Bluferdighet

Illustrert vitenskap hadde en gang en artikkel om mennesket, klær og bluferdighet. Det handlet om en teori om hvorfor mennesket begynte å gå med klær. I korte trekk gikk teorien ut på at klær dempet seksualiteten og at dette dermed frigjorde energi til å gjøre «mer konstruktive» aktiviteter. Dermed fikk vi en flying start til å begynne med utvikling av kultur og sivilisasjon.
Lenge før IV kom med sin artikkel hadde jeg spekulert rundt dette fenomenet. Og jeg hadde kommet opp med noen
refleksjoner som jeg synes er mye «tøffere» enn den teorien som IV presenterte. I en slik setting blir man skuffet fordi vitenskapen «ikke gir meg rett» og man blir kanskje superkritisk til den vitenskapelige teorien. Her tenker jeg at jeg har kommet opp med en innvending som kanskje kan etterprøves, til en viss grad. Er det virkelig slik at klær demper seksualiteten? Er det noen konkret forskning som viser dette? Kanskje handler dette om at vi i vår kultur forbinder nakenhet med seksualitet fordi vi er oppvokst i en kultur hvor alle bruker klær? Det er kanskje slik at klær veldig lett kan skape en seksualisering av nakenhet. Men hadde det vært slik om vi alle hadde vokst opp i en kultur uten klær?

Det kan jo være alternative forklaringer på hvorfor klær har kommet i bruk og at bluferdighet har oppstått. Klær i seg selv, kan jo ha sammenheng med menneskets tilpasning til kaldere klima. Vi finner jo også menneskekulturer hvor man går stort sett nakne.
Men straks klær ble vanlig kan nok seksualiteten raskt ha blitt koblet opp mot dette. Kanskje kan forløpet ha vært slik:

Det oppreiste mennesket mistet etter hvert sin pels. Det er foreslått flere forklaringer på dette. En forklaring er at dette har sammenheng med evnen til å unngå overoppheting når mennesket beveget seg over lange avstander. Mennesket er nærmest spesialisert til å springe over lange avstander. Vi er riktig nok ikke sprintere, men vi har den mest energieffektive måten å springe på og har derfor evne til å forflytte oss over store områder. En del av denne spesialiseringen kan være tap av pels og svetting gjennom huden.  En bieffekt av dette er at menneskets evne til å oppta D-vitaminer ble kraftig forbedret. Det kan ha vært en betingelse for utvikling av den store hjernen. Den andre teorien går i retning av at vi mistet pelsen på grunn av seksuell seleksjon. Naken hud er avslørende i forhold til alder. Og spesielt kvinner er mest biologisk interessant når de er unge. Og dette viser de best ved å oppvise mye glatt hud. Det kan da også være forklaringen på kjønnsforskjellene som jo reelt er på dette området. Kanskje har begge teoriene noe for seg. Kanskje kan det også være noe annet, f.eks. den spektakulære vannteorien som går ut på at mennesket har hatt en periode i utviklingen hvor de har levd mye i vann. Nok om det. Det er nok av interessante forklaringer på dette og kanskje begge de to første teoriene har noe for seg. For de utelukker ikke hverandre. Men når først mennesket har mistet mye av pelsen sin så får det konsekvenser i forhold til menneskets spredning ut av Afrika og over til kaldere områder på kloden. I en periode hvor mennesket behersket ilden, og jaktet er det ikke unaturlig at mennesket samtidig utviklet klær til beskyttelse mot det kaldere klima. Men utvikling av klær gir en rekke nye muligheter. Bruk av klær er jo en utmerket måte å vise seg frem på. Det har nok ganske raskt utviklet seg et slags kappløp hvor man pynter klærne med mer eller mindre sjeldne og utilgjengelige ting.  Det er jo en temmelig hjernekrevende oppgave, både å fortolke «mote og status» og å skaffe til veie ønskede effekter.

