En kritisk analytisk refleksjon over Immanuel Kants etiske tankesystem

Innledning

Enhver lekmann som ikke har anledning til å studere Kants tekster direkte må selvsagt nærme seg dette med den dypeste respekt og ydmykhet. Det jeg kommer med her er kun refleksjoner basert på en smal innsikt i stoffet fra kilder som tilfeldigvis har drevet forbi mitt sinn. Jeg skal hoppe over det meste av selve beskrivelsen av Kants etikk men kun vise til de kildene jeg har. Det er først og fremst noen utrolig bra leksjoner som ligger på Youtube, av en viss Dr. Richard Brown. Før dette hadde jeg satt meg inn i Kant via «Tenkningens Historie» av Arnfinn Stigen. Men definitivt gav leksjonene til Dr. Brown meg noen kraftige øyeåpnere. Jeg har tidligere i mine skriverier kritisert noe av dette og det gjelder fortsatt, men jeg har nok misforstått i hvilken grad Kant knytter det kategoriske imperativ til logisk resonnement basert på identifikasjon av logiske selvmotsigelser. Den ultimate begrunnelse for det kategoriske imperativ er på ingen måte knyttet til ideer om menneskets beste eller lignende, men forsøkes utelukkende begrunnet på det Kant kaller for rasjonelle overveielser. Som vi senere skal komme inn på er nok jeg og Kant nokså uenige om hva rasjonalitet egentlig er.

Om Kants syn på konsekvenser

Jeg har lenge hatt det for meg at noe av uenigheten mellom utilitarismen eller konsekvensetikken skyldes forskjellig etisk fokus. Pliktetikerens hovedfokus handler om omdømme. Hva skal vi legge til grunn for bedømmelse av oss selv og andre mennesker? Hva vil det egentlig si å være et godt menneske? Med utilitarismen så skifter dette fokuset over fra bedømmelse av mennesker til fokus på de som berøres av våre handlinger. Hvordan kan vi handle slik at det blir et størst mulig gode for flest mulig? Konsekvensetikeren blir dermed mye mer fokusert på beslutningen, standpunktet og hvordan våre handlinger til syvende og sist påvirker alle berørte parter.

Når jeg i denne omgang har satt meg litt mer inn i Kants etikk, så blir jeg likevel overrasket over hvor ensidig fokusert Kant er på personbedømmelse. For Kant avviser ethvert forsøk på å dra inn konsekvenser som en del av den etiske analyse. Men la oss først dvele med noen nyttige vinklinger som følger av Kants tenkemåte.

Jeg hørte en gang om et eksperiment som ble gjort på barn i 3-5 årsalderen. De fikk seg forelagt følgende problemstilling: Per og Kari var alene hjemme. De hadde fått klar beskjed om ikke å røre kakene som lå øverst oppe i skapet. Men, straks mamma og pappa var gått, klatret Kari opp til skapet og forsynte seg med en kake. Etterpå skulle Per gjøre det samme. Men da Per klatret opp, var han uheldig og rev ned hele krukken med kakene. Krukken falt i gulvet og knuste. Hvem var mest slem, Kari eller Per?

De aller fleste små barn ville umiddelbart si at Per hadde vært mest slem fordi han jo hadde kunst krukken. Men eldre barn kunne kanskje vurdere dette annerledes og skjønne at det kanskje ikke er så enkelt fordi Per ikke hadde ment å knuse krukken.

De fleste av oss voksne ville nok intuitivt ane en viss urimelighet i at Per er så mye mer å bebreide enn Kari.

Det intuitive i dette har Kant fanget opp på en god måte i sin teori. For poenget er at vi ikke har noen direkte kontroll på hva som blir konsekvensene av våre handlinger. Dette er et poeng jeg har fokusert på i refleksjonen om ansvar. Her slår jeg fast at det både er urimelig og irrasjonelt å bebreide noen for noe de ikke kan ha kontroll over. Men mens den kantianske plikttenkningen stopper med sinnelaget så går jeg et pragmatisk steg videre. Hvorfor er sinnelaget interessant? Å kjenne andres sinnelag er et grunnleggende behov som skapes i oss som følge av det sosiale samspill og det sosiale spill. Vår hjerne er programmert, konstant på jakt etter å forstå andre mennesker. Det er essensiell informasjon som avgjør hvordan vi skal forholde oss til enkeltpersoner. Om vi tenker oss en tragisk hendelse hvor et menneske blir kjørt ned og drept. Da er det essensielt for oss å vite om gjerningspersonen gjorde det med vilje eller om det var et uhell. For om det var med vilje, så vil vi jo automatisk forstå at vedkommende er farlig og forholde oss deretter.

Dermed er det forholdsvis enkelt å knytte denne tankegangen opp mot en tilbøyelighet til å ville bedømme andre mennesker. Dermed er det kanskje lett å forstå at denne tankegangen er viktig i forhold til juss og handtering av kriminalitet. For enkeltpersoner slår det inn i forhold til det sosiale spill. Hva tenker andre om meg? Kan jeg bebreides? Hvem har skylden? Hvem kan jeg stole på? Jeg hørte en gang en sleivbemerkning på verdi-børsen. Vedkommende programleder bemerket en viss tendens til en viss overvekt av kantianere blant kvinner, i forhold til menn som nok hadde en tilsvarende overvekt på utilitarisme. Jeg aner ikke om det er noe i det, eller om det er forsket på. Men om det var slik så hadde jeg kunnet ane hvorfor. Jeg oppfatter kvinner for å være sterkere på det sosiale enn menn. Da er det naturlig at fokuset er større på det å bedømme hverandre. Her passer den kantianske etikk som hånd i hanske. Menn har, i gjennomsnitt, større fokus på handlinger, ikke de som har vært, men på fremtiden. Hvordan skal vi innrette våre liv på en god måte? Hvordan skal vi innrette samfunnet slik at det blir best mulig for flest mulig? Dette gir automatisk fokus på beslutningen, på standpunktet og på det å forutsi resultatet av våre fremtidige handlinger.

Om jeg skal påpeke den kantianske feilslutning i klartekst så går det ut på å ta et tankesett som er optimalisert på bedømmelse og anvende det deduktivt i forhold til handlinger og standpunkter nå og i fremtiden. Her passer denne tankegangen dårlig nettopp fordi den ikke legger vekt på konsekvenser og, på et idealistisk grunnlag, faktisk avviser å forholde seg til dette. Dette åpner for ekstreme etiske singulariteter. Her råker vi rett ut i den samme problematikken som er drøftet i forhold til lydighet. Vi finner også et godt eksempel i forbindelse med refleksjonen over løgn. På området beslutninger, fremtiden og standpunkter lider Kants tankemodell av de samme svakheter som man finner med all deduksjonisme. Dette skaper avstand og mangel på praktisk vurdering i forhold til saken i seg selv. Man kan handle uklanderlig, forårsake en tragedie, men la være å forholde seg til det på ren formell basis. «Ingen kan klandre meg for dette, for jeg har beviselig gjort det moralsk rette». Mon tro om det egentlig ikke er noe egoistisk i å tenke akkurat den setningen.

Hva er det Kategoriske Imperativ egentlig?

I Kants tankeverden er all rasjonalitet forbundet med det jeg kaller for den rene fornuft. Så, med mitt begrepsapparat dreier altså Kants etikk seg om forsøket på å basere etikken på ren fornuft. Moralloven er i samme klasse som en naturlov eller rene logiske utsagn av type 2+2=4. Det som var mitt store aha opp i det hele handler om at jeg endelig skjønte hvordan Kant har tenkt.

