Her er en interessant video om temaet.

Innlending

Den som er uten innsikt i menneskets naturlige tribalistiske tilbøyeligheter, er en farlig slave av dyret i oss.

Det finnes neppe en eneste nyttig biologisk funksjon uten bivirkninger. Menneskets særpreg er evnen til å fungere sammen i store tall. Vår nærmeste slektning, Sjimpansene har en grense på ca. 200 individer i en flokk. Hva setter grensen? Det er at medlemmene kjenner hverandre på personlig identitet. De gjenkjenner hverandre, som individer og vet dermed hvem som hører til i flokken og hvem som ikke hører til. Og om det skulle skje at, særlig en hann forviller seg inn i en fremmed flokk, så er risikoen høy for at han blir drept.

Så hva er det mennesket kan som ikke sjimpanser kan? Hemmeligheten er ikke ukjent i den biologiske verden, det er noe vi har til felles med maur: nemlig evne til å bruke markører til å avgjøre om individet er innenfor eller utenfor gruppen. Mark W. Moffett forteller i boka «The Human Swarm» om Argentinske maur, som er utbredt i hele California.  De lever i enorme samfunn som ikke bare strekker seg til tua de kommer fra, men over store områder, med nettverk av underjordiske ganger for bevegelser i systemet.  Man kan ta en hvilken som helst maur ut av sitt område og plassere den langt unna, og den starter umiddelbart med sine gjøremål, i harmoni med systemet der den er. På samme måte som at vi kan reise til en annen by, og fungere utmerket der, så vil en slik maur lett finne seg til rette og holde må med sin aktivitet i ferdige harmoniske omgivelser.  Men, her finnes grenser. Omtrent 60 km nord for den meksikanske grensen finnes det en grense vi mennesker ikke har forhold til. Det er grensen mellom to superkolonier av maursamfunn. Langs denne grensen dør det millioner av maur hver dag. Dersom to maurer møtes og de ikke gjenkjenner markørene fra egen koloni, så blir det umiddelbart slåsskamp.

Dette bakteppet er et vesentlig perspektiv når man forsøker å forstå hvorfor vi mennesker har diskriminerende tilbøyeligheter i oss. Det er vesentlig å forstå at symboler og markører blir veldig utslagsgivende for mennesker i biososial modus. Men her er det også vesentlig å forstå at markørsystemene, hos menneskearten, er svært komplekse og dynamiske systemer. Vi har f.eks. også biologiske markører, som f.eks. det å være stor eller liten, eller pen eller stygg. Vi har også språkmarkører, meningsmarkører og ikke minst moralske markører. Men det er også vesentlig å påpeke at alt dette kan avdempes ved å mobilisere kognitivt.

Poenget er at vi har et biologisk fenomen som sorterer individer i inn- og ut-grupper, og at dette gjennomsyrer alt biologisk liv der hvor individer lever og fungerer sammen.  Mennesket er intet unntak. Hos oss kaller man disse mekanismene for tribalisme. Biologene snakker om inn- og utgrupper.

På norsk heter det noe slikt som stamme-atferd. Det er nærliggende å tenke at dette må ha biologisk opprinnelse. Det betyr at vi har tilbøyelighetene nedarvet i oss. Allerede i på 1960-tallet oppdaget Jane Goodall at sjimpanser driver primitiv og brutal krigføring, og kan drepe sine egne. Dette handler om ressurser, særlig territorium, og kan med dette utgangspunktet forstås som en atferd som fremelskes av naturlig utvalg.

Hypotesen er at menneskets evolusjonære historie, har hatt lignende faser. Vi er også en art som har levd i grupper, og etter hvert stammesamfunn. Dette har gitt mennesket den forholdsvis komplekse tilbøyeligheten til tribalisme. Noen kaller det for «vi-og-de»-mentalitet.

Impulsene vi snakker om er forakt og nedlatenhet, som begge er rivaliseringsimpulser, som beskrevet her i forbindelse med sosial rangering.  

Så har vi impulser av såkalt xenofobi, som nok i utgangspunktet har startet med frykt for fremmede individer. Min hypotese er at dette handler om hjernens kapasitet og mulighet til inngående individ-kjennskap, i en så høy grad at tillit blir mulig, uten høy risiko. Selv mennesket har begrensninger på antall individer som kan komme i denne kategorien. Jeg har sett antydet rundt 150. Utenfor dette utgjør individer av samme art, en reell risiko. Derav utløses frykt. Menneskets evne til symbolbasert identifikasjon, kommer inn som en ny dimensjon i dette. Dette gjør det mulig å «vite» noe om individer som er medlemmer av andre grupper, uten å kjenne hvert enkelt individ. Dette er bakgrunnen for det jeg beskriver som stigmatisering og avindividualisering (se her). Og det kan gå begge veier. Det er vesentlig å forstå at samarbeid og samhandling krever grader av tillit. Tillit handler grunnleggende om risikovurdering. Har man ingen tillit, eller mistillit, så tas ingen sjanser. Da blir også samhandling umulig. Skal vi kunne samhandle med fremmede, så krever det en kombinasjon av informasjon og risikovilje. Les gjerne denne refleksjonen om høflighet, som er en vinkling på dette. Og siden vi ikke har informasjon om enkeltindividet, kan informasjon om om gruppen, eller kategorien, kompensere for dette, om enn mye svakere.

Vi kan altså oppfatte grupper som vennligsinnede, eller fiendtlige. Gjensidig fiendtlighet vil selvsagt selvforsterke fiendskapen. Xenofobi er altså fiendtliggjøring av fremmede grupper.

Da er vi nede på aggresjonsnivå. Menneskets sinne er en urgammel impuls. Her er også hypotesen at eventuelle omsorgsimpulser slås av, som følge av aggresjon. På den måten blir aggresjonen direkte, uten forbehold eller nøling av noe slag. Det gir også biologisk gevinst.

Men det stopper ikke her. Vi har også forhold i inngruppe-dynamikken som virker inn på dette. Det å oppvise fiendskap mot den andre gruppen, fungerer som dydsposering. Man forsterker egen relasjon til gruppen gjennom dette. Og dette forstekes igjen av det fenomenet jeg kaller for alliansesynkronisering.  Videre gir selve den fiendtlige atferden gevinster. Man viser mot og styrke og kan få helte-status. Alt dette fremmer individets muligheter til biologisk gevinst. Totalen er at det interne gruppesamholdet forsterkes.

Menneskers motvilje mot, og avvisning av denne type analyser, skaper i sin tur blidhet for de mekanismer som er i spill. Man blir «slave av villdyret» og vet ikke at det er dette som påvirker. Og nettopp dette med at aggresjonen blokkerer omsorgsevnen, skaper også en moralsk blindsone. Det må kognitiv analyse til for å åpne øynene for hva dette er. For den emosjonelle støtten er ikke bare blokkert, men den er erstattet av aggressiv tilfredsstillelse. Dette åpner for å kunne stille seg totalt uforstående til at det skulle være noen moralske betenkeligheter ved å utøve grusom brutalitet mot forhatte utgrupper.

 

 

Hva er diskriminering

Min enkle definisjon (uten å ha sjekket Wikipedia) er:

Diskriminering er urimelig forskjellsbehandling

Det som jo er vanskelig med denne definisjonen er begrepet urimelig. For det er jo slik at vi mennesker er forskjellige, og det i seg selv gjør det urimelig at vi blir behandlet likt, som om vi var dusinvare. Samtidig har vi en rettferdighetssans som er svært på vakt mot at noen såres på grunn av forskjellsbehandling. Disse går sjelden sammen. Dette henger nøye sammen. Dersom forselsbehandlingen ikke skal fremstå urimelig, må den begrunnes på en god måte. Men hva er en god rettferdighetsbegrunnelse? Den må i alle fall være forståelig, særlig for dem som rammes. Og vi forblir ofte uenige. Det kommer ofte av problemstillinger jeg har vært inne på her, nemlig at våre oppfatninger av hverandre og oss selv er avvikende. Men det er jo selvsagt ikke bare det som er årsaken. Årsaken kan også være at mennesker bevisst agerer for å karre fordeler til seg og sine, på bekostning av andre, eller ut av aggressivt begjær.

Alt dette skaper ikke bare urett og urettferdighet, men det oppleves også sårende. Les gjerne min nyeste refleksjon om rettferdighet. Poenget er at vi tåler bedre forskjellsbehandling som ikke går på menneskeverdet løs. Det kan være tusen årsaker til forskjellsbehandling: kompetanse, talent, livssituasjon, behov, formaliteter osv. Det som sårer er når vi får en følelse av at en annen, med akkurat samme forutsetninger som meg, ville fått en bedre behandling, at dette ikke handler om noe rasjonelt, men kort og godt om min sosiale appell. Dette oppleves som tap av menneskeverd. Den biologiske realiteten i dette er, at dersom dette ikke gjenopprettes, vil vedkommende ha en dårlig fremtid i flokken.

Vi har noen kjente sorteringer for misbruk og urett: kjønn, etnisitet, språk, kulturell bakgrunn, religiøs eller politisk tilhørighet, hudfarge eller seksuell orientering. Personlig tenker jeg at det er verre dersom man ikke kan skylde på en slik sortering, at dette ikke kan forklares med noe annet enn min personlige sosiale appell. Da kan det handle om alt fra hvordan jeg personlig blir ansett, høyde, kroppsform, alder, klær, utseende osv. Da går det på meg som person, og ikke den stigmatiserte kategorien jeg tilhører. Jeg har også den refleksjonen at vi ofte fortolker hendelsen som relatert til kjente diskriminerings kategorier, i den hensikt å skyve den ubehagelige krenkelsen bort fra oss selv og over på kategorien. Så kan vi jo gå på barrikadene og forlange slutt på diskrimineringen av vår kategori.

Uansett uklarhet i definisjonen, så tenker jeg at det må være mulig å sette ned noen påler her. Da tenker jeg spesielt på samfunnet og all offentlig forvaltning. Her må det stilles strenge krav: like rettigheter, like muligheter, likhet for loven og høyt faglig og profesjonelt nivå i utøvelsen av dette. Samme gjelder all utdanning, barnehager og helsevesen. Jeg skriver en del om denne problematikken her. Dette er jo ikke vanskelig å gjennomføre rent systemmessig. Sorteringer må abstraheres bort, slik at vi kun står igjen med individet og dets ufravikelige etiske menneskeverd. Det gir altså den juridiske løsningen på ligningen. Men, kulturelt er jo dette en langt større utfordring. Den kulturelle endringen kan kun skje gjennom at all utdannelse, media og politisk kommunikasjon gjennomsyres av dette: individet og dets menneskeverd. Det er den dugnaden jeg kaller for Det Etiske Grunnfjellet. Dessverre er vi på god vei bort fra dette i dag.

Vi-og-de-mekanismene er biologisk nedarvet i oss

Mennesket er diskriminerende i sin natur. Det betyr at vi har emosjoner og impulser som blir diskriminerende dersom de etterleves. Hvordan vet vi dette? Det kan vi vite på bakgrunn av eksperimenter med det såkalte kjærlighetshormonet oksytocin. Hormonet utløser omsorgsfølelsen i oss. Dette er den mest synlige delen i dette. Det skaper positive holdninger i oss i forhold til andre mennesker. Lenge kunne man se på dette som en form for mirakelkur. Sprøyt en dusj i nesen på din forhandlingsmotpart, og han blir straks mer medgjørlig. Vel, når vi ser nærmere etter var det ikke så enkelt likevel. Mer inngående eksperimenter viser at oksytocin har en mørk side. Dette er nemlig egentlig ikke et kjærlighetshormon, men heller et hormon som forsterker våre relasjonelle holdninger, hva de enn måtte være i utgangspunktet. Vi blir mer kjærlige og omsorgsfulle overfor de som er i vår inn-gruppe, mens vi blir mer fiendtlig innstilt over for de vi oppfatter er vår utgruppe. Hormonet forsterker altså tribalistiske tendenser i oss mennesker.

