Det morsomme mennesket

Humorens opprinnelse

Vi mennesker kjenner jo til og vet om vår egen sans for humor. Men finnes den også hos andre dyrearter?  Om vi tar utgangspunkt i oss selv så innser vi raskt at humor henger nye sammen med sosial interaksjon. Med utgangspunkt i det burde vi kanskje lete etter humoren hos dyrearter med store innslag av sosial interaksjon. Men å finne humoren hos andre dyrearter er ikke så enkelt. Kanskje har det å gjøre med at andre arters kommunikasjon er så forskjelligartet fra vår at det er vanskelig å avdekke det og, ikke minst gjøre den rette fortolkningen av det vi observerer. Men her finnes det forskning som har funnet latter hos hunder, rotter og ikke minst menneskeaper. Jeg hørte en gang en forsker på Ekko på NRK, som fortalte at forskere hadde oppdaget at rotter gir fra seg et høyfrekvent hvin når de blir klødd på halsen. Det har neppe vært enkelt å oppdage det, for frekvensen er opp i 50 KHz området, og vi mennesker kan kun høre opp mot 20 KHz (i alle fall den yngre garde). Men når de transformerte dette ned til vårt frekvensområde kunne det tydelig høres ut som latter. Men er det latter? De gjorde et interessant eksperiment. De laget en innretning med tre rom. I det midtre rommet plasserte de en ung rotte. Og på ene siden plasserte de en voksen rotte som hadde mye latter. På den andre siden var en rotte med lite latter. Så laget de hullet mellom rommene så små at kun den lille ung-rotten klarte å komme seg gjennom. Da viste det seg at den unge rotten tilbrakte mye mer tid sammen med den lattermilde rotten enn den som var mer alvorlig. Dette antyder igjen at dette kan ha sammenheng med sosial interaksjon, og at kanskje humor kan fungere som en katalysator for sosial binding.

Små barn forstår humor lenge før de lærer språk. De kan finne på å le hjertelig av «titei»-leken.  Det indikerer at dette er noe universalt og sannsynligvis også genetisk. Noen forskere mener til og med å ha funnet hjernesentret for humor. Det ligger i nedre fremre del av pannelappen. Forskerne er imidlertid uenige om hva humor er og hvordan den fungerer, rent mentalt. Men om vi tar utgangspunkt i sosial interaksjon, så kan kanskje humoren være en variant som har utviklet seg opp på leken. Og lek finner vi jo hos veldig mange dyrearter. Og den som observerer dyrelek faller fort for fristelsen til å fortolke dette som at dyrene faktisk opplever å ha det morsomt når de leker. Jeg oppfatter jo vårt behov for å leke som en emosjonell programmering. Da kobler jeg dette til emosjoner. Så for meg er det nærliggende å tro at for eksempel kattungenes lek oppleves som morsomt. Og den drives frem av den emosjonen. Sosiale dyr leker sammen. Og da har nok alle deltakerne nytte av å kommunisere med hverandre hva som oppleves som morsomt. Det gir kanskje en ekstra impuls til å kopiere atferden. «jeg vil prøve selv». På den måten kan individene lære lek av hverandre, og trekke veksel på hverandres kreativitet, og på den måten forsterke det kreative elementet i leken. Og sannsynligvis gir da denne leken og kommunikasjonen mellom individene muligheten for å utvikle sosiale bånd.

Og da kan det være at individer med humor får en fordel foran de mer alvorlige. Det skaper seleksjonstrykk.  Hos oss mennesker har kanskje dette fått stadig større betydning, blitt en del av den seksuelle seleksjonsmekanismen. For det er vel ikke å nekte for at humor-fylte humørspredere har en sjarme som oppfattes som sexy og attraktiv. Og kanskje kan også evne til humor signalisere ressurser og god genkvalitet.

Jeg tenker også at den likeverdige humoren, altså at vi ler og har det morsom sammen, blir en del av det som skaper bindinger og nettopp likeverd mellom oss. Alt dette kan ha satt en ekstra fart på humorutvikling hos mennesket.

