Det lekende mennesket

Innledning

Begrepet «Det Lekende Mennesket» er faktisk så innarbeidet at det har en latinsk betegnelse «Homo Ludens», som blant annet ble brukt av Arne Næss. Det er nok et langt større tema enn det jeg kommer inn på her.  Lek utgjør jo faktisk en ganske sentral del av livene våre. Det spørs jo hvordan vi avgrenser det. For det er jo en glidende overgang mellom den typiske barneleken til alle de aktivitetene voksne driver med, som gjerne er drevet av de samme drivkreftene. Vi kaller det gjerne underholdning, kunst sport, eller livsutfoldelse som er et begrep jeg bruker. Men alt dette har jo sterke innsalg av leken i deg. Lek er, etter min mening, en manifestasjon av livsoverskudd. Det er noe vi kan ha hele livet.

Hvorfor leker vi?

En gang i oppveksten ble jeg introdusert for hvordan barnets lek kan forklares som en læreprosess hvor individet utvikler nødvendig kompetanse for voksenlivet. Jeg kan huske at denne kunnskapen gjorde noe med meg og min måte å forstå meg selv og andre mennesker på. Det var så logisk at jeg ble irritert på ikke å ha kommet på det selv. For dette åpnet øynene mine for at våre lyster og tilbøyeligheter faktisk har en biologisk hensikt, og at vi derfor bør forstå og vite hva vi gjør før vi legger unødvendige begrensinger på dette. Og kanskje er det nettopp i leken og den frie livsutfoldelse vi kan observere og forstå mest av dette. Lek er ikke unikt for mennesker. Jeg er vokst opp med katter. Og her ser vi jo akkurat det samme fenomenet. Det virker nesten universelt.

Vi mennesker har en svært lang barndom i forhold til de fleste andre arter. Vi fødes mer uferdige og hjelpeløse enn de fleste arter. Etter at vi er født dobles hjernestørrelsen i løpet av første leveår. I løpet av barne- og tenårene skjer det store omveltninger i hjernen, og pannelappen er ikke ferdig utviklet før vi er ca. 25 år. Menneskekulturen og de sosiale omgivelsene er svært kompleks. Vi bruker derfor mange år på å tilpasse oss de voksnes samfunn og den kultur vi er født inn i. Til dette er menneske født med en rekke disposisjoner som driver det i retning av å tilegne seg kompetanse. Det er disse mekanismene vi kaller for lek. Menneskebarnet er ustanselig i aktivitet. Men lekens innhold er ikke tilfeldig. Barnet driver med utforskning, etteraping, rivalisering, trening på fysiske og psykiske ferdigheter, jakt og flukt. De tilbøyeligheter som driver oss til å leke er meget sterk i barndommen. De avtar noe og endrer karakter etter hvert som vi vokser til. Men mennesket fortsetter som regel hele sitt liv som lekende vesener.

Utforskertrangen viser seg fra tidlig småbarnsstadium. Den lille smaker, lukter kjenner og plukker på alt han kommer over. På denne måten fylles hjernen med kunnskap, som blir nyttig senere i livet. De som er flinkest og lærer mest i denne perioden vil trolig vinne mangedobbelt på det senere.

Etteraping etter voksne, den voksne kultur og de voksnes rolle er avgjørende for tilpasningen til den spesifikke kulturen de er født inn i. Barnet utforsker roller og tester ut det sosiale samspill. Opplevelser og sterke inntrykk lekes gjerne om og om igjen av de små barna. Slik bearbeides inntrykkene og individet blir i stand til å forholde seg til det. De individer som ikke lærer dette godt nok, risikerer å falle utenom på det sosiale planet senere i livet.

Gjennom rivalisering oppøves viljestyrke, karakterstyrke og menneskekunnskap. Leken slår ut i erting, mobbing, konkurranser, spill, slåssing, krangling, manipulasjon, bløffing osv. Oppøving i slike ferdigheter styrker muligheten til å stige i det sosiale hierarki i voksen alder. Lekeslåssing er et fenomen som særlig går igjen i gutteleken. Man finner den også i en rekke dyrearter. Den er i utgangspunktet uskyldig, men samtidig handler dette også om at mennesket er et dyr som lever i flokk og som har et sosialt hierarki. Ved lekeslåssing lærer barna om sitt styrkeforhold i forhold til andre. Dette kan være en faktor som senere demper voldelig rivalisering og dermed skaper mer fred og ro i flokken.