Poenget her handler om erkjennelsen av at vi mennesker utvikler fortolkningsperspektiver som varierer fra individ til individ og fra gruppe til gruppe. Videre at dette er styrt av impulser, intuitive og emosjonelle. Men, som med alt annet av emosjoner og impulser. Dette kan avdempes ved kognitiv mobilisering. Det er dette som er det menneskelige i oss, og som jeg tror er forklaringen på menneskeartens suksess.
Men profilen på våre emosjoner er i utakt, både med betingelser for utvikling av sivilisasjon, og ikke minst de etiske idealer vi liker å holde oss med. Og det gjelder selvsagt også vår tilbøyelighet til å diskriminere. Når vi tenker grupper, så tror jeg at disse tilbøyelighetene selvforsterker i fenomener jeg kaller for kulturell- og sosial narsissisme.

Motgiften er som sagt evnen til kognitiv mobilisering. Men det krever er bevisstgjøring.

Og for meg så handler det også om det narrativet vi utvikler om hvorfor vi har blitt slik. Og det baserer jeg på det vitenskapelige narrativet om mennesket.

Våre forfedre levde en gang i små grupper spredt over store områder i Afrika. Selvsagt har disse gruppene møttes fra tid til annen, og selvsagt har det oppstått alt fra gnisninger til ren krig. Dette handler både om territoriale konflikter, men det handler også om kampen om hunnene. Men det er neppe slik at individene tenkte på territorium eller gen-spredning når de møttes. Det som drev dem var følelser som fiendtlighet, frykt, raseri. Når gruppene møttes var det sannsynligvis frykten som først meldte seg. Men å reagere med flukt og tilbaketrekning kan innebære ren katastrofe for flokken, fordi de da kan miste verdifullt territorium. For å prøve krefter med den andre flokken må derfor frykten overvinnes. For å oppnå dette må kognitive funksjoner som skaper engstelse settes ut av spill. Forskning viser at en hjerne som er emosjonelt aktivert vil få svekket kognitiv funksjon. De følelsesmessige reaksjonene får fysiske uttrykk som etter hvert setter i gang den massehysteriske effekten. Denne drives frem av de mer grunnleggende impulsene fra frykt og raseri. Opp i dette kommer tilbøyeligheten til å vise seg frem, og muligheten til å utløse opplagret frustrasjon gjennom at det nå er tillatt å slippe løs aggresjonen. Slike konfrontasjoner kunne ende med alt fra drap til at den sterkeste gruppen jaget den svakeste bort. Kanskje er dette en av mekanismene bak menneskets spredning på kloden.

Biologene opererer gjerne med begreper som inn-gruppe og utgruppe når de skal beskrive slike prosesser. Det som er interessant er at den omsorgsbaserte moralfølelsen, som er summen av de gode sosiale tilbøyelighetene som kreves for et godt sosialt samspill, stort sett er til stede i forhold til det man naturlig oppfatter som inngruppen. Dette er mekanismer drevet frem av slektskapsseleksjon. Styrken på tilbøyeligheter som omsorg og empati er direkte proporsjonal med slektskap. Men på grunn av det jeg kaller for tilbøyelighetenes diffuse natur så kan slike mekanismer utløses av andre triggere. Det gjelder særlig oss mennesker. Det er jo nettopp som har skapt vår evne til å samarbeide i store tall og skapt sivilisasjoner. Og dette har språklig sett vært utnyttet i flere tusen år. Både i militære, i menighetene og i andre sammenhenger kaller vi hverandre for brødre og søstre. Det er nok til at soldater kan være villig til å gå i døden for kameraten ved siden av.
En annen slik utløser-mekanisme er vår evne til å etablere forestillinger eller ideer som holdes som hellige, og som vi er villige til å dø for. Det kan være kongen og fedrelandet, flagget, sosialismen, Gud, fotballaget osv. Alt dette utløser inngruppe-mekanismene i oss. Vi føler det sterke samholdet, som jo kan ende med å bety alt for oss.

I forhold til alle andre grupper eksisterer det en naturlig fiendtlighet og skepsis, såkalt antagonisme. Dette er tilbøyeligheter som vi mennesker har med oss den dag i dag og som hele tiden slår ut i våre liv.
Disse mekanismene påvirkes også av at et godt sosialt samspill krever høy kognitiv funksjon. Dermed krever det også mye mental energi. Og det setter begrensinger på hvor mange nære relasjoner mennesket er i stand til å inngå. Der relasjonen mangler blir den sosiale avstand stor. Da er menneskets første naturlige reaksjon fiendtlighet og skepsis. Menneskets naturlige bilde av «de andre» bygges med andre ord ikke ved hjelp av relasjoner, men ved hjelp av kategorier og stereotyper. Om mennesket er ureflektert over dette vil det utgjøre en naturlig risiko for at man i møte med de andre lar denne fiendtligheten komme til uttrykk. Man setter da lett i gang en selvforsterkende sosial dynamikk mot et selvbekreftende fiendebilde. Dersom det ikke finnes motkrefter vil en slik selvbekreftende mekanisme forsterkes og utvikles innad i gruppen. Det hele ender i hat ideologi. Fordi alle deler samme oppfatning, blir dette til kulturell sannhet.

Det er også verdt å bemerke at slike fiendebilder av de andre også mer eller mindre bevisst kan forsterkes og opprettholdes av gruppens maktelite. Dette er en svært lønnsom strategi i forhold til oppslutning om makteliten og i forhold til å styrke samholdet i gruppen.

Flokk-identitet

De fleste kaller dette for gruppeidentitet. Og det blir en del av menneskets sosiale identitet. I tillegg til vår evne til å utvikle jeg-identitet har vi mennesker, som flokkdyr også en evne til å utvikle identiteter som del av et større sosialt nettverk, altså en vi-identitet. Slike identiteter utvikles gjennom relasjoner og det sosiale samspill. Det som er spesielt med oss mennesker er at flokk-identiteten er svært fleksibel. Dette er et av menneskets viktigste suksesskriterium. Vi har en identitet for familien vi tilhører, for de som bor på samme sted som oss, for de med samme yrke som oss, for de med samme livssyn som oss, for de med samme kjønn som oss osv. Noen av disse identitetene er løsere enn andre. Familieidentiteten er kanskje den sterkeste og mest stabile. Kanskje kan nære vennskap være like sterkt. Men alt dette er fleksibelt og kan omkalfatres i et menneskes liv.
Når jeg sier at den fleksible flokk-identiteten er et av menneskets viktigste suksesskriterium så henger det sammen med at flokk-identitet er det som setter oss i stand til å samarbeide i grupper. Flokk-identitet utløser inngruppe-mentaliteten i oss. Det er tilbøyeligheter som er utviklet som følge av slektskapsseleksjon. Vi snakker om empati, sympati, tillit, solidaritet, heroisme, offervilje, lojalitet osv. Det er opplagt at det sosiale samspill fungerer mye bedre i en gruppe som fungerer på slike verdier. Selvsagt vil du se det samme i en gruppe av sjimpanser. Men den store forskjellen er at menneskets flokk-identitet er langt mer fleksibel. Det setter oss mennesker i stand til å organisere oss i store tall. Dermed har vi potensiale for å skape sivilisasjoner.

Men flokk-identitet har også en nedside. Jeg tenker at en viktig del av slike mekanismer også handler om å befeste og bekrefte gruppeidentiteten ved å oppvise ubetinget lojalitet og støtte. Dydssignalering og alliansesignalisering handler i stor grad om dette. Jeg er blant dem som tviler på at muslimer blir så indignert over noen tegninger eller karikaturer, eller at en nasjonalist blir så voldsomt rasende over et flagg som brenner, eller at radikalfeminister blir så indignert over noen pupper i et blad, eller at en kristen blir så voldsomt indignert over nakenhet og bannskap på TV. Veldig mye av dette stammer fra gamle mekanismer hvor man kappes om å være den som er flinkest i å signalisere oppslutningen gruppens hellige normsett. For nettopp, gjennom dette, befester og bekrefter man sin gruppetilhørighet. Selvsagt utløses det ofte sterke følelser i slike prosesser. Det er villdyret som roper. Mekanismen handler om å sveise oss sammen. Men det er som regel enkeltindividet ubevisst.

Alt dette manifesterer seg jo til også i våre tendenser til å forakte og demonisere utgrupper, altså grupper som befinner seg utenfor vår flokk-identitet. Les gjerne mine refleksjoner om massemennesket og om sosial distanse. Vi ser ofte bare «skallet» av mennesker vi ikke har personlige relasjoner med. Resten tillegges av vår fantasi. Ofte er det en kollektiv fantasi i spill her. Da slår ofte tilbøyeligheter som moralsk indignasjon og baktalelse til. Vi får en demonisering og umenneskeliggjøring, som er mulig fordi vår fantasi ikke blir korrigert med erfaring fra den andre gruppen. Slike mekanismer kan motvirkes ved hjelp av handel og sosial punktering. Til sammen skaper dette fort mistenksomhet og fiendtlighet.

Stammens hellige gravitasjonssentrum

Se også om det hellige i Empatisk Etikk. I denne videoen forteller Jonathan Haidt om tribalisme og hvordan dette skapes og muliggjøres av å holde ting hellig og sentrere om det, enten symbolsk eller praktisk. Se gjerne også denne videoen hvor han anvender dette i praksis på fenomener i vår tid. 

Dette er svært interessante observasjoner og refleksjoner. Men her om dagen kom jeg på en mulig alternativ måte å fortolke dette på. Men først er det viktig å peke på at dette går rett inn i debatten om religion er en evolusjonær tilpasning, eller et biprodukt av andre tilpasninger. Er vi en grunnleggende religiøs art, eller utgjør andre egenskaper (sosiale, kognitive og emosjonelle) tilstander hvor religiøse uttrykk er latent til stede?  Denne type spørsmål kobles jo veldig lett til ideen om gruppeseleksjon. For dette er jo noe som skapes i stammen som helhet, og hvor seleksjonstrykket kun kan skapes gjennom sosiale masse-interaksjoner.

Men det som ble min «åpenbaring» opp i det hele handler om det sosiale spill og sosial paleo-konstruksjon.

I eventyret om «keiserens nye klær» er det kanskje ikke tilfeldig at det er en liten gutt som tildeles rollen som «avslører» det hele. Jeg tenker at det beste symbolet på naivitet er en nysgjerrig liten gutt. For det første har han ikke peiling på det sosiale spillet, og han har sannsynligvis enda mindre peiling enn jevngamle jenter, som jo er kjent for å utvikle den sosiale kompetansen tidligere.

Gutten symboliserer et menneske som ikke har fått med seg alle sosiale kutymer. Han er ekstremt nysgjerrig og snakker før han tenker, eller bruker talen som tenkeverktøy. Og han er mer eller mindre blind for hva andre måtte tenke om hans egen høyt-tenkning. Legg merke til Jordans Petersons kommentar om ingeniører i denne videoen. Poenget er at normalmennesket i svært stor grad lar seg styre av oppfatninger om hva de sosiale omgivelser tenker eller forventer. Sannsynligvis er det kollektivt ubevisst, men er ofte ekstremt til stede i sosiale settinger. Det er språkløst og fungerer sannsynligvis som en konstant evaluering av hverandres sosiale kompetanse. Den som bommer her, risikerer alt fra ingenting, til en ripe i lakken, til degradering og hele veien til mobbens sosiale utrenskningsprosesser. Normalmennesket vil derfor ubevisst ha et driv mot å investere innsats for å fremstå mest mulig kompetent i denne evalueringen. Dette handler om sikring av alliansen med inn-gruppen.

Jeg tenker at det er i dette spenningsfeltet at både tabuer, normer og et stammens helligheter oppstår.