Og hos oss mennesker er humoren blitt en sentral del av den sosiale interaksjon. Det er både på godt og på ondt. Men generelt sett er det mange forskere i dag som tror at humor er sunt, både for den fysiske og den mentale helsen. Og det er jo en sannhet vi liker å tro på, og kanskje ikke stille så mye spørsmål ved. For det det er jo så morsomt å le J

Hvor kom latteren fra?

Den hypotesen jeg har sett, er at latter kan stamme fra en tid hvor signalspråk var det dominerende. Dersom man ante fare, er det jo en rekke signaler som viser dette. Men frykt skaper stressreaksjoner som er skadelige i lengden. Så individene er i behov av å komme over i normaltilstand så snart faren er over. Så en nærliggende hypotese er at latter har sin opprinnelse i et urgammalt faren-over-signal. Dette er en nærliggende tanke, nettopp fordi latter ofte er en reaksjon som avreagerer på noe overaskende, noe vi ikke så komme. De beste vitsene fungerer jo på denne måten.

Hvor kommer smilet fra?

Min intuitive respons på smilet kan best sammenlignes med det å smake på noe søtt. Det gir meg en søtlig, oppmuntrende følelse. For meg er smilende mennesker vakre. Det er en respons som jeg neppe er alene om å ha. Og når vi tenker oss om, ja så kjennes dette avvæpnende og avdemper spenningen i situasjonen. Det som er morsomt at smilet ikke bare påvirker omgivelsene, men at det også påvirker meg selv som smiler. Jeg blir gladere av selv å smile, og vinnende. Jeg tenker at hypotesen om at dette har biologisk basis står ganske sterkt. Det går ikke lange tiden før en nyfødt baby begynner å smile. Det er neppe tillært, men et spontant utrykk som utfolder seg med utgangspunkt i urgamle røtter. Men hvordan kan dette ha foregått?

Dette har jeg spekulert på, og andre har sikkert bedre svar enn meg. I utgangspunktet kan kanskje smilet være en avdempet avart av latteren. Men så har dette utviklet seg til et eget utrykk, som relateres til god relasjon mellom individer. En hypotese her er at grunntonen handler om å vise tenner. Da har vi to uttrykk som gjør dette, nemlig det å vise aggresjon og det er å vise vennlighet. Dette er to motsetninger, som jeg sliter med å dekode. For når vi tenker over det så er det bare nyanseforskjeller mellom disse to. Sammenhengen mellom aggresjon og det å vise tenner er lett å forstå. Tenner virker truende, og det er et signal som går igjen hos mange arter. Og vi ser det også gjengitt i karikaturer og tegneserier. Dette er en del av det jeg kaller for vår felles biologiske referanseramme. Og det er interessant er at dette signalet, å smile, bør man ikke vise for en fremmed hund. Fordi hunden, vil koble dette til det aggressive uttrykket. Dette er eksempel på hvordan vi som forskjellige arter har avvik i referanserammen, som skaper misforståelser.

Men når jeg leser mer om dette så får jeg flere tips. Det handler om at det å vise tenner kanskje ikke er grunnleggende aggressivt likevel, men at det heller handler om en fryktrespons. Det har fått meg til å spekulere enda mer. Kan det hele ha startet med skriket? Altså det å signalisere fare, med lyd eller skrik. Dette medfører jo åpning av munn og kanskje at munnvikene trekkes ut for å få det hele til å bære, eller rett og slett en forming av signalet. Og da har det kanskje intet med tenner å gjøre. Kanskje er det å «flekke tenner» et parallelt signal.

I så måte så ser jeg at noen forskere spekulerer i at dette videreutvikles til et signal om underkastelse, eller i alle fall at det fungerer avvæpnende.