Tidligere har jeg misforstått Kants kategoriske imperativ i den retning at den baserte seg på en verdibegrunnelse. Det viser deg ikke å være tilfelle med kants første versjon av det kategoriske imperativ, nemlig at du skal

Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

Tidligere påpekte jeg at det faktisk finnes et vil her. Det mistolket jeg til å handle om viljen til alles beste eller noe slikt. Men det er ikke det. Selve begrepsbruken «kategorisk» sier noe annet. Kant opererte med to typer imperativ, nemlig hypotetiske og kategoriske. Et imperativ er et påbud. Et hypotetisk imperativ er et påbud som gjelder under visse betingelser. Et kategorisk påbud gjelder uansett. På samme måte som vi ikke kan komme unna en naturlov eller at 2+2=4, slik er det også med det kategoriske imperativ. Min misforståelse er at dette «vil» i den generelle formuleringen ikke handler om vilje i den forstand som jeg bruker begrepet. Jeg tenker Kant refererer til sitt metafysiske viljes-begrep her. Dette skal vi komme tilbake til. Det som er poenget her, er den at det som avgjør denne loven faktisk dreier seg om logiske selvmotsigelser, eller i alle fall noe Kant definerte som selvmotsigelser. Om vi anvender loven på det å lyve. Så blir testspørsmålet: Hvordan blir verden dersom alle går rundt og lyver hele tiden? I en slik verden vil muligheten til å lyve oppheves. Fordi alle lyver vil ingen tro noe som helst, ergo blir det umulig å lyve i en slik verden. Dette blir en selvmotsigelse, og resonnementet for å komme dit hen er kun basert på den rene fornuft. Kant har altså kommet opp med en universell lov som beviser at handlingen «å lyve» er selvmotsigende og dermed feil. Lignende resonnementer kan gjøres på det å drepe og på det å stjele. For Kant er det ingen prinsipiell forskjell på denne moralloven og på en naturlov. Det er heller ikke prinsipiell forskjell på et matematisk bevis og på denne typen moralsk bevisføring. Det er det noen kaller for kognitivisme. Moralske påstander kan evalueres som sanne eller usanne, ved hjelp av rene logiske slutninger.

Jeg oppfatter det slik at vi her snakker om et genialt forsøk på å rendyrke den rene fornuft som selve kongen i all erkjennelse, både i forhold til kunnskap og i forhold til moralske sannheter. For å få dette til har Kant designet et rent fornuftsbasert tankesystem som stort sett kan anvendes ved å trekke rene slutninger. Det geniale med dette designet er at det treffer ganske godt i forhold til mer grunnleggende moralske prinsipper av typen: Du skal ikke lyve. Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele. Om vi legger litt godvilje til og tar til oss Kants premisser her så lar de seg faktisk utlede av det generelle kategoriske imperativet. Man må jo ta av seg hatten for at filosofen her har kommet opp med en logisk algoritme, eller prosedural oppskrift, som nesten kunne puttes inn i en datamaskin og den vil komme opp med grunnleggende universale etiske prinsipper. Dette er vel det mest geniale forsøket på å komme over den uoverkommelige kløften mellom er og bør. Men har Kant egentlig klart det? Jeg tenker at det har han ikke fordi dette er et forsøk på noe som egentlig er umulig. Så er spørsmålet hvor vi egentlig forblindes. Da er det følgende eiendommeligheter jeg vil reflektere over:

1)   Snakker vi egentlig om motsigelser i rent logisk forstand?
Hva er egentlig
en selvmotsigelse? Det som umiddelbart kommer opp i mitt sinn er Aristoteles selvmotsigelsesprinsipp som lyder slik:

Det er umulig at det samme både kan tilkomme og ikke tilkomme det samme med hensyn til det samme på samme tid


Er det selvmotsigelser av denne type Kant opererer med? La oss gå på eksemplet med å lyve. Tankeeksperimentet er at alle i samfunnet lyver hele tiden. Men det blir jo umulig fordi ingen tror på noen. Hva er det egentlig som skjer i dette tankeeksperimentet? Er det for eksempel slik at om jeg lyver, så knyttes begrepet «å lyve» kun til handlingen dersom omgivelsene tror meg? Nå kommer jo dette an på hvordan man definerer det å lyve, men jeg tenker at dette er en høyst usedvanlig oppfatning at løgnen kun er mulig dersom den blir trodd. Jeg tenker at det er fullt ut mulig å lage et dataprogram som simulerer dette. Altså, jeg lager et dataprogram med et sett objekter som konstant feilinformerer hverandre. Det er ingen logisk umulighet som forhindrer meg i å sette opp en slik situasjon. For oss mennesker er det jo intuitivt at vi etter hvert hadde gått lei av og lyve uten og bli trodd og etter hvert sluttet med det. Men en datamaskin ville kjørt og kjørt i det uendelige. Det er intet i en datamaskin som ville stoppet dette fordi den er lei, eller tenker at det hele er unyttig og meningsløst. Og kanskje er det her den store forskjellen på Kant og meg, i forhold til syn på fornuft og rasjonalitet, kommer opp til overflaten. Alt det Kant forbinder med rasjonaliteten handler om logikk, resonnement, deduksjoner eller logiske slutninger. Det er det jeg sorterer inn under den rene fornuft. Det er dette vi mennesker, lenge etter Kants tid, har evnet å overføre til rene maskiner, såkalte datamaskiner. Så hvordan kunne vi med den rene fornuft ha innsett at her går vi i en evighetsloop, det er meningsløst å fortsette, derfor stopper vi? Vi ville ikke kunne gjort det uten at vi la inn noen nye regler slik at dette passet bedre med vårt formål. Det måtte kommet utenfra. Den rene fornuft alene er et imponerende informasjonssystem men av seg selv er den ikke i stand til noe. Hva er det egentlig som skjer i dette tankesystemet? Jo vi forestiller oss at alle begynner å lyve, så blir det meningsløst, så vil noen slutte, dermed blir det meningsfullt igjen, så kan man begynne å lyve igjen og slik vil det gå, balanserende rundt ett eller annet nivå. Så kan man selvsagt definere en selvmotsigelse på følgende måte:
Vi vurderer en handling
Vi lager et tankeeksperiment hvor alle gjør den samme handlingen
Dersom det faktum at alle gjør det samme medfører at det er umulig å gjøre denne handlingen, så har vi avdekket en umulig tilstand som vi kaller for en selvmotsigelse
.

Dette kan man jo kalle en selvmotsigelse, selv om man går ut over den egentlige betydningen av begrepet. Det er jo fullt mulig all den tid vi befatter oss med fleksible begreper i det naturlige språk. Da får også dette en viss retorisk virkning i og med at man uberettiget påberoper seg logikkens troverdighet.

2)   Hva er den såkalte maksime? Er dette et klart begrep?
Det kategoriske imperativ er formulert
i det naturlige språk. Det innebærer muligheten for uklarhet. Her er det maksime-begrepet som skaper uklarhet. Slik jeg forstår begrepet handler det om generalisering av den handlingen som skal undersøkes. Om vi holder oss til løgn og undersøker den situasjon som er beskrevet her. Altså, de tyske soldatene tropper opp og spør om jeg vet hvor den jødiske familien befinner seg. Spørsmålet er om det er etisk riktig å lyve. Slik jeg forstår det begynner den kantianske undersøkelsen med å formulere en maksime med utgangspunkt i situasjonen. I dette tilfelle utformer vi en allmenn regel om å lyve. Det er denne operasjonen som kan vise seg problematisk og som kanskje gir mulighet for flere løsninger og dermed kanskje også selvmotsigende svar. Nå har jo Kant og andre anvendt dette tankesystemet på grunnleggende universaletiske prinsipper, og det fungerer. Men om dette skal fungere som en generell lov må vi kunne anvende det generelt i forhold til alle typer handlinger.
La oss teste dette ut på en del andre handlinger:
Handling: Se på TV, er det moralsk riktig å se på TV?
Maksime: Alle skal se på TV hele tiden
Konklusjon: Om alle ser på TV hele tiden vil der ikke være noen til å lage innhold, ergo blir det umulig å se på TV. Ergo er det umoralsk å se på TV.
Nå kan man med en gang kritisere måten jeg konstruerte maksimet på. Jeg tenker meg en verden hvor alle holder på med bare en ting, nemlig å se på TV. Det hele løser seg om alle ser på TV nå og da. Men det som er interessant her er at det er på den måten maksimet er konstruert i forhold til løgn. Om alle bare lyver nå og da, så faller jo hele selvmotsigelsen bort.

Handling: utnytte, er det moralsk riktig å utnytte hverandre?
Maxime: Alle skal alltid utnytte andre?
Konklusjon: Det er ikke akseptabelt. Om alle utnytter hverandre, ville det ikke være mulig for da ville det ikke lengre være noen å utnytte (fordi alle er utnyttere)

Handling: å skaffe seg mer penger enn andre, er det moralsk riktig å ha mer penger enn andre?
Maksime: Alle skal ha mer penger enn andre?
Konklusjon: Det er ikke akseptabelt. Om alle hadde mer penger enn andre, ville det ikke være noen som har mindre penger enn andre, og dette er en logisk umulighet.

Denne er interessant. For det innebærer at intet annet enn hundre prosent lik fordeling for alle på denne kloden er moralsk akseptabelt. Og dette er en moralsk forpliktelse som er akkurat like bindende som den at man ikke skal stjele.

