Vi mennesker har tilbøyeligheter i retning av å definere oss selv og den gruppen vi tilhører som noe finere og mer over opphøyet enn de andre. Vi er naturlig stolte av oss selv og vårt.

Den biologiske basis for eksklusivitet er sannsynligvis sosial rangering. Sosial rangering har igjen sin biologiske basis i dominans. Evnen til å utøve dominans øker sannsynligheten for vellykket reproduksjon og dermed også for å spre sine gener. Dermed har vi et seleksjonspress som driver mot dominans. Selvopphøyelse, arroganse og vilje til undertrykkelse er dermed manifestasjoner av dette. Det er noe som er biologisk programmert i oss.

Denne tilbøyeligheten er noe som ligger der og preger oss alle. Men den dagen vi omsetter dette i systematiske regler og praksis har vi tråkket over grensen til å bli det jeg (negativt) kaller for eksklusive mennesker. Dette er en tendens som er lite kompatibel med de utfordringer det gir å skal leve i en moden sivilisasjon. Derfor er det nødvendig å ta i bruk menneskets kognitive kapasitet til både å forstå og motvirke fenomenet.

Eksklusive mennesker er mennesker som deltar, eller anser seg selv som medlem i grupper som de oppfatter som eksklusiv. De har gjerne en eksklusiv etisk praksis. Denne eksklusive praksisen kan innebære alt fra hemmeligheter, intern allianse bygging og vedlikehold til en kynisk, eller konspiratorisk holdning til massene utenfor. All konspirasjonsteori inneholder elementer av forestillinger om eksklusive mennesker. Et eksempel kan være legemiddelindustrien. Man oppfatter at myndigheter for godkjennelse av legemidler er kontrollert av de samme som kontrollerer og profiterer på produksjon av legemidler. Samtidig kontrollerer dette kartellet all forskning på legemidler. Om man så tillegger dette kartellet eksklusivt etiske holdninger så har vi oppskrift på en kynisk industri hvis eneste insitament er å tjene penger på menneskers avhengighet av medisiner. Følgelig lønner det seg ikke å utvikle kurer som gjør pasientene frisk. Det optimale er kronisk syke pasienter som er avhengig av å dempe symptomene med dyre medisiner resten av livet.

Nå skal vi ikke ta for gitt at noe slikt er tilfelle. Men i den grad noen skulle oppføre seg og tenke slik, så snakker vi om mennesker som anser seg selv og sin stand som eksklusive og samtidig anser de store massene som «kveg» eller produksjonsmidler. Dette er eksklusiv etikk i praksis.

Alle oppfatninger av andre grupper som mindreverdige kommer inn under samme begrep. Det kan handle om raser, kjønn, religion, rikdom osv. Ofte kan sosial distanse være medvirkende til at man utvikler slike holdninger. Vaksinen er en bedre etikk og en god porsjon selvstendig analyse og refleksjon.

Politiske uttrykk for eksklusivitet

Innenfor politikken finner vi en rekke eksklusive utslag. De mest kjente er jo Nazisme og Facisme. Men også Apartheid og monokulturalisme må regnes inn i denne kategorien. Felles for disse er urealistiske ideer om hvert sitt område med «rene kulturer». Denne ideen er urealistisk fordi slike rene kulturer egentlig aldri har eksistert. Hovedregelen er at alle menneskekulturer har eksistert i spenningsforhold mot andre kulturer. Kulturene har møtt hverandre. Ut av det har det selvsagt oppstått spenninger og konflikter, men også samarbeid, utveksling av ideer og teknologi, og blanding av kulturer. Ideen om den rene kultur er en like stor illusjon som ideen om det rene språk. Både kultur og språk er i konstant bevegelse. Men bevegelsene kan ofte være så pass langsom at den ikke merkes innenfor en enkelt generasjon. Dermed forblindes den ureflekterte til forestillinger om «den rene kultur», gjerne med referanse til en glorifisert fortid som aldri har vært. Opp imot dette blir andre etniske grupper og andre kulturer gjerne sett på som en forurensing. Etter min mening vil en monokultur over tid svekkes. Vi ser dette i landbruket som ofte lager økologiske monokulturer hvor de rendyrker bestemte sorter matplanter. Det ender alltid opp med kunstige sprøytemidler og andre tiltak for å hindre at det hele bryter sammen. Monokulturer mangler mangfold. Og en ideologisering av dette enfoldet ødelegger både for innovasjon og den enkeltes frihet. Man får en dyrking av A4-normaliteten og toleransen for avvik svinner hen. Slike kulturer mister etter hvert sin tilpasningsevne og blir etter hvert stresset i kampen for å holde seg innenfor normalen. Min oppfatning er at, i kampen mot de mer robuste blandingskulturene, vil slike monokulturer alltid tape på lang sikt.