Og da gikk det opp for meg at et det ikke nødvendigvis ikke er et typisk alfatrekk å smile. Jeg leste om Ritchie Blackmore en gang, at han ofte nektet å smile på bilder.  Han var jo min ungdomshelt, eller min alfatilbedelse i unge dager. Og når jeg ser bilder av ham fra storhetstiden i Deep Purple, så ser jeg at han sjelden smiler. Da slår det meg at min intuitive impuls i oppveksten var at det å være «tøff» ikke oppfordrer til å smile. Det er kanskje dette forskerne har fanget opp. Og da er vi inne på at smilet kanskje er en grunnleggende høflighetsfrase, en av de mest primitive og første utviklet blant sosiale dyrearter. Jeg har skrevet om høflighet her. Men da med utgangspunkt i en antroposentrisk referanseramme. Sosiale dyrearter er jo arter som har spesialisert seg på å oppnå gevinstene ved å samarbeide i sosialt samspill. Og da har jo behovene for å overkomme frykt og aggressivitet vært der lenge før mennesket ble menneske. Og da er kanskje smilet et av de signalene som vi har med oss som biologisk utrusning som hjelper oss med akkurat det. Dette fungerer kanskje i samspill med det å bøye seg, og det å vise håndflater.

Et poeng her at når vi først har en vekselvirkning hvor en type signal vokser frem mellom individene i en art, så vil det naturlige utvalg over tid foredle dette. For det er ingen tvil om at når smilet først erverver slike egenskaper at det demper den sosiale spenningen mellom oss, så blir det en støtte for hver enkelt av oss når alle de sosiale utfordringer vi eksponeres for utspiller seg. Og all slik støtte vil statistisk over mange generasjoner gjenspeile seg i evne til å få frem levedyktige avkom.

I innledningen kommenterte jeg at det å tvinge seg til å smile, faktisk gjør noe med meg selv. Men noen av oss mennesker evner å avsløre såkalte kunstige smil. Det vil si smil som ikke er hjertelige men tilgjorte. Jeg er ikke blant dem som behersker dette. Så jeg går på gang på gang. Men poenget her er at de smarteste av oss ganske rask lærer smilets betydning for sosial gevinst. Og noen evner da å trene seg opp til å forsterke denne gevinsten ved bevisst smiling, der det er noe å vinne. Personlig har jeg aldri oppnådd denne bevisstheten. Vel, jeg har vel en form for høflighetssmil jeg også. Men poenget her at dette er så kraftig sosialt verktøy at mennesker trener seg opp, og det gir åpenbart store sosiale gevinster.

Men er det da slik, som jeg antydet til å begynne med at disse menneskene, gjennom sin smiling, får en bedre holdning til sine medmennesker? Det tviler jeg på. Men det kan være de blir gladere, og at det hjelper dem med å fremstille mer hjertelige smil. Men smilet kan ofte være bedragersk. Så det kan være at denne superevnen til å avsløre «det kunstige smil» kan være et medfødt talent som mange har, som en forsvarsreaksjon nettopp mot bedrag. Og vi som ikke har den evnen, må enten kompensere kognitivt, eller finne oss i å være naiv og gå i fella gang på gang.

Er humor sunt? Og hvordan kan vi bli mer humoristiske?

Latter knyttet opp mot humor kan være gunstig for helsen. Det er antydet at den demper stress, trimme hjerte/kar-systemet og den virker lindrende på depresjon, og øker stoffskiftet.  Men selve utbruddet er jo også en belastning på kroppen. Intens latter er ikke å anbefale dersom man har svakheter i helsen. Latter kan utløse hjerneslag, hjerteinfarkt, brokk, astmaanfall, urinlekkasje osv.

Det antydes også en sammenheng mellom sans for humor og helse. Forskning tyder på at mennesker med sans for humor har bedre helse, i alle fall frem til rundt 70 års alderen. Det å ha humor kan kanskje trenes opp. For det handler blant annet om måten man tenker på. Det handler også om hvor godt man trives i sosiale settinger der humor en dominerer, og til slutt hvor lett man har for å le. Det er nok arvelige komponenter involvert i dette, men veldig mye tyder på at sosial innlæring står for mesteparten av vår evne til humor. Og kanskje er det her vesentlig å ta inn over seg at mange sosiale kulturer holder en viss distanse til humoren. Det kan være i religiøse settinger, hvor mennesker gjerne vil fremstå som fromme og seriøse. Dermed kommer humoren fort i bakgrunnen. Men vi har også fenomenet sosial distanse, som jo innebærer en sperre mot å kunne le likeverdig sammen. Det kan skape et inntrykk begge veier at den andre gruppen er uten humor. Og kanskje kan menigmanns oppfattelse av eliten, som alvorlig og seriøs sementerer seg som en norm, at viktige mennesker tuller ikke. Og skal man fremstå som seriøs, så ler man ikke lett. Alt dette kan legge en demper på viljen til å delta i humor.