Handling: å utøve makt over hverandre: er det moralsk akseptabelt å utøve makt over andre?
Maksime: Alle skal alltid utøve makt over de andre.
Konklusjon: Det er moralsk uakseptabelt fordi om alle utøvde makt over de andre, så ville det ikke være noen igjen å utøve makt over, siden alle prøver å opptre som maktpersoner. Det er umulig og derfor moralsk uakseptabelt.

Handling: inngå allianser: er det moralsk riktig å inngå allianser
Maksime: Alle skal inngå allianser med alle
Konklusjon: Det er moralsk uakseptabelt å inngå allianser. Om alle står i allianse med alle ville alliansen være bli verdiløs. Ergo vil det være meningsløst å inngå allianser.

Handling: leve som homofil: er det moralsk riktig å leve som homofil?
Maksime: Alle lever som homofile
Konklusjon: Det er moralsk uakseptabelt. Menneskeheten dør ut, det blir umulig å leve som homofil.

Handling: Er det moralsk riktig å være altruistisk?
Maksime: Alle tenker på de andre ingen vil ha noen goder for seg selv.
Konklusjon: Ingen vil ta imot goder fra andre, fordi man ikke skal tjene sin egeninteresse. Det gjør altruisme umulig.

Handling: Være god mot andre: er det moralsk riktig å være god mot andre?
Maksime: Alle er god mot alle hele tiden
Konklusjon: Det er moralsk uakseptabel for om alle var god mot alle alltid så ville det ikke være mulig å forstå begrepet fordi vi ikke lengre vet hva onde handlinger er for noe. Begrepet vil forsvinne og da er det meningsløst å snakke om gode handlinger.

Protest? Muligens, OK da sier vi det slik. Argumentet om onde handlinger som nødvendig kontrast er søkt, og en handling kan være god selv om vi ikke lengre har begrep om det. Altså er det moralsk riktig å være gode mot hverandre. Men er vi da gode mot den jødiske familien i dette eksemplet?


Handling: å tjene penger: er det moralsk riktig å tjene penger?
Maksime: Alle skal tjene penger hele tiden
Konklusjon: Denne er akseptabel dersom pengemengden i samfunnet øker konstant. Men det forutsetter at verdiene øker konstant. Det er ikke mulig fordi vi har en begrenset klode. Dermed vil vi før eller siden komme i den situasjonen at verdiene er konstant, da er også pengene konstant (ser bort fra inflasjon), og i en verden hvor pengene er konstante er det umulig å tjene penger uten at noen samtidig taper penger. Det er det vi kaller for et nullsumspill. Følgelig er det umulig å tenke seg en vedvarende bærekraftig tilstand hvor alle tjener penger samtidig. Konklusjon er derfor at det å tjene penger er umoralsk.
Om noen ikke har skjønt det, så har vi knekt en generell kode her. I det kantianske idealsamfunn vil enhver asymmetrisk sosial relasjon være umulig. Eller for å si det på en annen måte, vi snakker om prosesser som har den egenskapen at noe akkumuleres mot en maksimumsgrense som ikke kan overstiges. Når maksimumsgrensen nås vil ikke prosessen kunne fortsette.
Det Kant har konstruert her er et proseduralt system som på gitte betingelser kan gå til evig tid. De betingelsene er at ingen variabler akkumuleres. Ved å designe systemet slik vil noen av våre viktigste moralske intuisjoner som å drepe, lyve, stjele være betingelser som får systemet ut av likevekt. Systemet i seg selv har intet med virkeligheten å gjøre. Det er et av mange systemer som er designet med det formål å ligne på de prosesser vi ser i empirien.
Nå kan jeg som sagt sikkert kritiseres for å ha tatt litt for lett på maksimene her. Men det illustrerer litt av poenget. Begrepet har en viss uklarhet som gjør det mulig å sjonglere. Dette åpner selvsagt også for misbruk. Altså om noen ønsker å forby noe de ikke liker, går det alltids an å ta en et lettvint resonnement her og dermed retorisk sett få selveste Kant på sin side. Jeg stiller meg da også den utfordringen det er å gå på alle de resonnementer som er gjort på det universaletiske plan og hvor dette passer. Hva er unikt i forhold til anvendelsen av denne loven i forhold til andre helt hverdagslige handlinger? Her trenger vi altså noe mer enn bare loven i seg selv. Vi må begynne med tilleggs betingelser for å klare å få det hele til å passe. Spør meg, jeg er systemutvikler.

3)   Overgangen fra den generelle formuleringen til mennesket som moralsk målobjekt. Humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ lyder slik:
Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel
I min terminologi så har vi har fått inn et
moralsk målobjekt. Det er noe jeg ikke kan se i den generelle formuleringen.

4)   Hva innebærer det egentlig at dette er design?
Er dette en lov som er kommet inn som et rent resonnement, ala 2+2=4, eller er det et tankesystem som bevisst er designet og tilpasset slik at det skal stemme med grunnleggende etiske normer? Jeg har nå testet ut tankesystemet. Det er slett ikke vanntett. Det gir noen bisarre resultater og det mangler ikke
på etiske singulariteter. Jeg oppfatter at dette er et spesialdesignet tankesystem som har som formål å gjøre moralen uavhengig av alt såkalt sentimentalt tankegods. Det ville jo være rart at verden har gått i 10 tusener av år, de tre siste med avansert tenkning på alle områder at ingen skulle ha gjort dette resonnementet som fremstilles som like selvfølgelig som 2+2=4, før Immanuel Kant kom på banen. Min diagnose er at modellen er konstruert og at konstruksjonen har et formål. Det kommer jeg tilbake til i min diagnose av Kant.

5)   Etiske singulariteter kan vel også anses å bygge på en form for selvmotsigelse.
Begrepsparene rett/galt er ikke lengre gjensidig utelukkende. Det samme gjelder godt/ondt. Det som skaper selvmotsigelsen her er at godt/ondt ikke lengre harmonerer med rett/galt. Dette er vel en type selvmotsigelse som kunne vært brukt samme måten. På sett og vis fungerer jo etiske singulariteter deduksjonistisk, ikke i forhold til handlinger men som en avvisning av etiske modeller som et mål i seg selv.

Tingenes formål

Det er mulig jeg misforstår og kommer i skade for å bruke Kant som stråmann. Men jeg oppfatter det slik at en type selvmotsigelse som Kant opererer med, handler om en grunnleggende forestilling om alle tings formål. Dersom en ting blir brukt i strid med formålet, oppfatter jeg at kantiansk tenkning anser det som en selvmotsigelse. Formålstankegangen er sannsynligvis en arv som stammer helt fra antikken. Aristoteles var veldig fokusert på formål. Og da blir det også viktig å ta med den platonske tenkningen om ideer, som jo handlet om abstrakte konsepter for alt som er. Aristoteles modifiserte vel den litt, men opererte likevel med forestillinger om generelle støpe-former som beskriver tingenes ideelle form. Alt dette refererer seg jo til en abstrakt åndeverden som definerer tingenes formål. Da er det lett å bevege seg fra er til bør. Har man først identifisert tingenes formål, så har man også avdekket en norm for hvordan tingene bør være.