Den som oppfatter stammens sosialkulturelle retninger og bevegelser kan utnytte dette til å ligge i fortroppen av utviklingen. Den som er i fortoppen av utviklingen, hever sin status, og opparbeider sosial definisjonsmakt. Så har vi den opportunistiske siden av dette, som ikke nødvendigvis handler om fortroppen, men som raskt oppfatter spillets bevegelse, og høster av dette, ved uforbeholden oppslutning, aktiv tilbedelse og moralsk indignasjon over dem som henger etter. Les gjerne min refleksjon om sosiale vippemekanismer. Normalmennesket lar seg masse-fokusere inn mot slike sosiale gravitasjonsfelter. Gjennom slike sosiale prosesser utvikles de hellige ting, tabuer og normer. Og det vil alltid, for noen, være moralske- og sosiale gevinster å hente på å gå lengre enn alle andre i sin dyrkelse av dette. Og dette kobles mot følelser. Min hypotese er at det først og fremst er tilknytnings-følelser som er i sving her. Det er følelser som har sitt opphav i foreldrenes trøst av sine barn. Det vil si trøst og alfa-attraksjon i salig blanding. Har du ikke sett kvinner i nærheten av Kim Jong Un, en slags blanding av eufori og barnegråt. Oppslutning om hellige tabuer utløser i tillegg vemmelse som respons på normbrudd. Dette utkrystalliserer seg i fanatisme. Og i den grad fanatismen får sosialt gjennomslag så øker også intoleransen overfor alt som er annerledes, eller utenfor en stadig smalere ramme av sosiale normer. Dette henger gjerne sammen, både med sosial utrenskning, og utgruppe-mekanismer.

For å oppsummere: Individet fornemmer den moralske stemningen i gruppen. For å markere tilknytning, og for å skåre moralske poeng, signaliserer individet sin oppslutning og støtte, samt indignasjon over andre som ikke overholder. Dette skaper et driv mot stadig sterkere markering av normen, og stadig kraftigere reaksjoner på normbrudd. Man kappes om å være kreative i å peke ut normbruddene. Det skaper høyere sensitivitet, og slik får vi en selvforsterkende prosess som etter hvert vipper mot det absurde maksimum. Det absurde maksimum er det enhver som ser dette utenfra, oppfatter som absurd. Dette symboliseres av gutten som «så at keiseren var naken». Slik kan man få disproporsjonale reaksjoner, f.eks. på Muhammed-tegninger, eller på en dårlig vits i heisen.

        

Men innad gir dette gruppen en indre styrke, samhold, lojalitet og man forsterker dette med sosial utrenskning og demonisering av utgrupper og de sosialt utstøtte. Dette gjør gruppen både sterkere og farligere utad. Og det kan hende at de gruppeutfordringene det var mest av i steinalderen, var nettopp trusselen fra andre. Da kan grupper som var mer samspilte og aggressive, ha hatt en fordel. Min alternative ide er altså at slike sosiale prosesser skaper de konstruksjoner, som gir denne type effekter. Dette kan igjen ha slått ut i forhold til kulturelle og sosiale seleksjonsprosesser. Over hundretusener av år, har det kanskje også til slutt endret genene på områder som forsterker slike mekanismer.

Men det er viktig å påpeke at det ikke er noen nødvendig forbindelse mellom god moral og de strenge normene som utvikles. I Nord-Korea er det nok at man har sett en sør-koreansk film, så er man i livsfare. Og mennesker tyster på hverandre, fordi man selv kan bli straffet for å ikke ha sagt ifra. Vi er i ferd med å utvikle lignende tendenser i vår del av verden. Dette er jo ekstremvarianten av denne typer helliggjørelse. For det handler ikke lengre bare om å skåre moralske poeng, men også om å unngå straff. På den måten kan kulturen ende opp som statsmonster eller terror-regime.

Tilnærming eller radikalisering?

Den radikale mentalitet handler om jag etter raske endringer. Det handler om vilje til å handle, gjerne kombinert med voldelige virkemidler. Da snakker jeg om vold i utvidet forstand, som definert her. Den radikale mentalitet handler også om antagonisme. Det vil si at man ser på alle andre, som ikke klart identifiseres i egen inngruppe, som fiender. Og alle slike fiender er legitime mål for alle de virkemidler man har til rådighet. Radikal mentalitet domineres av kampmodus.

Sterk fiendtlighet mellom grupper fører til isolasjon, frykt og bekymring, høy alarmberedskap, sterkt indre konformasjonspress og evigvarende krigstilstand. Og kanskje var dette normal-tilstanden blant gruppene på slettene i Afrika og kanskje også lenge etter at Homo Sapiens spredte seg utover i Europa, Asia, Oseania og til slutt Amerika. Gruppene levde i en naturtilstand som jevnlig tappet dem for krefter.

En slik tilstand har sannsynligvis også hatt positive ringvirkninger. Den nådeløse konkurransen har nok ført til våpenkappløp, og grupper som har forbedret sin teknologi kan ha oppnådd forskjeller som har gjort dem sterkere. Dermed kan de ha vokst på andre gruppers bekostning. Men man skal være forsiktig med å trekke evolusjon og naturlig utvalg inn på dette nivået. Her er det vesentlig å forstå at naturlig utvalg hovedsakelig fungerer på individnivå.

Når grupper ligger i konflikt med hverandre vil det skape en polariseringsprosess innad i begge gruppene. Dynamikken er som følger: De mest radikale medlemmer fra gruppe A angriper eller provoserer medlemmer fra gruppe B. Alle i gruppe B reagerer sterkt på dette. Og noen av dem blir radikale og de mest ekstreme av dem går til lignende motangrep. Dette reagerer alle medlemmer i gruppe A på. Det fører til at oppslutningene om de mest ekstreme øker. En vesentlig del av dette er massesuggesjonseffekten, som tenderer til å skrelle av det medmenneskelige og dyrke frem vi-og-de-mekanismene i oss. Slik vil en vedvarende konflikt polarisere fiendskapet mellom gruppene. En annen variant av slike mekanismer er beskrevet her.

Summen av dette er en polariseringsprosess, som tiltrekker de mest ekstreme til ytterkantene på hver side av konfliktlinjen. Selvsagt har vi moderne versjoner av dette. Men virkemidlene kan da være mer sofistikerte. Selvsagt har vi fortsatt terrorisme og andre former for fysiske utrykk. Her ser du et av mange eksempler på dette. Men selvsagt handler dette også om propaganda og mer eller mindre tilpassede ideologier.

De mest reflekterte medlemmene i gruppene vil ofte se galskapen i dette og forsøke å dempe gemyttene. I den grad de lykkes vil gruppene kunne begynne en tilnærmingsprosess. Tilnærming gir muligheter for utveksling i form av kultur, teknologi, kunnskap, handel og gener. For meg er det opplagt at denne type samspill mellom gruppene er langt mer konstruktiv enn krigstilstanden. Begge gruppene kan blomstre utvikle seg og skape bedre liv for sine medlemmer.

Refleksjonen over gir grunn til å anta at det å komme over fra krigstilstand til samarbeidstilstand ser nesten totalt håpløst ut. Likevel begynte dette å skje for 5-6 tusen år siden. Mennesket evnet å samle seg i større grupper og etter hvert stater eller sivilisasjoner. Noe av forklaringen på at dette kunne skje kan ligge i jordbruksrevolusjonen og i utvikling av religion.

Totalt sett gjenspeiler polariseringsprosessen en kulturell bevegelse mot kampmodus der vi er mer biologinære og emosjonelle. Det er en god indikasjon på en dekadent utvikling, hvor dragningen mot førmenneskelig tid blir åpenbar.

Det diskriminerende mennesket i dag

Selv om de forhold som fremelsket menneskets tilbøyelighet til fiendtlighet og aggresjon mot andre grupper er borte, så er det ikke slik at tilbøyelighetene ikke er der lengre. Evolusjonen virker langsomt. På samme måte som hunder gjør bare et menneske går forbi, fordi dette var hundens naturlige atferd for 15000 år siden, på samme måte preger de fiendtlige tilbøyelighetene oss den dag i dag. Men selvsagt er det forskjell på oss. Det er forskjell på styrken i tilbøyelighetene og det er forskjell på personlig erfaring og refleksjonsnivå. Den mest påvirkbare variabelen i dette bildet er refleksjonen. Det betyr evnen til å sette egne og andres reaksjonsformer i en større sammenheng og deretter bruke rasjonaliteten til å forholde seg til det. Menneskeheten og menneskekulturene har vært gjennom faser med verdensomspennende konflikter, systematisk diskriminering på de mest synlige forskjeller mellom oss, så som religion, kultur og etnisitet. Det har gitt utslag av ekstreme grusomheter i et omfang som vi neppe fatter rekkevidden av.
I dag er allmennhetens sosiale aksept for denne type holdninger lav. Vi sier at moralen gjør fremgang. Men det betyr selvsagt ikke at det diskriminerende mennesket er fullstendig temmet. Bølger av hysteri dukker jevnlig opp. Det kan se ut som at vi har et iboende behov i oss for å definere fiender og fantasimonstre. I tur og orden har vi forfulgt hekser, homofile, unormale og avvikere, fattige og elendige, reisende, kriminelle osv.

Man kan ane interessante strategiforskjeller i måten mennesker forholder seg til spenninger mellom grupper på. Kanskje kan vi ane mønster som indikerer om man er samarbeidsorientert eller konfrontasjonsorientert. Samarbeidsorientering handler om å søke fredelig sameksistens. Det innebærer oppslutning om verdier som likeverd og respekt på tvers av alle skillelinjer. Det er det jeg kaller feminine verdier. Endemålet for en slik strategi er likestilling, gjensidig respekt og toleranse mellom partene og at man er i stand til å leve sammen i harmoni.

Konfrontasjonsstrategien er derimot intolerant og uforsonlig. Den bygger på det jeg kaller for maskuline verdier. Den sikter mot å vinne over den andre gruppen. Tilhører man majoriteten dreier det seg om alt fra marginalisering, umenneskeliggjøring, ekskludering til kriminalisering. Tilhører man den diskriminerte gruppen er drømmen å vinne over den undertrykkende gruppen. Man ønsker å snu tingenes tilstand på hodet, nemlig å gå fra å være undertrykt til selv å bli den undertrykkende part. Med andre ord, god gammeldags biologisk basert maktovertakelse.

Jeg våger å sette følgende karakteristikker på disse to strategiene.

Den feminine strategien:

•                  Konstruktiv (fokus på å bedre de undertryktes kår og rettigheter)

•                  Fredelig: dvs. fokus på dialog, argumentasjon og fredelige demonstrasjoner som de viktigste virkemidlene

•                  Bevarer menneskeverdet, også for motparten. Bygger på respekt og toleranse.

•                  Skaper et positivt sosialt klima.

Den maskuline strategien:

•                  Destruktiv, søker hevn og seier over motstanderen

•                  Militante virkemidler i form av alt fra vold, ødeleggelse av eiendom, ydmykelse av motstanderen

•                  Propagandistisk og ekstremistisk. Gir urettferdige og unyanserte karakteristikker på motstanderen

•                  Selvbekreftende fortolkning, det vil si leter etter bekreftelser og overser alt som ikke passer inn

•                  Opprettholder gjerne fiendebilder av motstanderen.

•                  Grunnleggende dårlig menneskesyn

•                  Bygger på raseri eller hat.

•                  Skaper et negativt sosialt klima.

Diskriminering og hat mellom grupper gir mulighet for åpning av sosiale ventiler for utløp av raseri. Det er også godt marked for mennesker som liker å plage andre og som lar tilbøyeligheten få utløp fordi man har sosial aksept.

Den maskuline strategien skaper radikalisering. Radikalisering skaper vold og terrorisme. Både vold og terrorisme skaper ytterligere radikalisering. Det som er samfunnets viktigste oppgave i forhold til dette er å hindre at denne negative spiralen får overtaket og å stoppe den når den først er kommet i gang. Det er ingen enkel oppgave.

