleksjoner angående bevissthet. Her går jeg seriøst inn på de de såkalte harde problemene, med bevissthet, nemlig kvalia- og zombie-problemet. Jeg mener å ha kommet med gode forslag på forklaringer på hvorfor evolusjonsprosessen har kommet opp med dette. Jeg forklarer også hvorfor gapet mellom kvalia og vitenskapen aldri vil kunne dekkes fullt ut. Mye av dette har basis i informasjonsteori, og teorier om utvikling av emosjoner.

Annen viktig litteratur

Jeg tenker at vår tids filosofi fremstår noe utdatert i forhold til hva vi i dag vet om hjernen, og dens evolusjon. Jeg mener dette revolusjonerer filosofien. Her nevner jeg et par bøker, som burde finnes på lese-listen til enhver filosof:

Antonio Damasio: Descartes Error (Se her for en oppsummering)
Denne boken gir oss god innsikt i menneskehjernens rasjonelle beslutningssystemer. Vi oppdager at beslutningsevnen og rasjonaliteten, er hundre prosent avhengig av, og betinget av hjernens fysiske funksjoner. Dersom filosofer ikke makter å koble dette, og se de nødvendige konsekvenser, kan de da kalle seg filosofer?

Robert Sapolski: Behave (Se her for en oppsummering)
Robert Sapolsky ligger ute på YouTube med en rekke foredrag om hjernen. Denne innsikten griper rett inn i filosofiske problemstillinger som fri vilje, beslutningsprosesser og bevissthet. Og det er vitenskapelig fundert. Veldig mye av dette er oppsummert i denne boka.