Et godt eksempel på en slik type resonnement fant jeg i Annfinn Stigens Tenkningens Historie. Her beskriver han Kants begrunnelse for å definere selvmord som umoralsk. Resonnementet går slik: Smertens formål er å bevare liv. Da kan man ikke bruke den som begrunnelse for å ta liv. På samme måte kan man tenke seg at Kant ville anse at homofil praksis er galt. Seksualitetens formål er reproduksjon. Homofil praksis fører ikke til reproduksjon, ergo er den gal. Skjemaet blir altså at man finner frem til funksjonens formål, definerer den som norm, og finner deretter handlinger som strider mot denne normen. Da blir handlingen umoralsk. Vi kjenner igjen denne type resonnement i pietismen. Generelt har jeg vært inne på dette fra forskjellige vinklinger i forbindelse med systemmoralisme og deduksjonisme. En moderne variant av denne tankegangen finner vi hos en del darwinister som transformerer det naturlige utvalg til en normativ doktrine. Min påstand er at denne type resonnement, hverken er logisk gyldig eller rasjonell på noen måte. Tvert imot så er det mest lønnsomt ikke å ha for sterke bindinger mellom såkalt identifiserte formål og normer. Det er flere grunner til det. For det første er jo den såkalte aristoteliske formålsforklaringen, noe som i dag ansees som helt uvitenskapelig. All erfaring med vitenskap viser at det er langt mer fruktbart å søke å forklare ting ved hjelp av virkemåte i stedet for formål. For det andre så forutsetter innovasjon og den kreative prosess evnen til å bruke tingene på nye og overraskende måter som ikke var tiltenkt. Eksempler kan være at noen fant på å bruke en boremaskin som skrutrekker, at noen brukte en bilmotor i båt, at noen innreder et passasjerfly som leilighet, eller bor i en buss. Jeg utfordrer enhver skrivebords-etiker til å ta en titt på filmen «Apollo 13». De fleste av oss kjenner den sanne historien om Apollo 13 og om hvordan astronautene ved et nødskrik kom seg hjem, etter en omfattende eksplosjon, halvveis på tur til månen. Et akutt problem når de gikk over i månelandingsfartøyet, var at kapasiteten for karbonrensing var designet for to personer. Nå var de tre, og de vil dø i løpet av timer, dersom de ikke får til et ekstra karbonfilter. I filmen ser vi en scene fra NASAs kommandosentral hvor man har skaffet en oversikt over alt det som finnes til rådighet, om bord. Det var alt fra sokker, til plastikkbiter til teip. Her er det vi har til rådighet. Klarer vi å lage et karbonfilter av dette. Vi vet i dag at kløkt og rasjonell kunnskap gjorde at man klarte denne utfordringen. Men tenk om der hadde vært en skrivebords-etiker blant disse ingeniørene som setter seg på bakbeina fordi sokkene blir brukt til noe som er i strid med deres formål? Tror du den ingeniøren hadde hatt jobb i NASA i et minutt etter en slik innvending? En akutt situasjon krever sin rasjonalitet til fulle. Der har vi ikke råd til å la mennesker, som ikke kan bli skitten på fingrene, dominere. Dette er realiteten i min livsfilosofi. Man tar det man har, så gjør man det beste ut av det.

Evolusjonen er full av eksempler på «ukonvensjonell» bruk av det som er. Nye funksjoner hadde ikke kunnet oppstå dersom de ikke (mis)brukte funksjoner som allerede var der fra før, og som var tilpasset et annet formål. Et eksempel kan være fiskearter som går på land og bruker finnene som ben.

Etter Darwin har vi jo etter hvert blitt klar over at det er nettopp slik naturen opererer hele tiden. Evolusjonen er slett ikke trofast mot biologiske funksjoner, som vi mennesker kunne finne på å avlede formål og hensikt av. Gang på gang ser vi at slike funksjoner kommer til nytte i andre sammenhenger enn hva de var «utviklet for» i utgangspunktet. Det leder igjen til erkjennelsen at naturen, i seg selv, på ingen måte opererer med formål. Formål er noe som oppleves i menneskets mentale univers, og som vi tenderer til å tillegge naturen vi ser rundt oss. Følgelig vil formål alltid være en subjektiv størrelse. Darwins evolusjonsteori brøt dramatisk med datidens oppfatninger om en menneskelig arketyp, en støpeform som alle mennesker burde passe inn i. Plutselig blir variasjoner og mangfold selve drivkraften i den biologiske skapelsesprosess. Dette medfører en dramatisk omveltning i synet på det såkalte normale mennesket. Avvik er ikke lengere å anse som produksjonsfeil og naturstridig. Avvik er uttrykk for variasjon som en absolutt unnværlig komponent i all biologi. Dette er jo en utvikling i vår virkelighetsforståelse som Kant umulig kunne forutse. Og den betyr kroken på døra, for all referanse til funksjonenes formål som kriterium for moralsk bedømmelse. Men, jeg mener at selv samtiden kunne gjennomskuet dette allerede i Kants samtid, bare ved å teste ut denne tankegangen på litt mer uvante områder. For det er jo slik at våre tilbøyeligheter på ingen måte er i harmoni med hverandre. For eksempel sjalusi. Rask analyse vil avdekke at sjalusiens formål er å hindre partneren i å få barn med andre. Da er det naturstridig å gi partneren friheter slik at dette blir en risiko. Vips så har vi en plausibel moralsk begrunnelse for Burka. Ta så vår tilbøyelighet til empati. Empatiens formål handler jo om drivkraften til å ta vare på andres gode liv. Da kan vi ikke begrense friheten, for de er i strid med empatiens formål. Vips så er burka plutselig umoralsk igjen. Og nå har vi enda ikke begynt å analysere aggresjonens funksjon. Noen ville kanskje arrestere meg for å ha vært litt lemfeldig med måten jeg setter formål på her. Og det er nok riktig. Men det legger seg bare enda mer til problemet. For det å trekke formål ut av en funksjon er ingen eksakt vitenskap. Dermed åpner dette for retorikk og vikarierende motiv i måten vi former moralen og hvordan vi bruker den mot hverandre.

Skriverbordstenkning med etikk basert på logikk

Kant baserte mye av sin filosofi på å lete opp og beskrive selvmotsigelser. Vi har sett det i forhold til det kategoriske imperativ hvor vi har sett at motsigelser avdekkes ved hjelp av prosesser som går i stå og ved formål som blir motvirket. Den plikten som følger det kategoriske imperativ, kaller Kant for en perfekt plikt. En perfekt plikt har intet unntak. Men Kant snakket også om uperfekte plikter. Det er plikter som blir situasjonsavhengige. For eksempel plikten til å hjelpe andre. Om man ser en tigger og har mulighet til å hjelpe så skal man gjøre det. Men det kan oppstå situasjoner hvor det er umulig å hjelpe. Kanskje har jeg bare akkurat nok penger til å betale tilbake et lån som forfaller i dag. Dette definerer Kant å ha med viljes motsetninger å gjøre.

Men I ekte kantiansk tradisjon er man helt blind i forhold til konsekvenser i forhold til dette. Argumentasjonen står på sin egen tørre logikk uten kontakt med virkelighetens verden. Det Kant kaller for rasjonalitet, handler for meg om tørr logikk. Det er vesentlig å understreke at kritisk undersøkelse av denne type teorier er vesentlig fordi akademia er full av kantianere som legger denne type resonnementer til grunn for utforming av samfunnets lover. Dermed slår den akademiske tørre irrasjonelle skrivebordstenkning rett ut i praktisk lovgivning og politikk. Her gjelder det å knekke koden slik at dette kan møtes med rasjonell argumentasjon for å få til ordninger som respekterer den jevne samfunnsborger mer enn tørr skrivebordslogikk.