 

Dyreforakt

Vår biologiske programmering for eksklusivitet preger også måten mennesket forholder seg til andre arter på.

Mennesker har til alle tider jaktet på dyr, og har domestisert mange dyrearter. I alle disse sammenhengene er det mennesket som overvinner dyrene. Det å vinne, kunne dominere og underlegge seg, er et trekk vi kjenner igjen fra sosial rangering innenfor enhver flokk av mennesker. Vi kjenner uttrykket «en herre og en hund». Parallellen i dette er åpenbar og det utløser rangeringsmekanismene i oss. Vi tenderer til å beundre «herren» og forakte «hunden». Det er altså den samme biologiske programmeringen som skaper det eksklusive mennesket, som også kan manifestere seg i form av dyreforakt.

Rent empirisk observerer vi en nesten universell manifestasjon av dette i det sosiale spill. Dette kan vi lære av språket. Det å karakterisere hver andre som dyr er en nærmest universal måte å fornærme andre mennesker på. Vi kaller hverandre for hund, sau, gris osv. For eksempel er det en akseptert del av den geriatriske diskrimineringen å kalle eldre menn for «griser». Det er ikke fullt så akseptabelt å karakterisere eldre kvinner som «purker». Men det skjer bak lukkede dører.

De deler av språket som bruker navn på kroppsdeler for å karakterisere det tilsvarende på mennesker, regnes som simpelt, eller lav-status språk. Vi har kjeft, tryne, labber, skanker osv. Alt dette forteller oss om at avstand til dyr er en universal del av det sosiale spill.
Inn i dette inngår selvsagt også enhver form for forestillinger om reproduksjonsmessig blanding. Da snakker vi alt fra et kraftig universelt tabu om sex mellom mennesker og dyr, til fantasier om blandede avkom fra slike forhold. På samme måte som man i ekstreme tilfeller forsøker å forhindre seksuell kontakt over kulturelle barrierer, så eksisterer det altså et enda sterkere seksuelt tabu i forhold til dyr. I begge tilfeller blir ofte metaforer om smitte, eller forurensing tatt i bruk.

Alt dette blir ofte karakterisert som grove synder og utilgivelig. Dette handler sannsynligvis nettopp om vår hang til å gi mennesket en utpreget sosial adel-status i forhold til dyr.
Jeg vet ikke om det er forsket på, men jeg tipper at man kan finne manifestasjoner av dyreforakt i omtrent alle kulturer i verden. Det er en negativ del av vårt moralske kompass. Manifestasjoner av dette kan være:

1)   Hvordan dyre-mateforer anvendes som språklige fornærmelser (eksempler er jo allerede nevnt)

2)   Måten vi behandler dyr på, og måten man utvikler etiske systemer på som skiller mellom dyreetikk og menneskeetikk.
Dette slår selvsagt også ut det juridiske. I dag får man vel knapt fengsel for å pine i hjel en katt eller hund, mens tilsvarende på mennesker fort gir maksimumsstraff på 21 år.

3)   Tabuer i forhold til det å spise enkelte dyrearter (varierer med kultur)-
Særlig forbudet i islam, mot å spise svin må trekkes frem. Det er jo fint om man avholder seg fra å spise dyr, av respekt for dyrene. Men dette handler om det motsatte. Grisen betegnes som «uren». Det er et tabu som går veldig langt som etter all sannsynlighet utløser vemmelse.

4)   En del av motstanden mot evolusjonsteorien kan tilskrives uvilje mot å godta at mennesker og dyr er i slekt med hverandre.

Kanskje kan menneskets dyreforakt best oppsummeres i dette sitatet fra Bibelen:

Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og er som dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å bli fanget og gå til grunne. Så skal de da også gå under i sitt forfall og lide vondt som lønn for sin urett. De nyter å svire ved høylys dag. De er skamflekker til skjensel for dere når de spiser sammen med dere og mesker seg, nytelsessyke som de er. Øynene deres fråtser i kvinner som byr seg fram, de er umettelige på synd. De forfører svake sjeler, og i sitt hjerte kan de kunsten å kare til seg. Under forbannelse er de! 2-Pet 12-14

