Vi har snakket mye om den harde tro, og dens innkapslingsfaktorer. Jeg skal her gi en rask oppsummering av de faktorer som tar «tanken til fange» og gjør troen hard. Først må det slås fast at ingen har tenkt ut de teknikker som brukes for å holde den troende meningmanns tankeverden i sjakk. Dette er faktorer som langsomt har utviklet seg gjennom årtusener og som selv teologene er fanget inn i.

 

Fortapelsen

Den første og viktigste faktoren er læren om en fortapelse. Mennesker frykter naturlig slike visjoner, og stilt overfor dem, som sannhet, er det lett å velge. Fortapelsen har mange forskjellige former, men den trenger ikke å inneholde mere enn at vi ikke får slippe inn i Guds rike for å ha en effekt. For å slå det fast, det er en reell frykt i mennesker for å gå fortapt. Dersom muligheten oppfattes som en realitet er mennesket villig til å ofre for å unngå den. I det ytre manifesterer denne frykten seg i form av et regelbundet liv, og i ritualer. Men frykten har også indre konsekvenser. Man tør ikke tenke fritt. Læren om fortapelsen fører også til frykt for uortodokse tanker, dette følger av de neste faktorene, som er Gud og Djevelen. Dette medfører en naturlig tendens til å avvise kritiske tanker om troen.

 

Gud og Djevelen

Gud kan lese dine tanker, og følgelig kan han straffe deg for dem. Ikke bare det, djevelen kan sende deg tanker og, disse er myntet nettopp på det å få deg i fortapelsen. Derfor aviser du alle de tanker som kan tenkes å stamme fra ham. Men hvordan skal du vite hvilke tanker det er? Jo det finner du ut ved å se om de stemmer med troen. Med andre ord, dine filosofiske betraktinger tillates kun å være i harmoni med troen. Noe som igjen fører til trangsynthet på sikt. Gud og Djevelen har begge tilgang til ditt indre tankeliv. Mitt i denne kampen, mellom det gode og det onde, står ego, og må velge. For å være på den sikre siden, tenk i troens retning, avvik ikke fra veien.

 

Himmelen

Noe av det første de kristne lærer sine barn er om himmelen. Barna får enorme forventninger til dette fantastiske stedet. Etter hvert som barnet vokser til, og får vite baksiden av medaljen, kommer de i tvil. Men denne tvilen skaper frykt, frykt for at himmelen ikke er til. Enhver tvil på Guds eksistens medfører også tvil på himmelens eksistens. Dette fører mange ut i en kamp for å kunne beholde troen på Gud og himmelen. Et slikt ønske fører til at man ser subjektivt på ting. Man leter etter forklaringer og griper dem begjærlige der de er i harmoni med barnetroen. Himmelen fører altså til et ønske om at troen er sannheten.

 

Lukket eksistensial-modell

Det kristne tankesystem er en lukket eksistensial-modell. Den troende, som har så vanskelig for å se saken fra flere sider, har ikke skjønt dette. Ethvert naturfenomen, enhver unaturlig hendelse lar seg greit passe inn i dette systemet, og hver eneste gang fryder den troende seg over endelig å ha funnet den forklaringen som passer hans skjema. Dette styrker troen, og den troende skjønner ikke hvorfor ikke alle de andre ser det samme. Også her er Gud og djevel sentrale skikkelser. Gud er allmektig; han kan få til hva som helst. Djevelen er ond, og er derfor forklaringen på det onde og på alt det som ikke stemmer med troen. Dette er manifestasjoner av Djevelens verk for å forvirre oss. Den lukkede eksistensial-modellen fører til at ingenting lengre blir uforklarlig, eller kan motsi ens teori. Tvert imot, alt styrker troen.

 

System-moralisme

Men etter hvert som man vokser til, kommer mange også i moralske konfliktsituasjoner. Det blir vanskelig å forene fortapelse med en kjærlig, rettferdig og allmektig Gud. Men også dette er tvil på Gud selv, og lettvinte forklaringer gripes begjærlig der de de finnes. Men her finnes det en naturlig konflikt mellom to av faktorene, nemlig læren om Guds allmakt og læren om fortapelsen. Dette problemet unngår den troende ved å henvise til vår uvitenhet. Gud vet best, og i dragsuget tar han også med seg vår moralske natur, slik at denne undergraves. Fortapelsen er umulig å forene med ideene om Guds allmektighet, Guds kjærlighet og Guds rettferdighet. For å unngå denne avsløringen blir den troende forvandlet til agnostiker. Han vet ikke helt hva rettferdighet, allmakt og kjærlighet er, og han viser til vår kunnskapsmessige uvitenhet, for å underbygge sin egen uvitenhet om disse begrepene. Best løses denne moralske konflikten ved læren om den menneskelige frie vilje. Den troende selv kan ikke forstå hvordan folk kan være så treige at de velger å gå fortapt. Dette gjør at han får en manglende evne til å identifisere seg med disse, og han mister etter hvert den medfølelsen som skal til for å kunne reise seg i høylyd protest mot slike grusomheter.