 

Fra offer til overgripere

Utviklingen som har vært gjennom min levetid demonstrerer spenningsforholdet mellom feminine og maskuline strategier. Jeg var 5 år da Martin Luther King Jr. holdt sin berømte tale «I Have A Dream» og 9 år da han ble myrdet. Martin Luther King Jr. stod for den strategien som man senere har kalt for «fargeblind». Med andre ord, vi ser hver andre som mennesker, ikke som raser.  Ved å fjerne sorteringskriteriet forsvinner diskrimineringens basis, og menneskeverdet får lov til å skinne.  Dette er ikke-diskrimineringens store ledestjerne, fra den tiden jeg var barn. Og jeg kan tenke meg at stemningen her i Norge hadde overveldende oppslutning om, nettopp denne feminine strategien, som dyrker frem menneskeverd i stedet for vold. Man har nok sett for seg et USA i, hva man kan kalle for moralsk fremgang. Jeg vil også nevne religionens ansikt opp i det hele. Martin Luther King Jr. var prest, og det er nærliggende å koble dette til kristendommens mest positive moralske budskap, som jo nettopp fremhever et ubetinget menneskeverd for alle mennesker.
Og vi vokste opp med denne holdningen som en del av det moralske bakteppe. Vi lærte til og med sanger på skolen, som adresserte det. Men vår egen rasisme mot samer, var vi nok blinde for. Men, på avstand er jo dette lett å erkjenne.
I ettertid har jeg selvsagt fått med meg hvor dyp og splittende konflikten var i det amerikanske samfunnet. Og selv i vår tid med MAGA og trumpisme, så er de historiske linjene bakover og inn i dette, temmelig opplagte.
Og selv som barn kan jeg huske andre toner fra afro-amerikanske grupper, på siden av dette. Jeg husker spådommer om tredje verdenskrig i 1970. For da skulle «negrene ta hevn», ble det sagt. Hele tildragelsen rundt Charles Mansons gruppe hadde jo en slik tanke som bakteppe.
Poenget er, som allerede nevnt at det, blant de svarte, på ingen måte var full oppslutning om den linjen King stod for. Vi hadde en mer militant variant, som av forståelige grunner, hatet hvite og alt de stod for. Da er det ikke forbrødring som gjelder, men nettopp hevn. Dette er den maskuline strategien. Men det er først i de senere år jeg har blitt klar over i hvilken grad dette senere ble intellektualisert og til slutt formulert som basis til det man i dag kaller for kritisk raseteori. Dette har jeg skrevet om her. Poenget her er at begrepsapparatet endres slik at rasisme og diskriminering kun er mulig i én retning. Den som er hvit, kan pr. definisjon ikke bli, hverken diskriminert eller utsatt for rasisme. Med tiden har vi fått utviklet en identitetspolitikk, som forsterker gruppetenkningen i stedet for å avdempe den. Begrunnelsen er at våre diskriminerende tilbøyeligheter går dypere enn et ideologisk skifte. Det er bevisst og ubevisst innebygget i våre strukturer og holdninger. Vi diskriminerer uten hverken å vite eller forstå at det er det vi driver med.  Så i stedet for å feie ideologien under teppet, så fremmes kategoriene, altså identitetene, og de innvilges asymmetriske rettigheter, i den hensikt å gjøre det synlig og kompensere for det. Med andre ord motsatt diskriminering, uten at det faller inn under de gamle begrepene. Vi får en forsterket og vedvarende konflikt mellom gruppene. I praksis forsvinner da menneskeverdet, og Martin Luther Kings Jr. sin drøm havarerer.

Uten kjennskap til menneskenaturen så er man forsvarsløs mot de skyggesider den har å by på. Vi har jo ikke sett makten i USA, vippe i denne retningen. Men risikoen er stor for at en sterk woke-orientert makt-elite ville resultert i fremveksten av et statsmonster. I dette ligger potensialet for at vi ikke bare ender opp med et brutalt totalitært regime, men at det også kunne resultert i en type apartheid, som nå på ekte nytale hverken kan defineres som rasisme eller diskriminering. Dette kunne blitt en gavepakke til det vulgære maktmennesket.
I skrivende stund er jo dette fjernt. Den store risikoen i vår tid er jo den motsatte fløyen, altså MAGA-bevegelsen, som jo i dag utgjør en reell trussel mot demokratiet, slik vi kjenner det. Årsaksmønsteret bak, er nok mangfoldig, men reaksjonen mot ekstrem woke, er definitivt en del av dette. Dette er jo et stjerneeksempel på den polariserende radikaliseringsprosessen jeg beskriver i foregående avsnitt. En viktig motgift her er det jeg kaller for sosial punktering, som beskrevet her. Men ulykken her er jo at begge disse fraksjonene på hver sin måte driver med arenakontroll og kanselleringskultur.

Da er det selvsagt på sin plass å poengtere at mangfoldet innenfor woke- nok er stort. Kanskje er det de færreste som er hauker opp i alt dette. Men ofte er det jo de mest fanatiske som blir synlige, og dermed definerer gruppens image, utad. Det er jo nettopp derfor sosial punktering er så viktig.

Usynlig diskriminering

For å gjenta essensen i innledningen: Diskriminering skjer i stor grad skjer på kategoriseringer. Les gjerne også her om sosial identitet. Forklaringen på dette har med evolusjon å gjøre, særlig menneskets sosiale kapasitet. Vi har en hjerne som er tilpasset og utviklet for å kunne fungere i grupper. Men på tross av at vi, som art, er på toppen i kognitiv kapasitet, så er våre hjerner begrenset på den måten at hjernen har en øvre grense for hvor mange individ den kan ha personlig kjennskap til. Måten vi sprenger oss ut av disse begrensingene på, er å bedømme fremmede på kategorier i stedet for personlig erfaring. Selvsagt blir dette langt mindre treffsikkert, og vi bedømmer selvsagt stadig feil. Dette er den biologiske bakgrunnen bak fenomener som stigmatisering og stereotypisering. Dette er da mekanismer som særlig gjør seg gjeldende mellom inn- og ut-grupper. Selvsagt er det synlige kategorier som er mest velegnet for navngivning. Dermed får vi språk for dette, og nettopp denne navngivningen, forsterker synligheten, både i vår bevissthet og sosialt. Så lenge kulturen mangler velutviklet moralsk intellektualitet kan dette fungere åpent, og også som identitetsmarkører for samhold innad i gruppen, og fiendskap utad. Vi kan åpent forakte og demonisere andre grupper av mennesker. Vi skal ikke lengre tilbake enn til Andre Verdenskrig, før nedlatende syn på andre etnisiteter var fullt ut akseptabelt i store sosiale kretser. Det kan se ut som at det var først når vi tapte vår uskyld i Holocaust, at den dyptgripende umoralen i dette, blir gnidd inn i vår kollektive bevissthet. Da var det ikke bare rasismen som ble veldig synlig, men også den dype umoralen ved det hele. Men har vi egentlig forstått? Er normalmennesket i stand til å se mekanismene bak, eller blir dette bare enda et motefenomen blant alle andre sosiale markører, som vi holder oss med?
Hos meg har det vokst frem en gnagende tvil på om dette er forstått på basis av innsikt, eller om det kun er overflaten vi snakker om. Jeg har altså blitt mer humankritisk med årene. Vi har vært inne på Woke. Og i den vestlige verden har vi etter hvert begynt å holde oss med lister over hvilke grupper vi ikke har lov til å fornærme. Vi snakker da om sorteringer på variabler som kjønn, etnisitet, seksuell orientering, urfolk og religion.  Jeg sier ikke at, det å påpeke historisk urett er uberettiget. Tvert imot, for denne gamle praksisen handler om mennesket i rå biososial modus, og da blir dette resultatet. For dette er sorteringskriterier, som er lett synlige, og som kan utløse disse mørke mekanismene i oss. Så ja, selvsagt finner vi grupper på disse kategoriene som har lidd stor urett, noe som krever at vi tar et oppgjør med det. Poenget her er imidlertid ideen om at bare vi får bort diskriminering på disse kategoriene, så blir alt bra. For vi vil ikke høre om at her er noe mer dypereliggende, som ikke blir borte, selv om vi nuller ut kategoriene. Og vi vil i iallfall ikke høre om biologi. For poenget her er at nettopp biologien, er tatt til inntekt altså til forsvar for nettopp denne diskriminering. Ved å få bort biologien, har vi på en måte spent beina under denne type argumentasjon. 

Ulykken er imidlertid at vi ved å overse biologien går glipp av vesentlig innsikt i oss selv. Denne type misbruk av biologien, som går inn under det jeg kaller for vulgarisering, baserer seg imidlertid på en ubevisst kategori av etisk tenkning. Det er det jeg kaller for deduktivisme.

Dette blir ikke borte selv om det blir skammelig å diskriminere spesifiserte enkeltgrupper. Det som skjer er at uvesenet tyter ut på andre måter, nå mer usynlig. Det er viktig å studere dette, uten ideologiske begrensinger, både for å kunne utvikle de beste metodene for avdemping av fenomenet, men også for å oppdage grensene for utopisk sone.

Men for å hindre den deduktivistiske fallgruven, må vi starte med å få orden på vår etiske tenkemåte. Det krever en ekte etisk standard før vi kan se villdyret i hvitøyet. Da handler det ikke om å konstatere at «slik er vi» som en slags moralsk begrunnelse fra er til bør. Dette handler om at det vi ikke kjenner eller vet om, det kan vi ikke forsvare oss mot. Vi blir «slaver av villdyret». Det å åpne øynene og se oss selv i speilet, åpner jo tvert imot for den kunnskapen vi trenger for å kunne få dette under kontroll. Uten at vi kollektivt gjør denne øvelsen, vil problemet vedvare i skjult form.

Det er først når vi skjønner at, ja vi har impulser i oss, ja aggresjonen eksisterer i oss, ja vi har narsissistisk kapasitet liggende der inne på lur, så forstår vi at dette ikke bare handler om å «vaske kulturen». Jeg gir altså woke-bevegelsen rett i at problemet ikke blir borte av påtatt «fargeblindhet». Men jeg er uenig i at løsningen kun handler om en form for kulturell nullstilling. Vi har tilbøyelighetene innebygget i vår natur. Og i stedet for å si at «sånn er det», så stiller vi nå med en moralsk standard som ikke aksepterer det. Summen av dette er at vi vil ha en evig kamp mot dette, så lenge menneske er menneske. Det vesentlige her er altså en at brodden mot moralsk deduktivisme. Vi må hele tiden gjenta at selv om vi har dette i oss, legitimerers ikke, det gjør det ikke til en «objektiv moralsk sannhet». For det vi også har i vår natur er kontrollmekanismer som kan dempe dette. Vi har sosiale mekanismer som kan dempe det. Vi kan mobilisere kognitivt mot det. Kanskje kan dette være det darwinistiske svaret på evangeliet, som jo betyr «det glade budskap». Moralen er ikke tapt. Bismaken er at dette er en evig kamp. Det kan aldri overvinnes en gang for alle. Men det kan avdempes. Og da er nettopp en rent kognitiv basert norm om det ubetingede menneskeverd, en svært god ide.

Personlig diskriminering

Personlig diskriminering ligger i ordet, at det ikke er grupper som sådan man diskriminerer, men personer. Men jeg vil rette litt på meg selv her. For selvsagt er det egenskaper ved personer som gjør at man forskjellsbehandler. Og selvsagt er det slik at personer også kan sorteres på slike egenskaper, ergo så er gruppeelementet også en faktor opp i dette. Jeg tenker at det egentlig kan kalles for skjult diskriminering, nettopp fordi gruppe-aspektet opp i dette er fraværende i den kollektive bevissthet. Og selvsagt er det slik at den kollektive bevissthet er flytende. For fem hundre år siden var ikke kjønnsdiskriminering en del av den kollektive bevisstheten. Dermed kunne grov urett skje åpenlyst, uten at noen ble bevisst på det. Den kollektive bevisstheten måtte vekkes av modige kvinner som «våknet opp» og satte ord på det. Først når dette er påpekt og har fått en språkdrakt kan den intellektuelle katalysatoren begynne og fungere. Slik har den kollektive bevissthet blitt vekket, i forhold til kjønn, i forhold til slaveri, i forhold etnisitet, i forhold til klasse, i forhold til homofili, i forhold til kultur og livssyn. Dette er de klassiske sorteringsvariabler. Og kulturen har våknet opp til dem, én etter én.

Jeg, og kanskje flere med meg, har da gått i den fellen at vi tror at normalmennesket da naturlig vil abstrahere den dypere innsikten ut av dette. Noen av oss har for lengst skjønt at variablene er arbitrære.  Det er ikke variablene i seg selv som er det moralske hovedproblemet, det er selve forskjellsbehandlingen som jo igjen henger sammen med respekt og grunnleggende menneskeverd. Kanskje er det Dostojevskij som best setter ord på det, når han sier noe slikt som «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler». Det jeg får ut av det, koker ned til ideen om et absolutt menneskeverd. Mitt forslag til hvordan dette kan skapes finner du her. Uansett hvem det er som diskrimineres, uansett hvilken gruppe det er, så koker dette alltid ned til dette at mennesker krenkes. Min definisjon på krenkelse handler nettopp om degradering av etisk verdi.