Men om vi nå går til den humanistiske versjonen av Kants kategoriske imperativ, nemlig at man ikke skal bruke mennesket som middel, men som et mål i seg selv, så tenker jeg at dette kan være en utmerket vinkling å ha med seg i den etiske verktøykasse. For det er opplagt at å vurdere mennesket, utelukkende i form av nytteverdi er høyst problematisk. For det innebærer vilje til å anse mennesker som rene produksjonsmidler, for bruk og kast, dersom de ikke lengre gjør sin nytte. Og for å ta en kantiansk innvending på dette: Om andre mennesker er så lite verdt, hva da med meg selv? Dette er også en empatisk etisk innvending. Og her er det prinsipiell empati jeg snakker om; dersom jeg innvilger meg selv verdi utover den rene nytte, så er det rimelig og rettferdig at jeg gjør det samme for alle andre. Men hva betyr det egentlig at mennesket er et formål i seg selv? Her er vi kanskje inne på et etisk grunnspørsmål. Og kanskje mitt svar på det avviker fra de fleste andre. Jeg aner ikke hva Kant ville svart på akkurat det, men i bunnen ligger nok den oppfatningen at det er Gud som har skapt mennesket. Og har Gud skapt mennesket, da må det jo være Guds formål med mennesket som gjelder. Og da er vi igjen tilbake til forutsetningen om en eller annen forutbestemt arketyp på hva et menneske er ment å være. Og ethvert avvik fra denne arketypen vil da kunne bli å betegne som umoralsk. Og da er jo det store spørsmålet hvilken oppfatning vi har av hvordan en slik arketyp egentlig er. Og det kan det jo være mange forskjellige oppfatninger om. Det som er interessant her er at man kan også finne en evolusjonistisk variant av denne tankegangen. Om vi går tilbake til eksemplet om homofili. Evolusjonens «formål» med seksualiteten er reproduksjon. Homofili medfører ikke reproduksjon. Ergo er dette i strid med evolusjon og dermed moralsk forkastelig. Eller vi kan «hjelpe» evolusjonen litt med forby og straffe homofili. Innenfor empatisk etisk tenkning vil slike argumenter betegnes som irrasjonelle. For det første inneholder de ingen bevissthet om hva vi vil med dette. Vi bare henviser til våre oppfatninger om «andres» formål. Følgelig kan de påfølgende handlinger få de mest bisarre utslag. For det andre er de ofte lite reflekterte på den måten at de er inkonsekvente. Om vi tar eksemplet med homofili. Selvsagt vil det samme resonnementet også ramme all bruk av prevensjon. Vi er svimlende nære å ende i ren pietisme.
Hva vil så den empatisk etiske anvendelse av dette være? Her er det selvsagt slik at det å behandle individet som et mål i seg selv, rett også slett handler om å respektere individets egen vilje og autonomi. Å behandle et menneske i strid med dets egen vilje, er å bryte forutsetningen om å behandle individet som et mål i seg selv. I praksis blir det jo da selvsagt ikke enkelt alltid å holde et slikt forsett. For menneskers viljer er ofte i innbyrdes strid med hverandre. Og ofte er menneskets vilje i strid med seg selv. Om vi tar det eksemplet å bruke mennesket som arbeidskraft. Jeg tipper at kanskje mer enn 50 % av alle mennesker på denne kloden ville sluttet i jobben dersom de vant en superstor gevinst i lotto. Er da disse menneskene på jobben av egen fri vilje? Er det riktig å betale mennesker for å vaske kontoret mitt, produsere maten jeg spiser, bygge veier og hus, hente søpla mi? For ingen av disse ville vel gjort dette dersom de hadde hatt bedre alternativer. Det er nytteverdimennesket vi her snakker om. Og ofte kan utveksling av varer og tjenester mellom mennesker bli angrepet med denne type moralsk retorikk. Den empatisk etiske responsen på dette er at om man velger denne type resonnement så vil det ramme all samhandling mellom mennesker. Følgelig må vi innse at dette ikke er et argument som kan brukes uten at det i like stor grad rammer en selv. Det er ikke dermed sagt at det ikke er noe i det. For i en fullkommen verden, med fullkomne mennesker så er det vanskelig å tenke seg at noen av oss skulle bedrive store deler av tiden med ensformig arbeid som vi opplevde som en lidelse og som meningsløst. Den empatisk etiske tenker tar dette inn over seg og det skaper en motivasjon til å ville tilrettelegge slik at vi demper dette mest mulig og fordeler byrdene sånn noenlunde likt mellom oss. Men samtidig har den empatisk etiske tenker modenhet nok til å innse at vi er utilstrekkelige mennesker som lever i en ufullkommen verden. Det viktigste moralske kriteriet i dette er frivilligheten. Når noen tømmer søpla, så er en følge av individets egen beslutning. Det kan ha vært valget mellom fattigdom og tungt arbeid, hvor da faktisk noen velger hardt arbeid for å heve seg en armlengde over fattigdommen. Dette er et menneskes harde beslutning. Men det empatisk etiske samfunnet innvilger individet friheten til å ta denne beslutning og å støtte enkeltmennesket i sin streben for å bedre sin egen tilværelse. Det motsatte av dette er slaveri. Det vil si at mennesket arbeider ufrivillig og er der utelukkende på grunn av tvang og fysisk kontroll. Dette er noe som er totalt uakseptabelt i alle samfunn i verden i dag, og det er selvsagt også uakseptabelt innenfor det empatisk etiske samfunnet. For slaveri er et absolutt brudd på det å behandle mennesker som et mål i seg selv. Men det er selvsagt ikke det eneste tilfellet. Det finnes utallige varianter av dette. For eksempel maktmisbruk, sanksjonering, manipulasjon eller grov utnyttelse.

Hvem er min neste?

Det kategoriske imperativet kommer i fire varianter. Den såkalte humanistiske varianten lyder slik:

Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Kant hevder at dette sier det samme som det den generelle. Hvordan denne koblingen nøyaktig kan gjøres skjønner jeg ikke helt. Men også her forsøker Kant å fokusere på selvmotsigelsesprinsippet. I denne versjonen er det mennesket som står i sentrum. Det vil si at det ikke er gruppen «alle mennesker» det er snakk om, det er det Kant kaller for det rasjonelle individ det her er snakk om. Resonnementet går omtrent slik at som rasjonelt individ så opplever du å kunne sette mål for deg selv. Da ligger det i sakens natur at dette er noe du vil. Målet er uttrykk for din vilje. Men så kan du resonnere deg frem til at du ikke er det eneste individet i verden som har denne egenskapen. Alle andre rasjonelle individer har det samme. Det å behandle et annet menneske som bare et middel er ikke å ta hensyn til dette. Men å ville ignorere andre rasjonelle individers mål, samtidig som du ikke vil at andre skal ignorere dine mål fremstår som en viljekonflikt. Dette definerer da Kant som en selvmotsigelse. Og i og med at vi har funnet en selvmotsigelse her, så er dette irrasjonelt og et brudd på moralloven.

Som den erklærte atferdsdualist jeg er blir jeg her stående litt forvirret. Hva skjedde egentlig nå? Jeg prøver å plassere dette inn i mitt eget begrepsapparat men her får jeg problemer med å plassere Kants syn på rasjonaliteten på en konsekvent måte. Noe av dette skal jeg videre komme inn på i forbindelse med min såkalte «diagnose» av Kant. Men jeg foregriper her problemet med at Kant nå operer med mål som om ingenting var hendt. Dette skjer både i selve utformingen av denne versjonen av moralloven og som en vesentlig ingrediens i argumentasjonen som følger. I loven snakkes det om at handlingen alltid skal ivareta at mennesket er at mål i seg selv og aldri bare et middel. I den påfølgende argumentasjonen har det rasjonelle individ den evnen at det kan sette mål. Hva er egentlig et mål i Kants terminologi og hvor kommer dette målet fra? Er målet en del av rasjonaliteten? Om målet er en del av rasjonaliteten, hvorfor er da Kant så opptatt av å påvise alt gjennom logiske selvmotsigelser og så avvisende til at konsekvenser trekkes inn i bildet? For mål handler definitivt om våre forestillinger om konsekvenser. Hvorfor har jeg en uvilje mot å bli behandlet som et middel? Dette handler jo definitivt om frykten for å bli behandlet umenneskelig, uten hensyn, respektløst. Det kan jo til og med ende med drap. Det er i min egeninteresse å unngå at dette skjer. Hvor kommer min egeninteresse fra? Det åpne spørsmålet er hvor målet plasserer seg i Kants tankekart. Kommer det fra følelsene, ligger det i fornuften, eller ligger det simpelthen utenfor alt dette som en del av den akausale frie vilje? Det kan tyde på det siste, i og med at Kant snakker om vilje-motsetninger. Om målet er utenfor rasjonaliteten, så er jo dette ikke noe som man kan komme frem til ved bruk av rasjonalitet alene. Det som er interessant her er at den første versjonen av imperativet i teorien kan fungere rent logisk. Argumenter om egeninteresse, eller felles interesse, eller det beste for alle, holder ikke. Men den andre versjonen ligger snublende nær nettopp disse begrunnelsene i egeninteresse eller til alles beste. Dette synes jeg er rart. Skulle likt å lufte dette med en kantianer. Hvordan oppstår mål i den akausale vilje? Kan det ligge instrumentelle mål her? Eller er det kun primære mål vi snakker om? Hvordan kan dette ikke ha forbindelser til våre følelser? Sikkert mye jeg misforstår her.

Viljekonflikter relateres i min verden til erkjennelsen av at våre tilbøyeligheter på ingen måte fremstår som noen harmonisk enhet. De er full av innbyrdes konflikter.

En annen eiendommelighet med den humanistiske versjonen er en stigende uro i forhold til om det rett og slett er i konflikt med den generelle versjonen. I den generelle versjonen må vi alltid snakke sant, selv om det medfører at f.eks. en jødisk familie blir utslettet. Jøder er mennesker. Og de skal aldri behandles som et middel. Men blir de ikke et middel, når jeg angir dem i den hensikt å holde min egen moralske sti ren? Kanskje litt retorisk denne, men rent intuitivt så er det noe som skurrer her.

