La oss tenke oss en uendelig kjede med oppstilte dominobrikker som er i ferd med å falle sammen. Jeg observerte denne hendelsen fra jorden. For hver dominobrikke som faller bruker lyset litt lengre tid på å nå meg. Når «bølgefronten"» passerer månen har det gått bare noen få sekunder til jeg observerer det. Når den passerer solen har det gått 8 minutter osv. Men merk at tidsintervallene mellom hvert fall er konstant. Det vil alltid inneholde det reelle tidsintervallet mellom hvert fall pluss den tiden lyset tar å gå fra den ene dominobrikken til den andre. Det er denne lille feilen, som etterhvert, vil summere seg opp til sekunder, minutter, timer, dager og år. Jeg vil altså stadig synke mer og mer akterut i forhold til "bølgefronten". Men la oss nå tenke oss at jeg, når jeg ligger ett år bak bølgefronten, begynner å sette meg i bevegelse, langs denne kjeden, i samme retning som bølgefronten. Det som skjer da er logisk at intervallene mellom hvert fall vil bli kortere. Når jeg beveger meg like hurtig som bølgefronten er ikke feilen der lengre. Dersom jeg nå beveger meg hurtigere begynner jeg å ta igjen det tapte; tidsintervallene blir kortere enn de egentlig er. Dersom jeg, nå, som i eksemplet overfor definerer hendelsestidspunktet når jeg observerer det, vil jeg kunne si at tiden går fortere. Dette er egentlig det som kalles doppler-effekten.