Fysisk og psykisk trening gir seg utslag i f.eks. løping, klatring, hopping og utallige andre beslektede aktiviteter. Dette utvikler motoriske ferdigheter. Motoriske ferdigheter er primært viktig i den fysiske kampen for tilværelsen, f.eks. forsvar, krig og jakt. Sekundert er de en viktig faktor i rivaliseringen.

Til sist vil jeg nevne det jeg har kalt jakt og flukt-relaterte leker. Alle barn fryder seg når voksne later som de skal «ta» dem. Dette er en svært utbredt lek og gir nesten garantert suksess dersom barnet har tillit. Dette er ikke tilfeldig. Det innser vi når kattunger leker på samme måte. Barn elsker å gjemme seg, finne dem som er gjemt. Igjen er slike aktiviteter relatert til fortidens viktigste overlevelses aktiviteter, nemlig jakt og flukt.

Den kreative prosess bekreftes

Min beskrivelse av den kreative prosess bekreftes til fulle når man observerer barn i aktivitet. For den den kreative prosess handler om å prøve ut tilfeldige varianter gjennom en rekke forsøk til man lykkes. Når babyen er nyfødt ser man at bein og armer beveger seg tilsynelatende tilfeldig. Dette er også lek. Hjernen trykker tilfeldig på «knappene» og observerer hva som skjer. Etter hvert oppdages sammenhenger og viktige koblinger styrkes og andre brytes. Om man plasserer en leke på en stol foran en 10 måneder gammel baby som er i stand til å reise seg, så ser du en rekke iherdige forsøk med armer og bein og stillinger i et forsøk på å få tak i leken. Dette er et mønster som går igjen på utallige plan. Først er det de store motoriske utfordringene, senere er det eksperiment med leker, sosialt samspill og uttesting av grenser.

Nysgjerrigheten

Barn fødes åpne, nyfikne og oppriktig nysgjerrige. De fleste utvikler etter hvert en omfattende fantasi, som driver nysgjerrigheten, og hjelper til å bygge virkelighetsoppfatningen. Før det sosiale spill setter sine begrensinger er barn frie til å spørre de «politisk ukorrekte» spørsmål, danne seg originale forestillinger og hele fantasiverdener. Nå er det individuelt i hvilken grad individene fanges av det sosiale spill. Men det er ikke tvil om at den sosialiseringsprosessen som skjer fra puberteten og frem til voksen alder, omformer mye av den opprinnelige originale tenkningen til å bli en kjedelig kulturkopi. Men heldigvis finnes det hele tiden unntak, og individer sprenger grenser og slik bringes verden kunnskapsmessig fremover.

 

Lek og livsutfoldelse

Lek er livsutfoldelse. Det er noe vi driver med fordi vi har lyst. De lekende tilbøyelighetene gir oss automatisk insitament til å ville leke og eksperimentere. Selv om dette er noe som dempes etter hvert som vi blir voksne, er disse tilbøyelighetene levende i oss for resten av livet. Og det lekende mennesket har en rekke tilbøyeligheter å spille på. Konkurranse drives av tilbøyeligheter som aggresjon, dominans og oppmerksomhetsbehov. Det lekende barnet er ivrig etter å prøve alt. Det er svært nyttig for da finner man ut hvor man har talent. Interesse vekkes og mestring dyrker den frem. Slik drives mennesket mot et naturlig mangfold. Og det vi lykkes med, det koser vi oss med. Det er det som er livsutfoldelse. Det handler om å gjøre det man liker, eller se på det man liker. For vi trives også veldig godt som publikum. Vi lar oss underholde, og vi betaler gjerne for det. I voksenlivet går leken over til hobbyer, fritidsaktiviteter, særinteresser og til å la seg bli underholdt. For de fleste av oss blir dette en svært viktig komponent i opplevelsen av å ha et meningsfylt liv. Da er det særdeles viktig at vi ikke begynner å rangere dette mangfoldet i såkalte høyverdige og lavstatus aktiviteter. Nettopp her kommer min subjektivisme inn som den reddende engel. Det er enkeltindividets opplevelse av livsutfoldelsen som er det avgjørende. For det er det som gir den enkelte meningsinnhold i livet.