Humor i sosiale prosesser

Humor som sosialt bindemiddel

Vår evne til å forstå humor er i høy grad avhengig av at vi forstår kulturen. Kompetanse på kultur handler om å forstå alt fra ord og utrykk, normer, dogmer og forestillinger som flyter rundt i kulturen. Humor bygger ofte på dette. Derfor er det å kunne le sammen, også en bekreftelse på samhørighet og samhold. Og sannsynligvis forsterker dette de sosiale bindingene.  Og motsatt: det ikke å kunne le, eller ville le av andres vitser, eller sammen med noen signaliserer manglende sosial eller kulturell kompetanse eller manglende intelligens eller sosial distanse, arroganse eller nedlatenhet. Vi ler ikke sammen med dem vi føler oss hevet over.  

Den største katastrofen for enhver standup-komiker er at ingen ler av ham eller henne. Og sannsynligvis har ikke dette bare med vitsenes innhold å gjøre, og kanskje heller ikke bare med framføringen, men også med vedkommendes karisma og sosiale status. Jo mer populær en person er, desto bedre respons får vedkommende på sine vitser.

Dette er kanskje humorens viktigste sosiale funksjon, nemlig å skape sosiale bånd gjennom å signalisere likeverd og jevnbyrdighet. De man ikke får til å dele denne type humor med faller da lett utenfor.