Dyrenes advokat vil nok lese et slikt sitat med en annen vinkling enn det man normalt skjer. For dyreforakten ligger som en uuttalt premiss i denne teksten. Teksten henter nemlig sin retoriske kraft fra en underliggende språkløs dyreforakt.
Dyrets atferdsmønster knyttes opp mot synd. Det henviser til grunnleggende fysiske begjær som sult og seksualitet. Og det knyttes an mot synde-begrepet. Uten noen etisk reservasjon sier teksten at dyr, av naturen er bestemt, til å fanges og gå til grunne. Oppgjøret handler ikke om dyr men om mennesker som karakteriseres som dyr. Man kan ikke bruke en slik karakteristikk uten at dyreforakten ligger der som en retorisk premiss for å underbygge tekstens holdning til andre mennesker.
Det som er interessant her, og kanskje en digresjon, er at motsetningen til dette er mennesker som bruker fornuften. Dyr karakteriseres som uten fornuft, og at mennesker som ikke tar i bruk fornuften «reduseres» til dyr. Dette er et trekk som sannsynligvis også går igjen i mange kulturer. Mennesket har fått øye på den egenskapen som mest markant skiller oss fra andre arter på denne kloden. Det er ikke fysiske kroppslige markører, men vår fornuft. Denne gjøres da til det adelsmerket som marker menneskets avstand til andre arter.

Det er nettopp denne egenskapen Immanuel Kant bruker som det som markerer individets egenverd, eller moralske status. Dette er helt i tråd med logikken i teksten over.
Menneskets fornuft blir dermed ikke bare enda en «nyttig egenskap» men også en fasilitet som begrunner over-opphøyelse og alfa-menneskets forestilling om berettigelse.
Min refleksjon er at dette fenomenet også har et biologisk opphav. Den evolusjonære utviklingen av menneskehjernen har kommet brått og brutalt, og skapt en mental splint i menneskets mentale landskap.
Samle ti tusen mennesker på en fotballkamp, og det hele foregår i all hovedsak i organiserte former som gjør at det fungerer. Gjør det samme med sjimpanser og du har skapt det komplette kaos.
Den store gevinsten mennesket har med sin fornuft er evnen til å organisere seg i store antall. Men, mens slike utfordringer krever vår kognitive kapasitet, så er alle andre tilbøyeligheter som vi deler med andre arter på plass i fullt monn. Det betyr at de må bremses og modifiseres slik at dette blir kompatibelt med de sosiale utfordringer som særpreger menneskekulturer. Teksten over gjenspeiler også denne kampen. Det er splinten i vårt sinn. Den inneholder mer, men også dette, altså kampen med å stagge de tilbøyelighetene i oss som ville ødelagt nettopp for de sosiale utfordringene som utvikling av kultur og sivilisasjon gir. Vi kjenner dette som en kamp mellom godt og ondt, mellom det åndelige og kjødelige. Det som adresseres i denne teksten er de mennesker og kulturer som anses å ha tapt denne kampen.
Summen av dette er jo at menneskets adelsmerke, fornuften opphøyes til sjel, eller ånd, gjøres udødelig og blir en egenskap som mennesket deler med gudene, eller det guddommelige. Dette inngår da som doktriner i forskjellige religioner.
Den splinten, jeg snakker om, handler i praksis om hvordan vår hjerne er utformet. Den er ikke et helintegrert harmonisk system. Vi har alle en indre kamp. Og noen av oss fremstår som sosiale vinnere, mens andre fremstår som tapere. Taperne er alle de som på en eller annen måte har gitt etter for våre fysiske tilbøyeligheter på en måte som enten bryter normer eller blir litt for synlig. For øvrig så endrer jo ofte normene seg med sosial status. Alfa-mennesker kan tillate seg mer egoisme. Slik at det i all hovedsak er mennesker fra lavere samfunnslag som er mest sårbar for dette.

Teksten over viser hvordan man retorisk kan få menneskeforakten og dyreforakten til å forsterke hverandre. Dette er et kraftig virkemiddel i det sosiale spill.

Motvekten mot disse mekanismene er å forstå dem. Altså at vår oppslutning om det som skal til for å skape en moden sivilisasjon ikke lengre er styrt av biologinære impulser, men på kunnskap, forståelse og rasjonalitet. På den måten kan vi kvitte oss med noe, som nok har vært til god hjelp for å komme i gang med prosjektet, men hvor vi når en fase i prosessen hvor det er på tide å legge dette bak seg. Det modne mennesket legger da bak seg både dyreforakt og menneskeforakt, og konstruerer heller opp en ny og bedre moral som er bedre tilpasset de utfordringer som sivilisasjonen krever i sin tilstand her og nå.