Dersom vi først ankommer dette nivået av innsikt, så innser vi at diskriminering på sorteringsvariablene over kun handler om manifestasjoner av det jeg kaller for dårlig menneskesyn. Da handler det om manglende generell respekt, og manglende minstestandard for hvor lavt en kan gå i behandling av sine medmennesker.

Jeg tenker at det ikke er noen stor intellektuell bragd å komme til en slik innsikt. Min manglende innsikt er jo at jeg tok normalmenneskets evne til å trekke den dype læringen av dette, som en selvfølge. Jeg tok det som et menneskehetens moralske fremskritt på lik linje med at vi klarte å avskaffe slaveriet. Men her har jeg åpenbart manglet innsikt.

Etter hvert erkjenner jeg at det dårlige menneskesynet lever i beste velgående. Det eneste vi har, er et skifte fra de klassiske diskrimineringsvariablene og over på mer skjulte variabler.

De klassiske variablene handler som sagt om etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning eller tradisjonell klassetilhørighet. I våre kulturer har vi fått sterke normer mot diskriminering på de klassiske variablene. Men, ingen normer mot det mer grunnleggende dårlige menneskesynet. Derfor begynner normene i seg selv å leve sitt eget liv, slik som beskrevet tidligere her.

Vi oppdager at normene omdannes til sosial valuta, og inngår i det sosiale spill i form av intoleranse, overtolkninger med tilhørende voldsom moralsk indignasjon, for eksempel ved å karakterisere alt man ikke liker som «rasisme».

Gjennom flere generasjoner nå har vi hatt fremvekst av en humanisme som har møtt diskriminering, og klart å avdempe den. Selvsagt er ikke klassisk diskriminering radert ut. Men her er definitivt en bevissthet i samfunnet om dette. Den har som nevnt både positive og negative effekter. Jeg har som sagt den hypotesen at det er lett å koble dagligdags motgang med de tradisjonelle sorteringene og dermed oppleve seg diskriminert, selv om man ikke er det. Noen ganger er det nok vanskelig å vite forskjellen.

Men, uansett, når politisk uenighet om innvandringspolitikk, ukritisk medfører rasist-stempel, så ligger det opp i dagen at man her misbruker moralen i den hensikt å få has på politiske motstandere. Dette er bare et av mange eksempler på at en utvikling, som jo er både god og nødvendig også har skapt en patologisk trend i vår tid. Oppdag at dette fungerer kontraproduktivt opp mot det som jo er det grunnleggende problemet, som jo nettopp handler om det negative menneskesynet. Og det kan igjen ses i sammenheng med utvikling av et sosialt klima, som etter min oppfatning beveger seg i negativ retning. Oppdag at menneskenaturen alltid vil være der uansett. Vi kan avdempe dette med måten vi innretter samfunnet på, og med å utvikle god allmennkunnskap og holdninger. Men mennesket vil alltid være menneske. Alt, absolutt alle ideologier kan vulgariseres. Og på hvert nivå ligger særlig vår skjulte aggressivitet der, konstant på utkikk etter mulighetsrom for utfoldelse.

Der det sosiale klima har åpninger for det, har mennesker har alltid drevet med grov forskjellsbehandling, gjerne kombinert med plaging og sosialt spill. Men da handler dette om det personlige plan, mot mennesker som avslører sårbarheter, gjerne kombinert med svak sosial kapital (ingen stiller opp for dem), slik at de fremstår som forsvarsløse. Dersom vi ikke har en kultur og en stat som motvirker disse tendensene så kan dette går riktig galt. I skrivende stund har Norge flere titalls barnevernssaker mot seg med mistanke om brudd på menneskerettighetene. Det burde være et kraftig signal til at noe må være galt i vårt system.

De viktigste variablene for personlig diskriminering i vår tid, er utseende, alder, sosial appell, empatisk appell og ikke minst negativt mot utilstrekkelig sosial kompetanse.

Vi har et menneskesyn som er i ferd med å forvitre under trykket av en ruvende underholdningsindustri, reality-serier, sport og underholdningskonkurranser. Reality-seriene forherliger åpenbart narsissistiske trekk og idealiserer machiavelliske metoder.  Det er vel neppe tilfeldig at #MeToo bevegelsen startet i Hollywood. Det handler om vakre rike mennesker med sterk sosial - og naturlig empatisk appell. I en tid med menneskelige katastrofer gående, etter tur i Jemen og Syria, fokuserer allmenn heten på disse stakkers vakre rike overklassedamene og hva de har vært utsatt for. I kjølvannet av dette forsterkes en tendens til fokus på sedelighet. Massen masseres på hysteri i form sedelighetsforfølgelse, på stadig strammere normer, kombinert med en nemder og sanksjonsutøvelser gjerne utenfor det normale rettssystemet.  Jeg har den oppfatningen at dette er manifestasjon av en tiltagende dekadens i samfunnet.

Jeg startet, som sagt, denne refleksjonen med menneskets tendens til å ville tilegne alle sosiale ubehageligheter til en kategori man selv oppfatter å tilhøre, for derved å få forskjøvet ubehaget over på kategorien og ikke en selv. Når jeg opplever krenkelser, kan jeg skylde på at det er fordi jeg er nordlending (den funker dessverre dårlig i vår tid). Dessverre er jeg ikke mørkhudet, homofil, muslim eller kvinne. Jeg er en lavstatus liten hvit mann, og kan ikke skyve ubehaget over på noen av disse store klassiske sorteringene. Det gjenstående begynner å bli personlig nærgående. Jeg er liten, drar på årene, har mage, er nerd, sosialt klumsete, kanskje ikke den aller beste IQ-en. Noe av dette begynner altså å bli temmelig nærgående på meg som person. Jeg tenker at vi tenderer til å konstruere kognitive historier som avleder bekymringen for at det er eget menneskeverd som er under press. For sannsynligvis er egenverdet det mest verdifulle vi har.  Det er den sosiale grunnvalutaen. Uten egenverd har vi ikke sosial eksistens.

Hva kan ligge i andre enden av en utvikling hvor alle som ikke rekker opp til den moralske gullstandarden som for tiden gjelder, hakkes ned i et stadig mer intolerant og sosialt brutalt klima? Vel man kan ikke spå om femtiden, men studer gjerne historien. Analyser gjerne konflikter som endte med undertrykkelse, massakre og til og med folkemord. Kan det være grunnleggende sammenhenger her?

Det er her det er viktig å begynne å reflektere rent prinsipielt over dette med mangfold kontra etisk menneskeverd.

Tenk over følgende: De som begrunner sin motstand mot å forske på IQ og etnisitet, med at det er nedverdigende, sier dermed implisitt at lav IQ er nedverdigende. Sterk motvilje mot «å finne at noen grupper har lavere gjennomsnitts-IQ enn andre grupper», signaliserer dermed implisitt kobling mellom IQ og menneskeverd. Jeg sier, implisitt. Det betyr ubevisst eller språkløst. Husk at uansett hvilke marginale gjennomsnittsforskjeller som finnes, så er de individuelle forskjellene innad i gruppene, langt større enn mellom gruppene. Dette er noe normalmennesket ikke har satt ord på og dermed adressert. Normalmennesket er forblindet for at dette egentlig uttrykker det også at det er OK å diskriminere på IQ. Stigmatisering på feil variabel (som etnisitet) medfører mulighet til å ta feil på IQ-målet. Man risikerer at noen tilhører en etnisitet som forbindes med lav IQ, men har likevel høy IQ. Dermed blir diskrimineringen «ufortjent». Så spørsmålet om forskning på etnisitet og IQ handler egentlig om muligheten for at smarte mennesker blir diskriminert som om de var dumme, uten at de egentlig er det, og at det er det som er urimeligheten. Underliggende er det ikke diskrimineringen i seg selv som er problemet, det er feiltakelsen, eller konteksten. Det grunnleggende signalet er at det er akseptabelt å krenke. Det er kun konteksten som blir styrende. Oppdag at dette er en etisk singularitet, fordi det tillater full åpning for personlig diskriminering.

Jeg håper at dette eksemplet gjør det er lett å innse at det grunnleggende moralske problemet her er mangel på etisk menneskeverd. Vi mennesker er mangfoldige, og det skal vi være glade for. Uten dette hadde ikke mennesket eksistert.

Vi mennesker er forskjellige. Og mangfoldet er en styrke. Uten mangfold hadde ingen av oss eksistert. Alt vi er, representerer løsninger på utfordringer som en uendelighet av generasjoner før oss har vært eksponert for. For hver eneste suksess, ligger millioner på millioner av fiaskoer. Hver og en av oss bæres på ryggen av fortidens fiaskoer og lidelser. Så går vi altså hen og forakter bærebjelken for vår egen eksistens og suksess? Og som mennesket tar vi mangfoldet videre inn i det sosiale. Der har mangfoldet den samme styrke fordi det gjør det mulig å differensiere og spesialisere. Gjennom differensiering kan vi skape en organisk helhet som er større enn oss selv. Vi kaller det for organisering. Dette betyr at siden vi er forskjellig så medfører det automatisk at vi kan inngå i forskjellige roller, og videre at vi behandles forskjellig.

Kunsten er å klare å se forskjell på hva som er rimelig forskjellsbehandling og hva som er urimelig forskjellsbehandling. Dette er ikke alltid enkelt. Det at vi har forskjellig oppfatning om roller og rollefordeling vil da også være en kilde til konflikt. Konflikten kan best løses ved at alle parter utvikler felles organisk forståelse. Derfor er det vesentlig å reflektere over forskjellen på hva som er rimelig og hva som er urimelig.

Diskriminering blir det når det er åpenbart urimelig. Men hva er urimelig? En tommelfingerregel handler grunnleggende om at forskjellsbehandling som impliserer degradering av menneskeverd er moralsk uakseptabelt. Skal det være en forskjellsbehandling så må det kunne begrunnes rasjonelt. Det vil si at målet må være definert og åpent tilgjengelig. Resonnementet bak strategien må være like åpen, basert på saklige, holdbare og forståelige resonnementer. Forskjellsbehandlingen må da være en nødvendig følge av dette. Rimelighet innebærer at de impliserte evner å se mening i det som er gjort, gitt målet som er oppgitt.

Forskjellsbehandling innebærer alltid potensiale for å signalisere krenkelse, enten det er intendert eller ikke. Derfor er dialog svært viktig. Opplevelse av krenkelse, er opplevelse av degradering av  menneskeverd. Dette ligger dypt i oss. Dette er fordi narsissistiske trekk er noe vi har med oss i den biologiske bagasjen. Det betyr at dette gjenkjennes rent emosjonelt i oss. Vi mennesker har et sterkt behov for å bli sett, for å få bekreftet vår sosiale eksistens. Så lenge det er likeverdig dialog, og at felles forståelse kan oppnås, så er de fleste mennesker villig til å akseptere og ikke minst samarbeide.

Men her ar alltid risiko for at forskjellsbehandling er urimelig diskriminering. De beste indikasjonene på det er indikasjoner på sosialt spill, da typisk i form av arenakontroll. Det vil si at aktører eller miljøer, søker å unndra seg å bli konfrontert med sine handlinger. Og dersom det skulle komme begrunnelser, så er de ofte overflatiske eller svake. De kan bære preg av påskudd på den måten at holdbarheten er svak eller svak eller manglende forankring i faglig vitenskapelig kunnskap.

Motivasjonen bak urimelig forskjellsbehandling som ikke handler om villfarelse eller ubetenksomhet kan muligens sorteres i to kategorier:

1)   Kynisme
Da handler det om å oppnå fordeler, og at vedkommende som diskrimineres er i veien for dette. Forsvarsevnen er vurdert og funnet så pass svak at det er verdt risikoen å kjøre over vedkommende. Det kyniske motivet er ofte mer bevisst, rasjonelt. Det kan handle om ressurser, roller eller posisjoner. Med gode oppgaver og gode roller, så følger det også goder, både økonomiske- og sosiale- goder. Også her gjelder loven om negativ omfordeling. Så det å vinne gjennom med dette kan bety mye. Her kan ligge bevisste strategier og mye innsats bak.