Humor som sosial sikkerhetsventil

historier fra virkeligheten
Humor er ofte god medisin
Etter mange år som fastlege, er det mange historier som har gjort inntrykk. Historier om pasienter som har kjempet med alvorlig sjukdom og tapt, pasienter med traumer og sår som lærer å leve videre, dramatiske legevaktsopplevelser og solskinnshistorier. Jeg har valgt å skrive en munter, selvopplevd historie om en fargerik kvinne som bruker humor i kampen mot sine leddgiktssmerter. Første gang jeg møtte henne, var hun ca 60 år, og kom til meg for å få fjernet en klump hun hadde kjent i labia major. Jeg hadde nylig hatt ett år på kirurgisk avdeling, og gikk løs på oppgaven. Det var et atherom, og det lille inngrepet gikk greit. Vel nede fra GU stolen spurte hun om jeg kunne skrive ut en resept på Somadril til henne. Den gangen var Somadril et ærverdig B preparat, og hun brukte å ta 1 tablett til natten. Mens hun kledde på seg, skrev jeg resepten stående, bøyd over kontorstolen. Hastverk er lastverk, så da resepten kom ut av printeren stod det:
Somadril no 30. «1 tablett til katten».
Vi lo så tårene trillet begge to! Da vi kom til hektene, svarte hun: «Ja, ja, det kunne gjedna vore det besta!» Resepten ble rettet opp, og dama forlot kontoret småleende. Ei god uke senere, traff jeg henne igjen på gata. Det regnet, som vanlig på mine trakter, så jeg la ikke merke til hvem hun var under paraplyen. Men hun kom bort til meg, løftet paraplyen over oss begge og hvisket til meg: «Veit du kva? Det gjekk bra både med katten og musa!» Jeg trengte noen sekunder før jeg «tog’an», men har flirt mange ganger av denne historien. Et år senere, kom hun på kontoret og hadde veldige smerter i hofta. Jeg fant at hun hadde en trokanterbursitt, og tilbød en kortisonsprøyte. Mens jeg blandet kortison og xylokain gikk praten livlig, om løst og fast, og først da sprøyta var satt, sier hun: «Du satte ikkje bedøvelse, vel? Det tåler eg ikkje..»«– Å skitt! Føler du deg dårlig?» «– Nei det går fint!» Jeg turde ikke slippe henne ut av kontoret den første halvtimen, og deretter ba jeg henne sitte ytterligere en time på venteværelset. Jeg gav beskjed til andre som satt der at de måtte gi beskjed med en gang hvis hun ble «løyen». Det vakte allmenn munterhet, for hun er kjent for å være «løyen» til vanlig. Det gikk bra, hun merket ingen ting, og ba etter hvert om å få gå hjem. Man kan si mangt både om forsvarligheten og taushetsplikten i denne historien.. Jeg ble både kald og varm da hun sa at hun ikke tålte bedøvelse. Hvorfor spurte jeg ikke? Hadde jeg glemt å sjekke CAVE? Etter hvert kom jeg jo på at jeg hadde gitt henne lokalbedøvelse i fjor i forbindelse med det lille inngrepet, og at hun tålte det, men likevel.. Og hva med å bruke pasientene på venteværelset til å observere henne? Tja. Det var vel ikke så bra, det. Men hun kjente alle der, og jeg kjente alle der, og hun syns det var helt greit. Kjenner jeg henne rett, underholdt hun de andre på venteværelset med gode historier, sikkert også om meg, mens hun satt der. Dagen etter, en lørdag, en av de få lørdagene Vår Herre unnet oss fint vær, gikk jeg på fortauet på «byen». Plutselig kom hun hoppende ut fra en kafé jeg passerte og ropte tvers over gata: «Ser du, Brita! Eg lever ennå!»
Brita Øygard
Nordnorsk humor kan ofte karakteriseres som overlevelseshumor. Den kan være selvironisk, spøke vår «begredelige tilstand» og «det forferdelige været». Jeg tror at humor har mye å si for trivsel og det å tåle noen motbører i livet. Fra min egen familie kjenner jeg dette godt. Barndomshjemmet til min mor var gjennomsyret av humor. Og det var enkle kår og særlig magert under krigen. Men jeg har ikke tall på alle historiene om små og store replikker. Man kunne le av de utroligste ting. Rett før jul kom det en på døren og skulle selge julehefter. Min bestefar var kjent for noen ganger å være knapp. – Kjøper dere j.. NEI, svarte min bestefar. Dette kunne de le av i årevis etterpå, ja så lenge at jeg har arvet denne blant utallige historier. Og jeg har mange ganger beundret min mors fabelaktige evne til å se det komiske i ting. Og det er en egenskap hun delte med alle sine søsken. Hver gang de møttes var det humor og latter.

Jeg tenker at, dersom man opplever motgang eller mentale belastinger kan enkelte lette sin situasjon ved bruk av humor. Kanskje kan det ikke dokumenteres noen medisinsk effekt av det, men det setter da farge på en ellers grå hverdag, og det kan trenges.

Jeg så en gang et tv-program fra death-row i USA. En av fangene som ble intervjuet fikk spørsmål om han trodde han noensinne kom ut herfra. Fangen repliserte resolutt at det var han helt sikker på. Men om det var horisontalt eller vertikalt, det var han mer usikker på.

Sannsynligvis er evnen til å kunne flire rått av tragedier en god strategi i det å bearbeide motgangen. Kanskje eksisterer denne evnen dypt i oss, fra tider lenge før menneske ble menneske. En hypotese kan være at det kan være med å holde motet oppe i en gruppe. For gjennom humoren, så skjermes vi fra det store alvoret og kanskje risikofylte i tragiske situasjoner. Det å se andre le og gjøre narr av det hele, kan fungere som en hjelp til å forhindre at man faller ned i handlingslammelse, noe som i neste omgang faktisk gir et positivt seleksjonstrykk.
I dag ser vi tendenser til intoleranse mot humor som reaksjonsform på det tragiske. Jeg tror man skal være forsikte med det, og heller utvikle en innsikt om at dette er en god overlevelsesstrategi. Vi mennesker er tragiske, vi er sårbare, og livet er absurd. Hvem har rett til å hindre oss i å le rått av det hele? Jeg er tilhenger av å la denne livets trassige protest mot livets tragedie, få spille seg ut, akkurat som den er. Ja, det bør være en rettighet.