 

Hvordan bryte ut av muren?

Men folk faller da stadig fra troen, hvordan kan dette være mulig? Innledningsvis nevnte jeg de årsaker som jeg tror er hyppigst for frafall, nemlig den sosiale, intellektuelle, depressive og den emosjonelle faktoren. Det depressive frafall er en personlig tragedie. Dessverre er denne årsaken den hyppigste, tror jeg. Fortapelsen er en grusom tanke. De troende mangler fullstendig evnen til å forestille seg selv som fortapt. Den depressivt frafalne, faller jo fra fordi han ikke greier å leve opp til den kristne standard. Dette er et nederlag som vitner om at hans forhold til Gud ikke har vært det rette i utgangspunktet. Hadde det vært det ville han ha fått hjelp fra Gud. Hva gjør så den depressivt frafalne? Det er ikke særlig hyggelig å gå med viten om sin fremtidige forferdelige skjebne? De fleste skyver nok tanken fra seg, prøver å leve livet, ofte ved hjelp av rus, eller de tenker nok at det skal gå bra til slutt. De håper Jesus ikke kommer igjen før de har fått reise seg opp igjen. Emosjonelle og intellektuelle frafalne har det bedre. Ofte ender de inn i et annet livssyn, og de har en følelse av at livet er under kontroll. Det sosiale frafall kan skje på flere måter. Den ene måten er at man får venner utenfra som trekker en ut, eller over i noe annet. En annen type sosialt frafall er den utstøtte, eller outsideren. Han kan oppleve en kulde innad i menigheten, som naturlig får ham til å se på seg selv som utenfor. Da skal det ikke mye til før han gir opp og forblir utenfor. Uansett frafallstype er det flere måter å takle frafallet på. Dersom frafallet fører til fortapelses-sikkerhet, som er det motsatte av frelses-visshet vil det være en stadig drift i den frafalne til å komme tilbake. Men noen av oss bryter muren på en annen måte. Enkelte av oss har en legning som hindrer oss i å «ta tanken til fange». Det vil si at man tenker tanken fullt ut, man forestiller seg fortapelsen og gjennomgår den i detalj. Eller man forestiller seg det ateistiske univers, man møter frykten på et konstruktivt plan. Bryter man først igjennom muren og ser det hele utenfra er det fort gjort å se at her er det noe rive ruske galt fatt. Byggverket består ikke den filosofiske undersøkelsen. Hoved faktoren som er fortapelsen ville virket ødeleggende på ethvert harmonisk samfunn. Hvordan kunne Gud skape en slik mulighet, som naturlig stenger tanken inne, og samtidig vente at mange skal kunne gjøre et reelt valg? Er troen innkapslet er man fratatt muligheten til å vurdere andres tro med et åpent sinn. Følgelig er det statistisk sett få som skifter tro. Og dersom den adventistiske lære er den rette, da forlangtes det jo av alle de andre, som er størsteparten av verdens befolkning, at de nettopp skulle gjøre dette; bryte ut av den muren som stenger dem inne i den gale troen. Faktum blir jo da at fortapelsen virker mot sin hensikt, som var å drive folk til omvendelse, den hindrer jo omvendelsen. Det er et paradoks.

Og hva skulle hensikten være med å gjøre mesteparten av oss til system-moralister, det mest meningsløse av alt meningsløst? Kan noen tenke seg et harmonisk samfunn hvor det eksisterer markante avvik mellom lovens verdi profil og viljens verdi-profil?

Erkjennelsen av den ekte moral, og den kristne fortapelses usannsynlighet behøver ikke å føre til tap av troen på Gud. Tvert imot, bryter man gjennom denne barrieren, framtrer der en Gud, kjærligere, mer allmektig, og mer rettferdig enn den kristne gud. Velger vi å tro på utsagnene om Guds rettferdighet, barmhjertighet, kjærlighet og allmakt, da har vi intet å frykte. Selv ikke den mest vantro ville beklage seg over å oppdage en slik Gud. Uten frykt dukker vi ned i begrepene, og tegner et bilde, en visjon av den fullkomne Gud, og i vår barnslige tro forestiller vi oss at vi bare har sett en flik av hans kappe. Hvorfor ikke tenke tanken ut? Tenk den fullkomne harmoni, hvor ingen savnes, et kor som varer herfra til evigheten. Der mangler ingen far, ingen datter, alle er der, alle jubler, alle vil være der. Dette er den Gud som fremstår for agnostikeren, den uvitende. Han fremstår fordi alt er mulig. På denne bakgrunn blir den adventistiske Gud en ynkelig, tilsølt skygge. Denne guden er også mulig, og viser det seg at dette er sannheten, vil jeg, den dag jeg står der utenfor og venter på min dom, utbryte: endelig vet jeg det: Gud finnes ikke.