Alt dette har kanskje vært med på å fremdrive den ekstreme seksuelle selskjonen som vi alle vet må ha foregått i forhold til utvikling av hjernen. I løpet av en kort periode i menneskets evolusjonshistorie vokste hjernen meget hurtig. Sammen med redskaper har nok dette ført til utvikling av begrepet om å «eie» noe. Dette er en svært viktig forutsetning for handel. Følgelig skaper dette utviklingen av den ressursen vi i dag kaller for økonomi. Men det er ikke tema her. For den andre effekten av dette er normdannelsen med tilhørende seksualisering av nakenhet. Og da er det opplagt at fravær av klær vil medføre seksuell distraksjon. Dermed kan Illustrert Vitenskaps teori komme inn som et supplement for hvordan dette opprettholdes og videreutvikles. Men hvordan kommer vi fra dette til bluferdighet? Den enkle forklaringen handler om det sosiale spill. Det sosiale spill skaper normer. Og normer som brytes skaper skam. Bluferdigheten vil, ifølge dette, ikke være forskjellig fra f.eks. en norm om at man ikke skal spise gris. Vi snakker da om en ren sosial norm som ikke har noen direkte referanse til medfødte tilbøyeligheter. Den er innlært. Til støtte for dette kunne man ha angitt at det faktisk finnes kulturer hvor man stort sett går nakne. Samtidig er jo bluferdighet en norm som forholdsvis lett avlæres. Naturisme og nudisme er jo gode eksempler på det.

Men, for å motsi meg selv litt her, så kan man jo reflektere over at det likevel går dypere enn som så. Mellomteorien her er at bluferdighet også er en effekt av seksuelle seleksjonsmekanismer. Da tenker jeg først og fremst på kvinner. For, i det fravær av klær blir seksualisert, så vil umiddelbart en naken kvinne oppfattes som utfordrende, lett på tråden eller promiskuøs. Og dette er svært ufordelaktig på to måter. For det første risikerer hun sanksjoner fra sine medsøstre, fordi det oppfattes som en trussel mot deres forhold. For det andre vil alle menn som har alternativer, skygge unna henne på grunn av farskapsusikkerheten. Og dersom først bluferdigheten er etablert som en tilbøyelighet, så vil den jo fort kunne smitte over på begge kjønn via genetisk lekkasje.

For å ta denne helt ut kan jeg forslå enda et par teorier på mekanismer som kan ha virket inn på utvikling av bluferdighet som en reel sosial tilbøyelighet.

Det ene er behovet unge menn har for å skjule sin ereksjon. Ereksjon oppfattes som provoserende på alfa hanner og som truende på kvinner.  Samtidig er jo den erigerte penis noe som er veldig synlig på det oppreiste menneske.  Det å provosere flokken på denne måten kunne kanskje i urtiden være den lille gnisten som skulle til for å bli utstøtt av en allianse mellom alfahanner og alle hunnene.

Den andre refleksjonen går på de unge jentene. Etter hvert som menneskesamfunnet blir mer avansert, trengs det lengre og lengre tid for å kunne opparbeide nødvendig kompetanse til å bli en god mor, og ikke minst sørge for å ha de nødvendige allianser på plass slik at hun får den støtten hun trenger fra sine omgivelser. Dette kan ha skapt et misforhold mellom fysisk modenhet og mental/sosial modenhet i forhold til å ta seg av barn. Da vil det være naturlig at jentene i en periode får behov for å sende ut minst mulig seksuelle signaler, og dermed unngå uønsket oppmerksomhet.

Om bluferdighet er noe medfødt, noe jeg ikke er sikker på, så ville en slik sosial tilbøyelighet utvikle seg med utgangspunkt i tilbøyeligheter som er der fra før. Mitt forslag til hvor man kunne lete går i retning av stolthet og skam. Nakenhet kan gjerne også assosieres med sårbarhet og forsvarsløshet. Dette er dårlige egenskaper å vise frem i det sosiale spill. «Genenes» svar på dette er å aktivere skamfølelsen, som driver mennesket inn i tilbøyeligheten til å ville skjule seg. Og klær er nettopp en måte å skjule seg på.