Humor som respons på undertrykkelse

Det samme gjelder selvsagt når tragedien er at vi blir undertrykket. Selvhøytidelige eller fromme mennesker, samt arrogante personer med markert sosial distanse, må påregne å bli ettertrykkelig ledd av i det skjulte. Som barn kan jeg huske at vi alltid vitset om slike. Og jeg har ingen moralske skrupler med å fortsette med det. Tvert imot. Kanskje er det noe med høytideligheten eller det alvorlige som frister til humor. Kanskje handler det om å få utløp for et behov om å provosere. Den skjulte provokasjonen består da at man vitser om vedkommende utenfor «synsvidde». Noe av humoren er da gjerne også innrettet mot provokasjon. Det vil si det gir utløp for behov for å provosere særlig på de områder som vedkommende markerer seg på. Er det religiøse mennesker kommer ofte religionen deres i fokus, og blir latterliggjort. Og igjen, de høytidelige snakker om blasfemi. Men vit da hvordan religionen også misbrukes til nedverdigelse og undertrykkelse av andre. Igjen, vi burde kreve retten til å håne og flire av religiøs selvhøytidelighet. Dette er Jørgen Hattemakers motreaksjon. Rett eller ikke rett: det er på trass, livets trass.

Kanskje handler dette grunnleggende om en ventilering av behov for å provosere, men der rangering eller maktforhold gjør at synlig provokasjon er utelukket. Noe av dette handler kanskje også om at man bekrefter gruppetilhørighet med dem som oppleves i samme båt i forhold til dette.

 

Humor som uttrykk for mobbing og dominans

En siste form for humor som må nevnes er den vonde humor, der man ler av folk i stedet for å le med dem. Dette må ikke forveksles med å le av komikere og gjøglere, hvor det å le av dem bare bekrefter deres popularitet. Nei dette er den onde humoren, hvor vi markerer sosial distanse og nedlatenhet til den vi ler av. Her har humoren den motsatte funksjon. I stedet for å skape sosiale tilknytninger, markerer vi avstand til den vi ler av. Noe av dette handler nok også om å markere egen gruppetilhørighet, og en slags indre justis i gruppen. Det blir et signal om at slike «trullinger» egentlig ikke hører hjemme i vår gruppe. Dette kan sannsynligvis igjen henføres til vår tilbøyelighet til å ville plage andre, eller de vi finner å kunne forsvare seg dårlig mot dette. Det er sannsynligvis bare gradsforskjeller mellom ond humor, sjikanering og mobbing.

Humor som sosial avspenningsmekanisme

Denne hypotesen handler om at når sosiale spenninger oppstår mellom oss, så utgjør det en reell risiko for at det kan eskalere til konflikt. Vi setter opp våre usynlige skjold, og evnen til å høre og se hverandre svekkes. Dette fungerer selvforsterkende. Så, for å komme tilbake til en tilstand av dialog kan en vits som vi begge ler av, fungere avvæpnende.

Som tidligere nevnt. Det å kunne le av det samme, skaper opplevelse av fellesskap. Man åpner seg. Barrierer svekkes, og dialog kan åpnes. Og kanskje kan denne tanken utvikles til også å inkludere førmenneskelig tid, som en mekanisme som avdemper latensen for konflikt, og dermed åpner for mer konstruktivt samspill mellom individene.

Etiske grenser for humor?

I tillegg til å skape munterhet og samhold så kan humoren også såre eller skape forargelse, fortvilelse eller fornærmelse alt etter hvordan den treffer. På sett og vis fungerer humor som kunst. Selv om mye er verbalt så er den ment å treffe emosjonelt. Og den har mye av kunstens uforutsigbarhet i seg. Og det er klart at i den grad humoren sårer så er jo dette også et etisk spørsmål. Nå kommer det selvsagt an på hvor mye den sårer.  Det kan jo enda forekomme vitser eller harselas om for eksempel nordlendinger. Og da kan kanskje noen sarte sjeler oppleve det som negativt. Men jeg tenker at på det planet så er det noe man må jobbe med seg selv slik at man tåler det. Var det ikke større problemer i verden enn at man vitset med folk fra en bestemt landsdel, så hadde vi ikke mye å klage over. Det må være perspektiv over dette. Men det er klart at man burde tenke seg om før man utbasunerer sarkastisk humor, ment å ramme en bestemt person på et ømt punkt, gjerne offentlig eller i andres påsyn. For da må det vel gå inn under begrepet plaging eller mobbing. Og mobbing er umoralsk.