2)   Sadisme
Det er denne jeg refererer til som noe i menneskenaturen. Det er det jeg kaller for aggressivt begjær. Min oppfatning er at det er mye mer av dette enn vi aner. Det som er vanskelig med aggressivt begjær, er nettopp at motivet ofte fremstår utenkelig. Forveksler man dette med kynisme, så leter man altså etter rasjonelle motiv for dette. Og dersom man ikke finner dette, så legger man saken død. Tanken på at det er selve krenkelsen, i seg selv, som ligger bak diskrimineringen, som i seg selv er motivet, kan være vanskelig å komme på, særlig for de mer naive av oss. Min hypotese er at det nettopp er andres sårbarheter som frister til aggressivt begjær. Dette er sin parallell til fugleungers fristelse til å hakke i den utsattes åpne sår. Det er ikke vanskelig å komme opp med biologiske forklaringer på aggressivt begjær. Grovt sett relaterer det seg til mekanismene bak sosial rangering, og til mekanismer bak sosial utrenskning.

 

Det modne samfunn må ta høyde for alt dette. Det starter med en dugnad for å etablere og opprettholde Det Etiske Grunnfjellet. Da er det neste naturlige steget, omfordeling på alle plan. En omforent oppfatning av det etiske grunnfjellet gjør det også mulig å kartlegge, både mennesket som art (kjenne oss selv), og meg som individ (kjenn deg selv). For dette er det beste vilkåret for å kunne «ta det vi har og gjøre det beste ut av det». Det må forskes på, men, i et godt sosialt klima, er det ikke nødvendigvis en katastrofe for et barn å få vite at man f.eks. skårer lavt på utseende, eller sosial appell, eller IQ. Samfunnet kan etter hvert utvikle innretninger som til en viss grad kompenserer for dette og tar hensyn til det.

Det å ikke diskriminere, handler med andre ord også om vilje til å forstå, respektere og delta i dugnaden for å kompensere. Jeg tror at de aller fleste av oss, har mye å by på. Det handler bare om å få det frem.

Nå skal ikke jeg være naiv og tro at vi kan skape paradis på denne måten. Mennesket vil alltid være menneske. Krenkelser vil skje. Forbigåelser vil skje. Urett vil skje. Diskriminering vil skje. For de fleste av oss vil livet snuble i vei, med alle sine ingredienser av onder og goder. Men også her kan vi hjelpe oss selv og hverandre, med vår egen livsinnstilling, slik at vi kan møte livet, noen ganger med fandenivoldsk humor, andre ganger med glimt av livets dypeste mening, noen ganger med forståelse og dypere innsikt, noen ganger med vilje til å reise seg, andre ganger med tap. Men det viktige er å lære seg å motstå fristelsen til Kainsk raseri, men heller mobilisere viljen til å være medmenneske, så langt ressursene strekker til, og ikke minst, ikke selv falle for fristelsen til å bli et diskriminerende menneske.

 

Ekstrem Woke fungerer kontraproduktivt

Woke-ideologien fremstår med berettiget grunn, men med kontra-produktive virkemidler, som i tillegg til å være dømt til å mislykkes, også utgjør en risiko, blant annet mot demokratiet. Woke visker ikke ut kategoriene, men forsterker dem. Da handler det ikke bare om bevisstgjøring, men om synliggjøring av identitet, som videre kan anvendes inn i lovverket i form av systematisk forskjellbehandling motsatt vei.  
Det vi risikerer er at denne oversynligheten kan overskygge andre former for diskriminering, som kan ende fullstendig under radaren.

Kollektiv moralsk oppdragelse, skjer ikke uten bivirkninger. Bivirkningen har jeg beskrevet her. Og den gir mange utslag i form av moralpoliti, moralsk trakassering og ikke minst sosialt spill. Det kan ende med sosiale utrenskningsprosesser. Jeg vil regne vår tids kanselleringsfenomen, som en noe mildere form for nettopp sosial utrenskning.  Dette er prosesser som fungerer undergravende på det generelle menneskeverdet. Skamming av mennesker innebærer alltid risiko for press på menneskeverdet. Når dette kombineres med den sterke fokuseringen på kategoriene, så eskalerer dette konfliktnivået. Det utvikles intoleranse, og dette selvforsterker ved mekanismene beskrevet her. Vi får risiko for polarisering, som derved forsterker tribalismen, noe som igjen ender med å knuse det generelle menneskeverdet. Dette ødelegger det sosiale klimaet, og kulturen står i fare for å havarere.

Men, for å ta dette fra utgangspunktet. Utgangspunktet er en overtro på muligheten til kunne vaske kulturen ren for diskriminering, slik at vi blir kvitt problemet en gang for alle. Parallellen kan kanskje være at vi utrydder et virus, som vi dermed er kvitt for all tid. Jeg regner denne mentaliteten som religiøse trekk. Dette handler både om at fornektelsen av biologisk innflytelse leder over i uvitenskapelighet og manglende analyse. Dermed er vi over i magitenkning, som er et religiøst trekk. Og selve overtroen på at det er mulig å vaske kulturen ren for dette, er en del av det samme. Parallellen til marxismen her er jo åpenbar. Dette er woke-bevegelsens svar på «proletariatets diktatur».
Problemet her, er som nevnt at man da blir blind for impulser som virker i oss alle, ikke kognitivt, men emosjonelt. Jeg sorterer dette under paraplyen: Sosial rangering. Her finner vi opphavet, både til rivaliseringen innad, og til tribalismen utad. Alt vi oppnår med denne type kulturell vasking, er at nettopp de samme mekanismene, nå får florere. Hvem er flinkest i toleranse og begeistring for homofile? Hvem er flinkest i korrekt språk? Hvem fører an i kappløpet? Hvem er flinkest til å finne frem og påpeke alle fornærmelsene? Dette er selvforsterkende, og leder over i fanatisme, hysteri, og til slutt moralpoliti. Mekanismene er jo tidligere beskrevet i denne teksten.

Sosial rangering påvirker våre sosiale liv hele tiden. Dette skjer mest intuitivt, på flyt som psykologene kaller det. Vi blir forskjellsbehandlet hele tiden. Vi blir oversett, mistenkeliggjort, får bemerkninger, blir snudd ryggen til, blir blikket, forbigått i køen, tutet på, urimelig kritisert, usynliggjort eller utnyttet. Dette skjer med mange av oss. Men hvor ofte det skjer, vil nok avhenge av vår status, vårt utseende, vår rolle, hvem vi er, hvem vi kjenner osv.

Er man, eller tenker seg utsatt, påvirker det fortolkningen av våre omgivelser. For veldig mange slike hverdagshendelser er, sant nok, hverken, intendert med overlegg, eller bevisste.  En godt ment bemerkning, kan mistolkes. Vi overdriver betydningen av blikket. Vi legger mer negativt i spørsmålet enn det er dekning for. Vi kan legge oss til en negativ grunnholdning, som farger alt som skjer rundt oss. Og selvsagt, dersom jeg skulle være farget, liten, homofil, kvinne eller fattig så er det alt for lett å tilskrive alt dette til vår kategori. Opp i dette skapes det et elendig sosialt klima, hvor vi går på nåler, er på vakt og mistenksomme på hverandre.
Det er ikke det, her er nok mennesker opp i dette, som handler med overlegg, er bevisst hva de gjør, med bevisst hensikt om å såre. Jeg skriver om aggressivt begjær her, og om mer eller mindre skjulte manifestasjoner av det her. Dette er ingen benektelse av at det finnes plagere og mobbere blant oss. Men oppdag at kriteriene for utplukking av utsatte mennesker er langt mer fleksible. Oppdag at dette handler langt mer om hvem av oss som er sosialt sårbar eller sosialt forsvarsløs. Og det er ofte arbitrert. De nevnte kategoriene handler om grupper som historisk har hatt perioder hvor de var sosialt forsvarsløse. Å være sosialt forsvarsløs betyr at man kan spytte på det mennesket, uten at noen i omgivelsene letter på et øyebryn. Jeg hørte en gang historien til en norsk-jødisk kvinne som ble deportert til Tyskland under krigen. Hun fortalte at de stod på jernbanestasjonen og ventet på toget, da en tysk kvinne kom bort og spyttet henne i ansiktet. Hva var årsaken? At hun var så sint på jøder? Kanskje, men sannsynligheten er like høy for at dette handler om muligheten til aggressiv tilfredsstillelse, kombinert med viten om at omgivelsene, enten ikke bryr seg, eller til og med applauderer. Så jeg benekter ikke dette, men som sagt tviler jeg på at koblingen egentlig noe med det at denne kvinnen var jøde, er så selvfølgelig.
Men det store spørsmålet her er jo om det er det store flertallet vi snakker om, som bevisst nyter plaging av andre. I så fall må jo det være toppen på humankritikken, og menneskehetens skjebne er beseglet. Men jeg har gode grunner til å tenke at det ikke er slik. Vi har toss alt klart å skape samfunn hvor det å oppføre seg mot hverandre med respekt, er normalen. Det hadde sannsynligvis ikke vært tilfellet dersom det store flertallet var mobbere og plagere. Uansett tenker jeg det er viktig å håpe, og leve som om, at det faktisk er slik, eller var det jo liten mening i å stå opp hver dag.

Selv om jeg er såkalt hvit mann, så er jeg en del av et mangfold. Jeg er ikke spesielt høy, regnes nok under gjennomsnittet på utseende, har lav status og har i tillegg aspergers-lignende trekk. Selvsagt gjenspeiles dette i omgangen med mine omgivelser. Jeg her reflektert mye over, både meg selv og omgivelsene. Fra barnsben av har jeg hatt en naturlig tendens til å tilskrive dette mitt utseende. Men dette er nok langt mer sammensatt. Poenget her er imidlertid at jeg observerer å tolke omgivelsene, og at fortolkningen i stor grad farges av eget negativt selvbilde. Samtidig lærer jeg at det å spørre taxi-sjåføren hvor han kommer fra, fungerer som en fornærmelse. Dette har jo jeg drevet med i alle år. Jeg er ikke verdens beste små-prater, men utenom været, så vil jo utenlandsk utseende være en utmerket mulighet til å finne en felles basis å basere småpraten på. Med mine sosiale skavanker, er nemlig dette en omfattende utfordring. For hva om jeg sa ingenting? Kan ikke det fortolkes som arroganse? Jeg ender med en slags panikk-følelse: Hvordan signalisere hans likeverd uten ved det å signalisere diskriminering? Man blir gående på nåler, i avmakt. Dette er et fundamentalt problem med woke-ideologien. I møte med utsatte grupper blir vi stresset, usikre og så til de grader forsiktige, slik at vi ikke kommer til å krenke vedkommende. Men dette er jo i seg selv diskriminerende. Vi behandler jo vedkommende som et barn, som ikke tåler noe. Vi tør ikke kritisere noen, og blir veldig tilbakeholdende. Hvem vil bli behandlet slik? I seg selv kan jo dette fortolkes nedlatende.

Min konklusjon er at woke-ideologien er ikke representerer løsningen på dette. I alle fall ikke i sine mest ekstreme utgaver. Dette handler jo nettopp om urealistiske forventninger om hva som er mulig. Og det handler om at man i for stor grad ansvarliggjør omgivelsene for hvordan man selv har det. Woke stanger mot utopisk sone. Dette forsterker konfliktene, det forsterker narsissistiske trekk i oss alle. Vi blir selvsentrerte, og mister muligheten til få det beste ut av livet ved å ta det vi har, og gjøre det beste ut av det.
Dette handler ikke om å gi opp. Kampen fortsetter, men kanskje med mer innsikt. Det sosiale klima forbedres ikke ved konflikt, men ved å fortsette den gamle strategien som Martin Luther King pekte på. Vi må hele tiden jobbe for menneskeverd og respekt, på tvers av alt. Dette demper utfordringen, kanskje i den grad at det kan bli levelig for de fleste av oss. 

Det utsatte mennesket

Det må være mulig å komme bort fra kategoriene ved å gå dypere ned i spørsmålet om hva som definerer utsatthet.

Jeg er som sagt hvit mann, og skulle liksom være på toppen av hierarkiet. Det er jo ikke tilfellet. Her er det bratt. Og det er kanskje den innsikt som en slik «motsetning» gir, som er den beste kilden til innsikt av en mer generell forståelse av det å være en utsatt person.