Kants moralske målobjekt er det rasjonelle individ. Hva er det rasjonelle individ? Det er individer med evne til fornuft, på lik linje med oss mennesker. Det vil si, jeg har ikke hørt at Kant har vurdert andre kandidater enn mennesker innenfor dette domenet. Men dette åpner da for muligheten til at noen mennesker er innenfor og andre er utenfor domenet. Her får vi umiddelbart problemer i forhold til barn, mentalt tilbakestående, eller mennesker med mentale sykdommer? Og dyr faller jo helt utenfor. Dette åpner for å sortere lidelse utenfor kategorier som tilhører moralen. Men Kant har et nødargument i forhold til dette. Dyrs og barns lidelse forårsaker jo indirekte lidelse hos de rasjonelle på grunn av medfølelse eller empati. Da bør hensyn tas, ikke i forhold til dyr og barn, men i forhold til de voksne som blir støtt av dette. Svakheten med dette er jo at det jo kan finnes lidelse som ingen rasjonelle individer bryr seg med. Dermed er veien vid åpen for etiske singulariteter.

Men, jeg kan sannsynligvis arresteres for å ha brukt det samme argument i forhold til levende mennesker som er hjernedøde og ikke kan lide. Men her er en vesentlig forskjell her. Dette åpner ikke for etiske singulariteter, fordi det nettopp er lidelsen som adresseres. Innenfor den empatisk etiske tankegang er ingen lidelse mulig uten at det er galt. Men sammenhengen for øvrig mellom den humanistiske varianten av det kategoriske imperativ og empatisk etikk er slående. Det er en klar parallellitet i argumentasjonen. Men den store forskjellen er at Kant adresserer det rasjonelle individ, mens empatisk etikk adresserer livskvaliteten, uavhengig av rasjonalitet. Det er en forskjell som er logisk å forstå ettersom fokuset er forskjellig. Kant har fokus på bedømmelse men empatisk etikk har fokus på livskvalitet.

En måte å teste dette ut på er via et tankeeksperiment. Tenk deg at vi ble invadert av en fremmed sivilisasjon fra det ytre rom. Forskjellen i mental kapasitet på denne arten og oss mennesker er omtrent som forskjellen på mennesker og kyr. Ønsker jeg at den invaderende arten skulle vært kantianere eller empatisk etikere? Om svaret er empatisk etikere, så gir det håp om at vi vil bli tatt hensyn til. Kanskje ville vi fått pekefingeren for måten vi behandlet våre medskapninger, dyrene på. Og her hadde vi ikke kunnet annet enn sett ned og håpet at de ville behandlet oss forskjellig på tross av hvordan vi selv har oppført oss. Dersom denne arten ikke hadde vært empatisk etikere, men hatt utgangspunkt i en normativ etisk teori ala Kant, en type plikt-etikk, hva kunne vi da ha forventet oss? Ville f.eks. vår kognitive kapasitet ha oppfylt kravene som denne arten hadde satt for å regne noen innenfor den moralske sirkel? Før vi går videre, så kunne vi kanskje priset oss lykkelige for at det ikke var en religiøs form for absolutt moralitet som preget denne arten. De har jo aldri sett oss før, og ganske sikkert var vi fremmed for alle deres religiøse doktriner. Men stor sikkerhet kunne vi ha forventet at de kosmiske bulldosere hadde rullet skånselløst over oss. Men dette er filosofiske pliktetikere. Og hvem vet hvordan en slik teori logisk hadde vært bygget opp. Det vi vet er at om vi hadde falt utenfor deres logikk, ja da er det bare å legge seg ned å vente på bulldoseren. Poenget her er å påvise at selv med et slikt logisk system i bunnen, så kan universaliteten svikte dramatisk. Empatisk etikk er immun mot slike utslag. Det er fordi den adresserer livskvaliteten direkte. Den applauderer ingen etiske singulariteter. Det er forskjellen. Jeg ville stemt for en empatisk etisk art.

 

Veien fra Kants etikk til praktisk levd liv

Utgangspunktet for dette problemet er et tankeeksperiment som går på at jeg studerer Kants morallære og jeg innser at jeg ikke er et godt menneske. Jeg analyserer meg selv. Jeg handler motivert av egeninteresse, det sosiale samspill og det sosiale spill. Om jeg overholder en avtale så er min motivasjon empati for den andre, og dessuten tjener jeg på det selv fordi det opprettholder mitt eget gode navn og rykte. Dette blir det ingen kantiansk kreditt av. Jeg ønsker så gjerne å bli et godt menneske og begynner derfor å vurdere strategier for å komme dit. Hvordan skal jeg greie dette? Jeg kjenner på mine motivasjoner og jeg innser at de er ikke særlig fleksible og de vil absolutt ikke la seg justere på min kommando. For det andre: hvorfor ønsker jeg å bli et godt menneske( H-analyse)? Hva er mitt motiv for dette? Er det ikke fordi at det er noe som får meg til å føle godt om meg selv, stolt og ikke minst at andre skal synes om meg? Eller er det fordi jeg ønsker å unngå skammen ved å være et dårlig menneske? Jeg ønsker ikke ubehaget ved å bli klandret av noen. Jeg oppdager at ingen av mine motiver for å komme dit, er av det riktige slaget. Dette er motiver av ren instrumentell karakter. Det er ikke i nærheten av den rene plikt som Kant snakker om. Drømmen om å ville gjøre det som er rett har en nådeløs bakenforliggende realitet som jeg ikke evner å fri meg fra. Så, om jeg etter bønn, selvhypnose og netter med selvsuggesjon klarer å komme i en tilstand som jeg tror kan ligne på den absolutte norm. Kan det bli godkjent, all den tid motivet for å komme dit var av det gale slaget? Og om jeg kommer dit, hvilken garanti er det for at det eneste jeg har oppnådd er å skjule sannheten for meg selv? Kanskje de gamle udugelige motiver er der fortsatt, det har bare maskert seg for mitt indre sinn?

Hovedproblemet er at en ideologisering av motiv, kan man godt gjøre, men vårt mentale landskap er nå en gang slik at motivene er som fjell i horisonten. De er der og de lar seg ikke styre på kommando. Dette er et kjernepunkt i det jeg oppfatter som svært problematisk med Kants etikk. Det er problemet med det motivløse valg. Hvordan kan det være mulig? Og om det er mulig, kan det overhodet karakteriseres som noe godt? Her har altså den ytterste norm har flyttet seg fra handlinger (som vi jo kan kontrollere) og over til motiv. Hvordan i all verden skal vi kunne kontrollere motiv uten å ha motiv for det? Ja vi kan kontrollere egoistiske tilbøyeligheter, dersom vi har oppøvd selvkontrollen. Men poenget er at slike indre handlinger alltid er motivert av noe. Disse sosiale motivene er kanskje noe mer usynlige for vårt sinn. Men de er der. Ved en oppriktig bruk av hensiktsanalysen så får vi øye på dem om vi vil.

Kants løsning på dette er å hevde at vår frie vilje ikke er av denne verden. Mennesket er delvis fysisk, delvis åndelig. Den åndelige viljen er dermed fritatt i forhold til determinisme. Dette løser Kant med å innføre et (av tre) postulat om at viljen kan opptre akausalt. Som jeg har resonnert i arbeidet med den frie vilje så tenker jeg at hele determinisme-debatten i forhold til dette er en avsporing. Sett i det lys virker Kants ide om den akausale vilje meningsløs. Hva betyr det at viljen er akausal. Jo det betyr enkelt og greit at den ikke er forårsaket av noe. Dermed kan ingenting påvirke den. Hvordan kan en akausal vilje velge noe i det hele tatt? Her finnes jo ingen motiv, ingen forutgående prosess. Valget kommer bare dalende ned som et uforåsaket lyn fra klar himmel. Er det noe å skryte av? Hvorfor er dette så moralsk godt dersom den tilfeldigvis skulle havne på den riktige siden og la seg bevege av moralloven i stedet for vår kjødelige sanselighet? Noe blir totalt absurd her. For denne viljen står på vippepunktet mellom moralloven og det kjødelige. Hvordan kan en akausal vilje likevel være påvirket av kjødelighet?
Jeg tenker at de fleste kantianere ville protestere høylytt på denne fremstillingen. Men merk at det faktisk er dette som ligger i begrepet akausal. Om noe er komplett uforårsaket så kan det ikke bli annet enn tilfeldig. Men jeg er fullt klar over at det neppe var slik Kant tenkte seg dette. Jeg tenker at han så på hele vår bevissthet, inkludert vår fornuft som del av en åndelig dimensjon. Her fremstår hans filosofi som noe som ligner på Descartes dualisme. Mener å ha sett at han avviste denne, men jeg har ikke skjønt forskjellen.

