Gledens opprinnelse og kjemi

Evolusjonens utvikling i retning av glede, tror jeg starter med nytelsen, som jo fysisk i hjernen forbindes med stoffet serotonin. Evne til hukommelse og assosiasjon gjør det mulig å huske nytelsen og forbinde den med de forhold som utløste den. Denne utvidelsen skaper evne til begjær. Evne glede tar dette et steg videre og dreier seg i høy grad om forventing om at begjær vil kunne utløses. Nå er det jo enklest å knytte dette til være mest primitive funksjoner som handler om å søke næring (mat) og reproduksjon (sex). Men funksjonen går jo langt videre enn dette. Dette er basisen. Opp på dette kommer begjær etter ting, og ikke minst lyst til å utfolde seg. Når et menneske blir født, kan det sammenlignes med noe som er innpakket og foldet sammen. For som nyfødte og små så kan vi ikke alt det som mennesker er utviklet for å gjøre. Mennesket er utviklet for å prestere, jakte, rivalisere, sosialisere osv. Listen kan gjøres uendelig mye lengre, og langsomt vil den skli over i utrykk som ses og forstås i samspill med den kultur som mennesket blir født inn i. Grunnleggende her er leken. Vi blir født med lyst til å leke. Dette er en grunnleggende prosess som har å gjøre med at mennesket er emosjonelt programmert til å ville «folde ut sine vinger», utvikle sine ferdigheter, teste ut grensene for egen kapasitet, i det hele tatt bruke seg selv. Og det er når vi opplever suksess med dette at vi opplever glede.

Det er jo forholdsvis lett å trekke dette tilbake til reproduksjon. For alle de faktorene som her er nevnt, nemlig evnen til å ta ut sitt potensiale, skaffe føde og partnere, er jo sentral for evnen til reproduksjon. De som lyktes best med dette, var de som spredte sine gener best. Og har snakker vi om et kraftig seleksjonstrykk i retning av emosjonell programmering som belønner disse aktivitetene.

Rent kjemisk forbindes opplevelse av glede med stoffet dopamin. Dopamin settes gjerne i sammenheng med forventing om at noe godt kommer til å skje. Derfor evner vi å glede oss over forhold som ikke umiddelbart gir noen nytelse eller utløsning av begjær. Det holder at vi ser og forstår at «her går det slik jeg ønsker», så skapes det glede i oss. Penger i seg selv kan hverken spises eller brukes til noe annet nyttig. Men det er forventningen om hva pengene kan gjøre for oss, som skaper gleden.

Livskvalitet og meningen med livet

Gledes regnes for å være en av flere såkalte grunnleggende affekter. Det vil si at glede er en affekttilstand, som jo både er positiv og negativ. Den er negativ i den forstand at våre kognitive evner er midlertidig nedsatt som følge av affekttilstanden. Det vil si vi har potensiale til å oppføre oss litt «dummere» enn hva vi eller ville ha gjort. Men når det kommer til glede så er kanskje den effekten minst farlig. Når vi er glade skjer det en rekke ting med oss. Ansiktet «lyser opp». Det er vanskelig å skjule glede. Kroppsspråket avslører oss. Og det smitter over på omgivelsene. Vi blir rausere, mere sosiale, mere hjertevarme, mere tolerante, mere impulsive og i de verste anfallene av gledes-affekt kan vi ende opp med å bli stående å hoppe opp og ned. Og for de av oss som er opptatt av manipulasjon. Det finnes ingen anledning som er bedre å spørre noen om en tjeneste, som når vedkommende er ekstra glad.

Nå kan man kanskje falle for fristelsen å definere at livskvalitet handler om å få fylt livet sitt med glede. Jo mer glede i livet, desto bedre livskvalitet. Det er helt klart en sammenheng her, men likevel har jeg en viss reservasjon mot det. Hvis man lever et liv hvor det oppleves hardt og vanskelig å komme til godene, og hvor godene ofte uteblir, så vil dette slå ut i frustrasjoner. Og det er klart at et liv som domineres av frustrasjoner er ikke et spesielt lykkelig liv. Men her er nyanser. Om vi går tilbake til steinalderen så handler kanskje dette om magert utbytte av jakt og sanking, eller mangel på potensielle maker. Likevel kan individet ha tatt i bruk alle sine evner og ferdigheter i denne kampen for tilværelsen. Her ligger opplagt en frustrasjon. Men her ligger også et ønske og en fantasi om det som mangler. Og jeg tenker at det skal mye til at mennesker som lever på denne måten opplever livet som meningsløst. Og det er kanskje nettopp på grunn av at her eksisterer et ønske og en fantasi om det gode. Og tilværelsen byr på noen drypp av suksess nå og da.

Om vi går til den andre ytterligheten, nemlig at man opplever alt det fysisk grunnleggende som tilfredsstilt, uten at man trenger å lette en finger. Så er jo da også disse mer direkte markante frustrasjoner borte. Men livet behøver ikke dermed å være uten frustrasjon. Det er jo dette som ligger i Maslows behovspyramide, at en slik tilstand utløser nye og annerledes behov. Jeg tenker at disse behovene for påskjønnelse og behov for å realisere seg selv, i høy grad handler om menneskets iboende programmering til å ville slå ut vingene, ta ut hele sitt potensiale. Og dette lar seg ikke gjøre uten at mennesket møter motgang på sin vei. For uten motstand får vi ikke brukt oss selv. Og motgang skaper det motsatte av glede. Det skaper frustrasjon, smerte og fortvilelse. Dermed har vi det paradokset, at uten slike negative innslag i våre liv, så risikerer vi en følelse av at liv som er tomt og meningsløst.

Vår evne til glede har ofte utgangspunkt i frustrasjon og fortvilelse. For det er det som aktiverer fantasien i oss. Vi ser hva vi ønsker. Og vi opplever å ønske og å drømme om noe. Det gir mening i seg selv. Så utvikler vi mulige strategier som kan gi oss store eller små smakebiter av det vi ønsker. Da får vi brukt os selv, vi får utviklet oss. Og summen av dette gir opplevelse av mening.

 

Livsutfoldelse

På bakgrunn av disse refleksjonene er det jo nærliggende å anta at omtrent all vår hang til livsutfoldelse handler om menneskets behov for å utfolde seg selv. Gjennom lek og eksperimenterende atferd søker individet naturlig etter sine mulige potensialer og grensene for dem. Mennesker som fratas denne muligheten risikerer å visne bort, og at store talenter forblir uoppdaget, potensialer man hadde går tapt. Sett i et samfunnsperspektiv er derfor individets mulighet til livsutfoldelse en vesentlig komponent i utvikling og foredling av humankapitalen. So flere som får muligheten til å leke og teste ut seg selv, jo flere vil det blir som vil kunne bidra positivt til samfunnets verdiskapning. Jo bedre samfunnet legger til rette for dette, desto høyere vil samfunnets brutto nasjonale lykke bli.