Sett deg ned og studer hvilken status såkalte «Incels» har i samfunnet. Dette er jo nettopp en gruppe av hvite menn. Problemet med «hvite menn» handler jo i stor grad om synlighet. Det er de synlige som skaper bildet av gruppens stereotypi. Og det blir selvsagt et svært skjevt bilde. Dette er jo typisk en effekt av overfokus på grupper i stedet for enkeltmennesker. Les langsomt at det som regel er et stort mangfold i alle grupper.
Vi vil aldri komme unna disse negative mekanismene som utløses av mangfold, kombinert med dårlig menneskesyn. Erkjennelsen er at rettferdigheten i sosiale grupper, aldri vil kunne oppnås. Og vi snakker ofte om brutal urett. Og med mindre det er «på mote» og beskytte noen, og være helt, så bryr ikke omgivelsene seg. Det er nettopp dette som definerer sosial utsatthet, at man er forsvarsløs. Omgivelsene bryr seg ikke. Og det er dette mobbere og plagere er eksperter til å avdekke. Men akkurat det at omgivelsene ikke bryr seg handler jo i seg selv om ubevisst nedlatenhet og flyt på ren intuisjon og impuls. Og dette slår ut på alle samfunnets områder. På tross av regler, instrukser og gode intensjoner, så vil institusjonenes moralske standard aldri bli sterkere enn menneskene som opererer i dem. Dette slår inn i alt fra skoler, barnehager, sosial-tjeneste, til politi, barnevern og rettsvesen. Her er mye brød og sirkus. Normalmennesket har som regel ikke et kall til sin rolle, den er et levebrød som utnyttes maksimalt med minst mulig innsats. Og dette blir da usynlig for mennesker med påvirkning, ofte fordi de er på samme måte.
Følgelig har vi strukturer og institusjoner som i sin formalisme nesten er millimeter-rettferdig, men som i praksis forskjellsbehandler urimelig hele tiden. Ofte kan krav om effektivitet forsterke det hele. Departementet stiller krav til politiet om oppklaringsprosent. Ofte handler dette igjen om befolkningens handlingsovertro. Man tror det er viljen det står på. Så hva er da bedre enn å redde statistikken ved å ofre utsatte mennesker, som hverken selv har noen stemme eller andre til å forsvare seg? Kriminalhistorien er jo full av slike skandaler. Og hvordan oppdages slike tilfeller? Jo ved at man nettopp har undervurdert den usattes evne til å få noen til å stå opp for seg, likevel. Studer Baneheia-saken og oppdag at det var akkurat det som skjedde. Og for ikke å snakke om barnevernet. Her blir jo foreldrene stemplet som følge av selve prosessen. Altså, ved å miste barnet til barnevernet, så stemples man av selve prosessen, slik at man i alle andre sammenhenger fortolkes å være undermåls, egoistisk og ikke forstå sitt barns beste.
På tross av alle skandalene lever vi sannsynligvis i noe av det beste samfunnet klarer å prestere på området. Det er ikke det at det ikke er rom for forbedringer. Jeg tror at vi fortsatt er et godt stykke fra utopisk sone.  Men vi vil aldri komme i mål med dette.
Det å erkjenne at denne type problem eksisterer, tror jeg er et gode. For det betyr at vi som er utsatte, også må endre litt av innstillingen til det. Ja, vi har trukket et vinnerlodd, ved å komme til verden som en av de mest fremgangsrike dyrearter, i en av de beste fasene i historien.  Men vi har liksom ikke trukket vinnerloddene, kanskje ikke en gang andre eller tredje-premie. Men det har noe med å utvikle modenhet med det handlingsrommet vi har. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Det betyr ikke å gi opp kampen mot urett. Det betyr ikke å slutte å se etter, og foreslå forbedringer. Men vi må komme til forståelse for at paradis er en utopi. Dit vil vi aldri komme, og heller ikke de vi oppfatter å stå høyt over oss. Det sosiale spill hardnes til. Det sosiale klima hardner til. Menneskeverdet undergraves, og de er ofte hva de presterer. Og det falmer jo etter hvert.

Det å komme til tro på eget og alle andres ubetingede menneskeverd er en forløsning. For da blir det frikoblet fra hvordan andre måtte behandle eller tenke om deg. Og kanskje er nettopp denne livsmotstanden en kilde til indre rikdom av innsikt og forståelse, som den iskalde kampen der oppe på toppene er berøvet for.
Så kanskje burde vi snu vår medynk, bort fra oss selv, og synes synd på mennesker som lever på disse utsatte toppene.

 

Lookisme

Betegnelsen «Lookisme» ble lansert allerede på 1970-tallet. Men det har nok historisk vært kjent at forskjellsbehandling på utseende er et reelt fenomen. Kanskje snakker vi om den mest utbredte formen for usynlig diskriminering. Jeg har vært inne på utseende og relaterte temaer her,  her og her.

Utseende er jo et veldig tydelig ytre kjennetegn. Men her eksisterer noen tabu i forhold til hvordan vi snakker om det. Det er ikke veldig problematisk å fortelle noen at de er pene. Men det motsatte er åpenbart tabu. Derfor vil mindre pene mennesker ofte vokse opp i limbo om dette. Så er det selvsagt individuelt, når og i hvilken grad erkjennelsen av egen tilstand vokser frem. En analytisk erkjennelse av egen status krever at man oppfatter hvordan omgivelsene gir komplementer til andre, men ikke til en selv, eller hvordan grader av oppmerksomhet varierer med utseende, eller at man er selvreflekterende nok til å gå i meta om egne responser overfor andre.
Jeg har mange ganger spekulert på hva som er best av å få vite den brutale virkeligheten tidlig, eller å leve i en slags «lykkelig uvitenhet» om tingenes tilstand.  Svaret er neppe det samme for alle. I den grad usikkerheten er reell, så skaper den frustrasjon. Slik frustrasjon kan fungere nedbrytende, men også motsatt.  For her har hjernen en omfattende utfordring å arbeide med. Når det uventede skjer i sosiale prosesser, så vil alltid analysen by på store utfordringer: Er jeg urimelig behandlet? Overtolker jeg? Hva er i så fall årsaken? Her kan jo utseende komme opp som en mulig hypotese. Men kanskje går det rykter om meg? Kanskje er det bekjentskap og relasjoner jeg ikke kjenner til? Kanskje er det tilfeldig? Handler det om kompetanse, eller hva som oppfattes om min kompetanse? Kan jeg ha gjort ting som andre har reagert på, uten at jeg har skjønt det? Er det noen kutymer jeg har oversett?
Poenget her er å vise at utseende bare blir en mulig hypotese blant mange andre.
Her er også en annen vesentlig faktor. Det er det sosiale klima. Dersom det sosiale klima er dårlig, er ingen av oss verdt noe i seg selv. Da er det status, prestasjon og attraktivitet som teller. Den som mangler gode refleksjoner om menneskeverd, har større risiko for å implodere eget egenverd.

Vår tendens til å gi komplimenter, men være tause om kritikk, handler jo i stor grad om akkurat dette. De fleste av oss ønsker ikke å såre noen.   Men dersom vi i stedet signaliserer dette, med vår egen rygg, med ubevisst nedlatenhet, med usynliggjøring, og ubetenksom forskjellsbehandling, så er jo dette egentlig mye verre. For det å komme med kritikk åpner tross alt for dialog, og det ligger en likeverdighet i det. Det er den stille usynlige signaliseringen som treffer hardest. Dette har med minst to forhold å gjøre. For det første er signalene språkløse. Det utløser dyret i oss. Rangeringsmekanismene er utviklet i førmenneskelig tid. De er språkløse, men fullt ut virksomme. Derfor kjenner vi dette uten ved hjelp av kognitiv analyse. Det andre forholdet er at stillheten om dette i seg selv er et signal om at man bryr seg ikke. Alt dette undergraver opplevelse av egenverd. Det er også dyrets respons. Vi trekker oss instinktivt tilbake, for å unngå radaren, i alle fall midlertidig inntil vi finner ut av hva som er den beste måten å forholde seg til det på. Dette leder til tankekjør. Og her kommer det selvsagt an på alt fra personlighet, til kunnskap og kognitiv kapasitet. Det er her det kan begynne å gå i ring, uten fremgang, uten løsning.
Ofte vil enkeltindividet mangle mulighet til en god analyse av problemet. Dette kan handle både om manglende informasjon, altså omgivelsenes gnagende taushet, men det kan også handle om at tankeverktøyene, som skal til, mangler.
Dette utgjør selvsagt en risiko for selvforsterkning. Belastingen svekker prestasjonsevnen, som jo også er vel så synlig som utseende. Noe som ytterligere påvirker omgivelsenes respons. Det jeg sier her, handler selvsagt ikke bare om utseende. All urett og urimelighet har potensiale for slike effekter. Dette betyr jo også at om du er kvinne, farget eller har andre forhold, så vil jo svekket prestasjon som følge av nedlatende signaler bli en del av omgivelsenes mistolkende stigmatisering. «Vi ser det jo ved selvsyn at de er dummere enn oss». Dette blir ofte til selvoppfyllende profetier. Normalmennesket oppviser ofte en påfallende mangel på dynamisk tenkning overfor i slike situasjoner. Det handler ikke om IQ, men biososial modus, eller ofte regelrett manglende vilje. Det er jo basis for slike fordommer.

Men for å komme tilbake til spørsmålet, om det er en bedre måte å komme til innsikt om dette på enn å måte analysere og fortolke tause omgivelser. Det er garantert mulig i dag til å lære opp kunstig intelligens til å skåre hvordan kulturen i dine omgivelser bedømmer ditt utseende. Ja det kan gå lengre, som til stemmebruk og kanskje også fullskala analyse av måte man fremstår på. Det å vite om egne sårbarheter, gir også en mulighet, ikke bare til å kompensere, men også i større grad kunne fortolke omgivelsene, med utgangspunkt i bedre kompetanse. Man kan også finne likesinnede, og ikke minst kanskje bli bevisst på at det miljøet man er i, fungerer toksisk på slike som meg. Da er tiden kommet for å se seg om etter mer menneskevennlige alternativer.
Det er åpenbart at det å komme til denne type erkjennelse, også kan være kilde til berikelse med et fornyet menneskesyn. For, tenk deg om, det er dypt umoralsk å forskjellsbehandle på utseende.