Men dette er ikke det eneste problemet Kants etikk gir i forhold til praktisk levd liv.  Det største problemet er jo den massive avvisning av at konsekvenser faktisk også hører med i dette bildet. Min diagnose på det handler om at fokuset er på bedømming av mennesker, ikke på handlinger. Men dette blir skrivebordsteori i forhold til det utilstrekkelige menneskets streving gjennom livet i en verden som langt fra er ideell på noen måte. Skal man komme gjennom livet, kommer man ikke utenom handlingen og den forutgående beslutningsprosessen. I Kants etikk er det en iskald deduktiv sort/hvit logikk ute og går her, som ikke stemmer med menneskets naturlige intuisjon. Er det virkelig slik at enten har vi kontroll over konsekvenser eller så har vi det ikke? Kant viser til eksempler hvor vi ikke har det. Ergo så har vi ingen kontroll, ergo hører dette ikke med i den etiske vurderingen. Igjen er det slående å konstatere hvordan Kant overfokuserer bare på bedømmingen som skal kunne sortere menneskene i den gode eller den onde kategorien. Det er her empatisk etikk gjør en naturlig «kopernikansk revolusjon» og vender fokuset fra bedømmingen og over på de som berøres av mine fremtidige handlinger. Opp i dette blir beslutningsprosessen sentral. Og beslutningsprosessen hadde blitt meningsløs dersom den ikke forholdt seg til konsekvenser. Jo, indirekte så har vi en viss kontroll på konsekvenser. Hele vårt kognitive register av funksjoner ville vært meningsløst om dette ikke var tilfelle. Gjennom fornuften evner vi å gjøre alt fra kvalifiserte gjetninger til gode forutsigelser på hva som skjer dersom… Riktignok er dette ingen sikker vitenskap, men det er det vi har og det viser seg å fungere svært godt i mange tilfeller. Når vi velger, er det naturlig med utgangspunkt i forestillinger om hva utfallet av vår handling vil bli. Og vi har god treffsikkerhet. Det er dette som gir den indirekte kontrollen.

Dette regner jeg da også for å være en fundamental svakhet med Kants etiske filosofi. Den er definitivt en god akademisk øvelse som kan gi mange øyeåpnere. Det fungerer bra ved skrivebordet, men hallo, det er en ufullkommen verden med ufullkomne mennesker der ute. De prøver å produsere et best mulig liv for seg og sine. Her faller Kant fullstendig gjennom.

 

Min diagnose av Kant

På en spasertur langs stranden i Jomtien, gikk jeg likk langsommere enn normalt. Youtube er en velsignelse og jeg hadde snoket opp en del forelesninger om Kants etikk. Og til min forbauselse taklet jeg engelsken ganske godt, slik at jeg fikk med meg det meste. Så jeg gikk og tenkte på dette og forsøkte å analysere det hele. Plutselig så slo det meg at det på mange måter er noe kalvinsk over Kants moralske ideologi. Da jeg kom tilbake til leiligheten googlet jeg Kant og fant fort ut at han hadde vokst opp i et kalvinsk hjem. Hvor mye kalvinist han var selv, vet jeg ikke. Men kristen var han og han kan umulig ha tråkket sine barnsben i et kalvinsk miljø uten at har blitt preget av det på et eller flere nivåer. Jeg har også sett at Kant ble usedvanlig utfordret og provosert av ateisten David Humes filosofi. Her ser det ut som om at det kan være hold i min intuisjon om at det kan være en mulig sammenheng som har slått inn på dette området.

Johan Calvin var protestantisk teolog og omtrent samtidig med Luther. Han må regnes som sentral i forhold til reformasjonen. Med store muligheter for feiloppfattelse så har jeg festet meg ved følgende forståelse av hovedtrekkene i kalvinsk teologi: Bakgrunnen er den generelle oppfattelsen at den katolske kirke er på ville veier på flere områder. Hovedkritikken går på at kirken har forlatt det originalt urkristne og dratt inn en rekke myter, tradisjoner og doktriner som har lite eller ingenting med den opprinnelige kristendom å gjøre. Et av disse områdene handler om synet på gjerninger. Doktrinen om skjærsilden og forestillingene om hvordan våre gjerninger påvirker dette, både for oss selv og våre slektninger har også den «bieffekten» at det passet kirkens lommebok veldig godt:

«Når pengene i kista klinger, sjelen ut av skjærsilden springer».

En interessant digresjon her er at de samme forestillingene også har paralleller i thailandsk folkelig buddhisme. Hvilke doktriner dette bygger på vet jeg ikke. Men funksjonen er den samme. Den handler om at dine handlinger her og nå påvirker deg og dine slektningers skjebne i fremtiden. Slikt ender jo fort opp med å dreie seg om penger.

Da den protestantiske teologi skulle utformes ble dette til temaet om tro eller gjerninger. Forståelsen av dette får en sentral betydning i protestantisk teologi. For hva er det som leder til frelse, er det troen eller er det gjerningene? Felles for reformatorene var at her forkastet de den folkelige katolske oppfatningen av dette. Det markerte forskjellen mot katolisismen ved å legge mye større vekt på troen. Men her delte også reformatorene seg i flere leirer. Johan Calvin stod for den mest ytterliggående retningen som forkastet gjerningenes betydning. Det er troen alene som frelser. Og troen er gitt deg av Guds nåde. Guds nåde alene er det som frelser mennesket. Dette ledet logisk til doktrinen om den doble predestinasjon. Gud har forutbestemt hvert enkelt menneskes evige skjebne til enten frelse eller fortapelse. Når et menneske blir frelst er det fullstendig ufortjent og av Guds nåde alene. Dette er en veldig logisk måte å forstå den den nytestamentlige teologi på. Og den løser flere paradokser samt at den fremhever Gud som alt og mennesket som ingenting. Grunnen til at den ikke har fått så stort gjennomslag er at den samtidig blir meningsløs og oppfattes som urettferdig. For mennesket selv kan ikke gjøre noe fra eller til i forhold til dette. Noen passasjer fra Det nye testamentet understøtter dette. For ikke alle mennesker som gjorde gode gjerninger blir frelst. Vi har jo utsagn av typen at «vi har jo gjort store ting i ditt navn», mennesker som kanskje har gitt store summer til gode formål. Men det teller som ingenting i på dommens dag. Hvorfor? Ja det er jo det som blir det store teologiske stridsspørsmålet. Mange vil si at det å gjøre gode handlinger, er ikke nok. Man må være riktig motivert. Og da teller det ikke om vi gjør gode handlinger og unngår de dårlige motivert av at vi vil komme til himmelen, eller unngå å gå fortapt. Her vil noen kanskje vektlegge edlere motiver av typen å elske Gud, eller å hate synden. Kant oppfant sin egen løsning på denne ligningen. Dine handlinger er ikke lengre motivert av fysiske kjødelige følelser, men heller ren logikk. Og over denne logikken, utenfor den fysiske verden, finnes det en transcendental fri vilje med den eneste gyldige motivasjonen, nemlig å ville gjøre det som er logisk rett.

Her er faktisk et par interessante paralleller mellom Kant og Calvin her:

1)   Calvin: Tro-gjerning, det er kun troen som frelser mennesket Gjerningene er kun et resultat av troen. Et godt eksempel på dette finner vi i Markus kapittel 12. Der fortelles det om rike mennesker som kom på rekke og rad og gav penger til templet. Man kunne jo mistenke mange av disse som motivert av det å vise frem seg selv, sin status og sin rikdom. Men så kom det en fattig kvinne som slapp to nesten verdiløse mynter på kisten. Jesus kommentar til dette var at denne fattige damen gav mer enn alle de andre fordi hun gav av sin fattigdom, hun gav alt hun hadde.

2)   Kant: Sinnelag-Handling, det er kun sinnelaget som gjør en til et godt menneske. Handlingene er kun et resultat av det gode sinnelag.

3)   Calvin: doktrinen om den doble destinasjon, din frelse/fortapelse avhenger kun av nåden og ikke av hva du gjør eller ikke gjør.

4)   Kant: En handling motivert av belønning/straff er ikke en god handling. Den gjør deg ikke til et godt menneske. Ditt sinnelag er avgjørende. Som jeg tidligere har vært inne på er ikke dette noe som lar seg omforme på kommando. Det ender i bunn og grunn med at du er den du er. Du kan vanskelig gjøre noe med det, all den tid dine motiver er av det gale slaget. Denne siste påstanden er ikke Kants refleksjon men min konklusjon av hva dette egentlig medfører.