Slike tilbøyeligheter sementeres gjerne i kulturen, forsterkes av det sosiale spill, og fort ende opp som religiøse lover eller forordninger.  Noen ganger blir dette både irrasjonelt og bisart, slik vi ser det i mange islamske kulturer.

Bluferdighetens sosiale motstykke

Koblingen mellom begrepene sårbarhet og nakenhet kan også ha sitt sosiale motstykke. Det handler om i hvilken grad vi mennesker viser vår sårbarhet for hverandre. I det sosiale spill vil en uforvarende avsløring av egen sårbarhet som regel utløse flauhet og skam. Dette er de samme tilbøyelighetene som utløses ved reell nakenhet. Og det er ikke tilfeldig. I det sosiale spill har individet all god grunn til å holde sine mest sårbare kort tett opp til brystet. For dette er kompromitterende informasjon som med stor sannsynligvis vil bli misbrukt mot individet. Sårbarhet er gjenstand for moralsk fordømmelse, ekskludering, usynliggjøring, sosial avstand, plaging og sanksjonering. Følgelig møter mennesket naturlig det sosiale spill med en hard rustning av sosialt stål. Hva er sosialt stål? Det kan være suksess, dominans, moralitet, formynderi, arroganse, konformitet osv. Det meste av det som er nevnt her går inn under kategorien «narsissistiske trekk». Problemet er bare at det ikke blir noe særlig godt sosialt samspill av dette. Vi får et kaldt sosialt klima og en æreskultur med dårlig menneskesyn. Man kan heller ikke bli nære venner med en slik rustning på. Så, hva er stadiene i en sosial strippe-prosess? Kanskje slik:

1.    Man er i sosial krig.
Da har man rustningen på.

2.    Man er i fjernt samspill med hverandre.
Da er rustningen delvis av.

3.    Man er formelle venner.
Rustingen er av, men finklærne er på.

4.    Man spiser sammen.
Finklærne er erstattet med vanlige klær.

5.    Men leker og ler sammen.
Det varmere klima krever yttertøyet av og man går i lette behagelige sommerklær.

6.    Man er kreativ sammen, reflekterer og undrer seg.
Man er i badebukse og bikini. Menneskeligheten og sårbarheten er påtagelig synlig.

7.    Man gråter sammen
Mennesket er
sosialt nakent. Man bekrefter hverandres sosiale eksistens.  Det gode menneskesyn preger det sosiale klima.

Det er lett å se et mønster i dette. Da handler det om kvaliteten på relasjonen. Det starter med en fienderelasjon. Da er motpartens menneskeverd negativt. Det er vi og de. Jo større lidelse, tap og destruksjon motparten får, desto bedre er det. Når man så begynner å bevege seg nedover denne listen, så øker granden av samspill. Da ser vi mer og mer av menneskeligheten i hverandre. Paradokset er at jo mer sårbarhet vi blottlegger, desto mer menneskelighet forbinder vi det med, desto mer nærmer vi oss den likeverdige relasjon. Den optimale likeverds-relasjon manifesterer seg i evnen til å gråte sammen. Her er det dessverre en kjønnsforskjell ute og går. Kvinner gråter sannsynligvis mye mer sammen enn menn. Det vil si at de også ser mye mer av hverandres menneskelighet. Det kan også lede til den ubeviste feilslutningen at menn er mindre menneskelige enn kvinner, og dermed senkes menneskeverdet ubevisst. Menn har lavere empatisk appell enn kvinner. Det gjør at den sosiale risikoen ved slik sosial blottstillelse er høyere, noe som igjen avdemper gråtetendensen hos menn. Og risikoen er på alle måter reell. Innledningen på denne sangen minner nok mange av oss om ondskap. Vi hører en som gråter og mange som ler, uanfektet av den appell som ligger i gråten. Dette er den ultimate sosiale degradering. Derfor er menn mer sosialt bluferdige enn kvinner.

En slik refleksjon kan godt bevege noen til å ville fremme naturisme, som et eksplisitt utrykk for protest mot den sosiale kulden som finnes i samfunnet.