Da jeg skrev teksten om likestilling, konstaterte jeg at det å rigge selve systemet, altså lover, forskrifter og praktiske innretninger på likestilling kommer inn under de enkle tiltakene. Det som er problematisk er kulturen, og ikke minst på det personlige plan. Dette handler som sagt om at vi har dette innebygget i oss på intuisjon. Minimum nitti prosent av alt vi foretar oss, skjer i flyt-modus. Og slik må det være, ellers vil vi ikke kunne fungere i det daglige.
Det er en realitetsorientering at de av oss som er mindre pene må kalkulere dette inn som en livsutfordring å leve med.  Det er fordelen med å vite om, og erkjenne sin tilstand. Vi kan ta dette med i våre rasjonelle vurderinger. Vi kan trene oss på å overse dagligdagse urimeligheter av små skala. Og vi kan ta høyde for det når vårt handlingsrom skal vurderes. Og vi må lære oss å sette grensene på andre måter enn det vi ser gjennomsnittet gjør. Ofte er det umulig å sette grensene uten å bli overkjørt. Da er det tilbaketrekking som gjelder. Dette handler ikke om rett og galt, men om det å lære seg å leve med et handicap, som man ikke kan kompensere fullt ut. Våre liv er på en grunnleggende måte prisgitt tilfeldighetene. Bare det å bli født som menneske i vår tid, er et gull-lodd, men naturen er amoralsk, så det er forskjeller også her.
Det betyr ikke det samme som å finne seg i eller måtte akseptere alt. Den gode nyheten er at det er forskjell på menneskevennligheten fra miljø til miljø. Og ofte finnes det jeg kaller for sosiale katalysatorer, og ekte helter som er mennesker som støtter oss i de miljøene vi er. Det kan ofte være nok til å oppnå full aksept i sine omgivelser. Vi er alle mye mer enn utseende. Katalysator-metaforen peker jo på at dette handler om at god sosial interaksjon har en høyere terskel for å komme i gang. Og som i kjemien, hvor katalysatoren er det som skal til for å få reaksjonen i gang, så kan en sosial katalysator få i gang den sosiale interaksjonen. Dermed har vi muligheten til å få vist fram våre andre kvaliteter. Det i seg selv fungerer positivt på det sosiale klima.
Det er nemlig slik at en del av vår intuisjon kobler utseende med alt annet positivt. Pene mennesker oppfattes som snillere, mer moralske og mer kompetente enn stygge mennesker.  I mer mangfoldige miljøer vil de fleste reflekterte oppdage at denne sammenhengen er falsk.  Mangfold beriker miljøet og det sosiale klimaet og, hever i seg selv, den moralske standarden.
Sosiale miljøer som får oss til å gå på nåler, er toksiske. Den beste måten å sette grensene på, er å finne alternative miljøer. Men, på den andre siden: slike miljøer er fattige og de trenger sårt ditt bidrag. De vet det bare ikke selv. For, som sagt, ved å bringe mangfold inn, berikes miljøet. Derfor står vi ikke i med lua i handa. Kanskje kunne man se det som en plikt, i alle fall å forsøke å penetrere miljøer. Men det er nok ofte nytteløst. Da setter vi grensene ved å forlate.
Men uansett vil nok ingen av oss noensinne bli helt kvitt denne type utfordringer, og da handler jo det om måten vi lever med det på. Vi er nok alle på begge sider av ligningen. Det betyr at vi selv har ansvar, vel vitende om at det er dømt til å glippe nå og da, nettopp fordi vi lever mesteparten av våre liv i flyt. Her består ansvaret i å oppdage og bli bevist når det er relevant. Det betyr å bli bevisst på grensene, både for oss selv og ikke minst for det å kunne si ifra på andres vegne.
Men i tillegg handler det om å trene egen robusthet, slik at vi ikke lar oss konsumere av en ide om millimeterrettferdighet i våre liv. Vi må lære oss å tåle, og kanskje utvikle en bevisst naiv holdning på den måten at vi fortolker det meste som ubetenksomhet. Og kanskje kan vi se på det som en slags nødvendighet at den dype mening med livet skapes nettopp av motgang og humper i livet. Vi kan anse det som en berikelse at nettopp det ansporer oss til ettertanke og refleksjon, og kanskje også nysgjerrighet. Da lærer vi mer om mennesket, og kanskje mer om oss selv. Det gir i sin tur innsikt, som vi kan dele videre med andre. Er vi ikke vakre på utsiden, så kan vi bli vakre innvendig, og det varer livet ut.

 

Nasjonalisme

Historisk sett er nasjonsbegrepet egentlig ganske nytt. Det har utgangspunkt i en ide om sortering i etniske, språklige eller kulturelle fellesskap, og at disse grupperingene igjen knyttes til en ide om stat og territorial suverenitet. Mennesker som utvikler ideer om egen nasjonal identitet vil naturlig videreføre de mekanismer jeg har snakket om til nå å gjelde den nasjonale sorteringen. Det vil si at det «diskriminerende mennesket» nå ikke bare tilhører en familie, stamme eller en slekt, men også en hel nasjon. Og det er heller ikke så unaturlig å forelske seg i en slik ide, nettopp på grunn av størrelsen. Størrelse gir mulighet for synlighet, trygghet, stolthet og dominans. Men her går selvsagt individet i en sosial spagat. For på den ene siden handler dette om å avgi deler av egen suverenitet til det nasjonale fellesskapet, på den andre siden handler det om ønsket om nettopp å tilhøre det store fellesskapet. På samme måte som religion, og ofte sammen med religion, fungerer ideer om nasjonal identitet som en katalysator for utvikling av stater, og sivilisasjon.

Nasjonsbegrepet kom med den franske revolusjon. I årene som har fulgt har dette spredt seg til hele verden. Begrepene nasjon og stat har blitt sammenkoblet og nasjonsbegrepet er ikke lengre konsistent. Noen forskere hevder at før 1800 fantas det ikke begreper som nasjonalfølelse. Alt dette indikerer at selve ideen er konstruert. Det er på mange områder en vellykket ide, men den har selvsagt hverken noe naturlig eller hellig over seg. Men selvsagt vil de mekanismer som er beskrevet over, kombinert med forestillinger om nasjonen naturlig kunne medføre en utvikling i retning av ideologi. Da er vi altså over i en forestilling hvor denne sjablongen antas å passe over hele verden, i alle sammenhenger over alt. Dette er nasjonalisme. Den har altså utgangspunkt i en sortering i folk og kulturer, med tilhørende territoriale rettigheter.

Dette er selvsagt en kabal som aldri vil eller kan gå opp. Kulturutvikling er en naturlig kaotisk prosess. På samme måte som artsbegrepet blir problematisk i biologien, så blir ethvert forsøk på sortering på kultur en umulighet. Legg da til at alt dette skal sorteres i et geografisk lappeteppe, og du har oppskriften på det komplette kaos og konflikt.

Nasjonalisme handler om forestillingen om nasjonen som en form for naturlig sortering av mennesker. Den handler om blindhet for den refleksjonen jeg nettopp nevnte. Vårt land, Norge er ikke noe naturgitt. Som de fleste land har vi en historie som går tilbake til en tid med stammer, småkonger, og ulike grupper av forskjellig etnisk opprinnelse. Og jeg kan tenke meg på den tiden når Harald Hårfagre kriget på det verste for å få samlet alt dette til et rike: Om man tar dagens anti EU argumentasjon så ville man nok kjenne igjen trekk og paralleller. Dette kriger-kongenes tid, små-konger og større konger. Selvsagt var det om å gjøre å bli størst og sterkest. Og når Norge først var samlet, så stoppet ikke prosessen der. Vips så var vi underlagt Danmark, og senere Sverige. Og selvsagt er det interessant å se hvordan slike konstellasjoner igjen er med og forme kulturutviklingen. På et tidspunkt snakket hele landets elite dansk, skrev dansk og ble utdannet i København. Kulturen tilpasses og formes dynamisk alt etter som boblene kommer og går. Ideen om «nasjonen» som et slags hellig sorteringsbegrep er, opp mot dette, både naiv og ikke minst farlig. Når først denne ideen er plantet og spres rundt i kulturen, så vil menneskets naturlige sosiale tilbøyeligheter utløse flokk-identiteten. Og selvsagt vil det å vise frem tilslutningen til dette bli en vesentlig strategi for sosial gevinst. Det farlige i dette er når mange nok utvikler en ide om en såkalt «brennende» kjærlighet til nasjonen, og ofte en tilsvarende brennende forakt for andre, så skaper dette et driv mot krig, konflikt og kaos.  Her er det også vesentlig å tenke over at en «brennende kjærlighet til min nasjon», like mye en brennende kjærlighet til normative ideer om menneskets livsutrykk. Det ligger en grunnleggende totalitær drivkraft i den monokulturelle nasjonalisme. Det innebærer latent risiko ufrihet, sosial renovasjon og konformisme. Og slik blir det ofte, nettopp fordi mennesket, hverken kulturelt, sosialt eller individuelt lar seg sortere inn en nasjonalistens sjablongmessige sortering. Når dette ikke passer helt, så tyr man til manipulasjon, deretter til trusler og tvingende lover, og så til slutt fange opp «bunnslammet» med sosiale utrenskningsprosesser.  På denne måten bærer nasjonalismen i seg et latent grunnleggende dårlig menneskesyn. Man har en evig kamp mot ytre og indre fiender. Dette blir det ikke noe positivt sosialt klima av.

Stat og diskriminering

Dersom vi endrer perspektivet til stat, myndigheter, forvaltning eller politikk, så tenker jeg at en demokratisk grunnholdning fordrer man adresserer diskriminering i all utforming av politikk og i alle innretninger.

Det grunnleggende her er det etiske grunnfjellet. Ut av dette får vi menneskeverdet. Og ut av det følger den demokratiske grunnholdning og videre demokrati som politisk filosofi. I dette bildet er det ikke plass for diskriminering, og dette ligger dypere enn bare de kategorier vi tilfeldigvis måtte holde oss med i våre kulturer. Jeg skisserer samfunnets visjonære mål her. Det mest relevante i denne sammenheng er jo målet om rettferdighet. Her er basis for rettferdighetsbegrepet slik jeg beskriver det her, nettopp ubetinget menneskeverd.
Et annet mål jeg skisserer er bærekraft. Dette innebærer også kulturell og sosial bærekraft. Det er vesentlig å forstå den selvforsterkende dynamiske virkningen av diskriminering. Dette er det jeg kaller for loven om  negativ omfordeling. Forskjellene øker, ofte eksponentialt. Og dette skjer i alle ressurskategorier. Dette akkumuleres ofte til skadelige nivåer, og fungerer undergravende på stabilitet. Vi snakker med andre ord om økende risiko for kulturelt havari.
Det er dette som gjør det nødvendig med konstante innretninger for omfordeling på alle plan, inklusive sosial omfordeling, som er mest relevant her.

Dette er forhold som berører omtrent all statlig virksomhet. Det må inn i utdanningen, forvaltningen, og ikke minst i måten staten kommuniserer med sine innbyggere på.
Det er vesentlig å være klar over at det å være en del av det store og mektige statsapparatet, i seg selv utløser narsissistiske trekk. For nettopp det å være en del av staten, blir jo i seg selv en gruppeidentifikasjon, som umiddelbart kobler mot tribalisme. Det betyr konstant innsats for å utvikle nødvendig kompetanse og bevisstgjøring hos alle ansatte i det offentlige. Det betyr også at det ikke er alle som egner seg til slike oppgaver. For her er det ikke slik at vi ser gjennom fingrene på at dette går på flyt. Den faglige kompetansen må innebære evne til kognitiv mobilisering for å motvirke våre naturlige impulser. Jo nærmere man er maktutøvelse og interaksjon med innbyggere, desto mer signifikant blir dette. Vi snakker om politi, rettsvesen, sosial-tjeneste, barnevern, utdanningssystemet, barnehager forsvar og helsevesen. Og vi har utallige eksempler, både fra politi, rettsvesen og barnevern på prosesser som åpenbart havarerer som følge av mangler på dette området. Og disse forholdene er ofte usynlige for resten av makthaverne i staten, nettopp av de samme impulsene. Derfor blir det så vanskelig å rydde opp i dette, når det først får utvikle seg. Gjengangeren her er utsatte grupper, da handler det om alt fra fattigdom til minoritetsbakgrunn til alle de andre former for mangfold som risikerer å slå inn på samme måten.

En del av den konstante innsatsen for bevisstgjøring av dette handler om oppgjørsprosesser. I dag har vi an alt for tett kobling til nåtidens rettstenkning som er overfokusert rundt straff. Dette ødelegger for reelle konstruktive oppgjørsprosesser. Hovedformålet er jo som sagt bevisstgjøring i form av læring og innsikt. Dette kan igjen utløse forebyggende tiltak, og skadeoppretting. Når urett skjer, burde den eller de utsatte ha en selvfølgelig rett på en oppgjørsprosess.  Og alle statlige personlige- og formelle aktører som har vært signifikant involvert i dette, har en tilsvarende plikt til å delta.
Man kan kanskje se for seg at dette blir en uoverkommelig oppgave. Men kanskje er det slik at vi over tid bygger opp bevisstgjøring og innsikt, slik at det i seg selv fungerer forebyggende. På den måten kan man se for seg en utvikling av stadig færre tilfeller av statlig overtramp. Det i seg selv er en uvurderlig gevinst for en stat. For i tillegg til at det påvirker det sosiale klima positivt, så vil jo dette forsterke tillit mellom stat og innbyggere. Er det noe som fungerer stabiliserende og får en stat til å fungere på en god måte så må det være akkurat dette.

Men det er en utopi å tro at vi noensinne vil komme i mål med dette. Menneskenaturen er der konstant. Og vi kan bare glemme å skape paradis. Det vi snakker om her er jo den konstante innsatsen som må til for å holde dette under kontroll. Men det vi kan håpe på er jo å oppnå et slags optimum, på hva som kan være mulig for et menneskebasert samfunn.