Men her er også en forskjell verdt å merke seg. Slik jeg forstår det avviste Calvin at mennesket kunne ha noen fri vilje. I Kants etiske tankesystem er den frie vilje en forutsetning for at det hele skal kunne få en mening. I Kants samtid var determinismen en rådende ide som de fleste akademikere med respekt for seg selv omfavnet. Dette var før kvantefysikken. Ideen om fri vilje lar seg vanskelig forene med determinisme. For å få dette til å harmonere går Kant over på det åndelige planet. Her innfører han et postulat om den akausale vilje. Jeg vil også tillegge den motivløse vilje. Dette postulatet er det svakeste ledd i Kants tankesystem. Jeg tenker at årsaken er at Kant manglet gode refleksjoner i forhold til hva et valg egentlig er og hvilke forutsetninger som skal til for at et realt valg skal kunne finne sted. Dette har fått meg til å forsøke å fremstille forskjellen på Kants mentale univers i forhold til mitt:

 

For å få til fri vilje og akausalitet plasserte Kant viljen inn i en åndsdimensjon. Viljen styrer om mennesket lar seg bevege av moralloven, representert ved fornuften eller den kjødelige vilje. Kanskje burde selve fornuften vært plassert inn i den samme åndsdimensjonen. Eller kanskje er åndsdimensjonen selve bevisstheten. Men jeg har plassert det slik for å anskueliggjøre selve det avgjørende valget. Valget handler om å la seg motivere av aktelse for moralloven eller av kjødelige tilbøyeligheter. Jeg har tidlige nevnt hovedproblemet med dette, nemlig valget mellom motivasjoner. Hvordan skal man kunne velge mellom motivasjoner dersom ikke man i utgangspunktet har en motivasjon å velge med? Dette leder til en konklusjon som neppe Kant kunne bli enig i. Mennesket kan ikke gjøre noe fra eller til for å komme dit Kant vil. Igjen ser vi en ufrivillig sammenheng med kalvinsk tankegods.

Til sammenligning er det adferdsdualistiske tankeunivers skissert over. Vi ser at her er det åndelige plan totalt fraværende. Vi er to århundrer lengre fremme i tid. Og vi er i ferd med å skjønne at alt som skjer i vårt mentale univers er resultat rene av biologiske prosesser i hjernen. De biologiske prosessene reduseres til hjerneceller, deres utløpere, elektriske og kjemiske signaler. Dette kan i sin tur reduseres til fysikk og kjemi, som er velkjente vitenskapelige disipliner fra vår verden. Her har blant annet Kants bidrag hjulpet oss til å bli klar over at våre forestillinger om naturlover, naturens orden er noe sinnet selv skaper i forsøket på å forstå og beherske våre omgivelser.
Den indre mentale dragkampen mellom «ånd og kjød» er i mitt tankesystem forstått som en konflikt mellom egoistiske tilbøyeligheter på den ene siden og sosiale tilbøyeligheter på den andre siden. Konflikten er skapt av evolusjonen. Hjernen er utviklet lag på lag. Vi var solo-dyr før vi ble flokkdyr. Og som solo-dyr utviklet vi først alle egoistiske tilbøyeligheter. Utfordringen ved å leve i flokk kom senere. Det har skapt de sosiale tilbøyelighetene som jo ofte står i motstrid med det egoistiske. Men alt er tilbøyeligheter, alt er følelser, alt er motivasjoner basert på hjernens straffe og belønningssystemer. Til slutt har altså vår kognitive kapasitet kommen på toppen av det hele, og den evner til dels å kontrollere de verste utslagene av disse impulsene.

Kants tre postulater

Kant spesifiserte tre postulater:

1)   Gud

2)   Udødelighet

3)   Fri vilje

Slik jeg forstår det, er de to første postulatene Gud og udødelighet ikke postulater i den forstand at de er kritiske byggesteiner i Kants filosofiske tankesystem. Men jeg har merket meg at Kant så på disse som noe som gir det hele mening. Hans moralfilosofi står på egne rasjonelle ben, men den er totalt meningsløs om det ikke hadde vært for troen på Gud og håpet om frelsen (udødeligheten). Igjen er vi tilbake til det jeg tror må ha vært Kants motiv for formulering av en moralfilosofi. Det handler til syvende og sist om frelse og om den tilstand et menneske må ha for å kunne bli akseptert inn blant adelen på dommens dag. Kants moralfilosofi er dermed skreddersydd for å kunne tas i bruk innenfor kristen etisk tenkning. Det har fått meg til å lure på prosentandelen av ateister som bekjenner seg til en kantiansk moralforståelse. Jeg er usikker, men kanskje er den prosentandelen ikke så høy.

Når det gjelder postulatet om den frie vilje, så har det en helt annen status. Denne forestillingen er helt grunnleggende i Kants moralfilosofi. Dersom denne grunnsteinen faller, vil hele tankesystemet falle sammen. For hele poenget med den frie vilje er å skape en mulighet for mennesket til å komme unna determinisme og kjødelige tilbøyeligheter. Nå finnes det seriøse forsøk på å etablere en vitenskapelig basis for forestillinger om akausale komponenter i våre tanke prosesser. For å gjenta meg selv: Hele determinismeproblematikken er en avsporing i forhold til dette, og har heller ad filosofisk vei påvist at valgprosessen forutsetter motivasjon for i det hele tatt å kunne finne sted. Dermed er det irrelevant å spekulere i om underprosesser i dette systemet har akausale komponenter eller ikke. Det har ingen praktisk betydning all den tid valget avgjøres av motivasjon i kombinasjon med virkelighetsoppfatning. Jeg har også påpekt meningsløsheten i at f.eks. ansvar har noe med om det er deterministiske eller tilfeldige prosesser involvert i de kjeder av hendelser som avgjorde resultatet av beslutningen. Individet har ikke mer kontroll om dette er tilfeldig eller om det er deterministisk.

Diagnose

Min diagnose er at Kant også har hatt en religiøs (slag)side, og at denne siden indirekte slår inn på Kants filosofi. Her slår den inn både i forhold til struktur, men mest opp imot det å gi mening. Jeg tenker også at Kant, som jo nok må ha vært en uvanlig begavelse, på mange måter har blitt bergtatt av hvor langt det egentlig er mulig å nå ved den fornuftige tankekraft alene. Dette er selvsagt med på å befeste Kant som filosof og tenker. Men tankekraften alene kan ikke skape moralfilosofien. Her mangler en sentral kraft i menneskets mentale univers, nemlig følelsene. Dette er noe Kant, både avviste og undervurderte. Her slår den kristne forestilling om synd inn for fullt, og man mister taket i nettopp den dimensjonen i mennesket som er opphav til all mening.

Jeg har også tenkt at Kant, som den akademiker han var kanskje har hatt en for stor avstand til det virkelige liv og de utfordringer det utilstrekkelige mennesket har i forhold til dette. Kant var ugift og hadde vel heller ikke barn. Man lærer mye om mennesket ved å se barn vokse opp. Dette slår ut, både i forhold til erkjennelsesteori og at hans etikk faktisk bommer komplett på barns etiske status.

 

Gode lærdommer av Kants etikk

Selv om det kategoriske imperativ ikke er kategorisk, selv om moralloven ikke er noen lov så er ikke Kants formuleringer av dette bortkastet på noen måte. For her har vi en type vinkling på etiske problemstillinger som er svært nyttig og relevant å ta med seg. Innenfor empatisk etikk er dette særdeles nyttig, særlig innenfor samfunnsetiske problemstillinger.

Et godt eksempel på en slik anvendelse er spørsmålet om man skal forby kvinner å gå med hijab, eller niqab. Jeg tenker at de som iverer etter et slikt forbud, mangler den kantianske analysen på en slik problemstilling. Maksimet kan formuleres slik: Er det greit at stater skal kunne blande seg inn i enkeltindividets frihet til å kle seg som man vil? Men den empatisk etiske analysen av maksimen blir selvsagt helt annerledes. Jeg innser at statens innblanding på dette området vil være et uutholdelig angrep på min egen personlige frihet. Da må selvsagt den samme personlige friheten innvilges alle andre. Da sier det seg selv at personlig klesdrakt er noe staten ikke kan ha noe med å gjøre.

En annen vesentlig lærdom å ta med seg fra Kants tenkning er den humanistiske varianten av det kategoriske imperativ som går på at man aldri skal behandle andre mennesker som om de bare var et middel uten egenverdi. Det er dette jeg assosierer med kynisme i min refleksjon om etisk bedømmelse. Jeg sier det slik at alle moralske individer som berøres av en handling, eller et standpunkt skal inn på verdisiden i beslutningsregnskapet.