Så kan man jo spørre om det er andre former for humor, utenom den som kommer i klasse med mobbing som er etisk uakseptabel. Empatisk etikk måler alt opp mot livskvalitet. Slik at humor som virker signifikant negativt på menneskers livskvalitet er vel det eneste man bør søke å unngå. Og da tror jeg at det eneste man kan si generelt om det er humor som egentlig ikke er humor, men mobbing. Når det er sagt så begynte jeg med å si at humor på mange måte kommuniserer som kunst. Det vil også si at forutsigbarheten i forhold til hvordan dette treffer egentlig er ganske svak. Altså humor som er ment harmløst, kan utilsiktet såre andre mennesker. Men det er noe jeg tenker man må leve med som en av humorens kostnader. For jeg tenker at humor i sum har en langt større plusside enn det negative. Om man skulle begynne å begrense dette fordi det kanskje kan virke sårende på noen, så vil jo veldig mye av de positive sidene gå med i dragsuget.

Jeg tenker tilbake på den tiden da Otto Jespersen figurerte på Torsdagsklubben. Ofte ble det mye bråk etter hans innlegg. Han ble vel til og med politianmeldt. Mange mener han strakk strikken for langt. Men, etter min mening skal ikke humoren ha noen grenser utenom akkurat den vi var inne på her. Han traff Kjell Magne Bondevik på et ømt punkt, og det burde kanskje ikke ha skjedd. På den annen side sett så var jo Kjell Magne Bondevik en høyt profilert person, og man går ikke inn i slike stillinger dersom man ikke har utviklet en viss robusthet i forhold til slikt. Jeg tenker også at det ligger i humorens natur å utfordre tabuer i samfunnet. Slikt skaper selvsagt indignasjon blant mange, slik kunst ofte gjør. Men jeg tenker at det også må være en nødvendig del av den store samfunnssamtalen. Et slikt tabuområde kan for eksempel være store katastrofer, ulykker og ikke minst terrorhandlinger. Jeg tenker at det ikke er særlig taktfullt å le av dette i dagene og ukene etter at det har skjedd. Men heller ikke her bør det finnes noen endelige grenser. Ikke så veldig mange reagerer negativt på denne:

Alle barna kom hjem fra ferie, men ikke far. Han ble igjen på Scandinavian Star

Vi kan le av denne nå, fordi det er så lenge siden, og for de fleste av oss har sårene grodd. Og vi er vel etter hvert i stand til å le av vitser om 9/11. Men det er faktisk viktig å få dette inn. Om vi ikke kan stoppe terroristene så kan de uansett ikke stoppe oss fra å le av dem. For som tidligere nevnt, så kan nok humor fungere som et utmerket hjelpemiddel i forhold til bearbeiding av slike kollektive traumer. I forhold til 22/7 er vi vel enda ikke helt der. Men det bør absolutt komme en tid hvor vi ler av Breivik. Og her er det faktisk mye nå le av. Fyren er jo både selvhøytidelig og opptatt av pomp og prakt. Så her er det mye å ta av.

Andre tabuer:

Alle barna kom ned i fallskjerm, men ikke Bitten. Hun havnet på sykehuset med en flaggstang i fi…

Dette er en vits som bryter med tabuet rundt kjønnsorganer. Det at en slik vits i offentligheten vekker moralsk indignasjon hos noen, kan vel ikke annet enn skape enda mer underholdning for de av oss som er litt mer reflektert i forhold til dette.

Noen indignerte personer vil kanskje begynne å karakterisere dette som dårlig humor. Og da er vi jo inne på debatten om hva som er god og hva som er dårlig humor. Her vil jeg bare henvise til min subjektivistiske grunnholdning i forhold til kunst generelt. Ingen skal kunne komme og diktere meg i forhold til hva jeg bør eller ikke bør le av.