Fellesskapet

Hva er fellesskapet? La oss forsøke å klarere det som begrep. Felleskap er ikke et konkret begrep. Det representerer ikke noe jeg kan peke på. Begrepet er en abstraksjon  og en del av språket vårt for å beskrive et abstrakt opplevd sosialt forhold. Dermed er det vesentlig å sortere ut felleskapet som det abstrakte begrepet det er.

Dette er vesentlig i forbindelse med empatisk etikk. I og med at fellesskapet ikke er et vesen eller noen entitet i seg selv med evne til livskvalitet, så er felleskapet heller ingen selvstendig etisk entitet. Felleskapet er med andre ord ikke et mål i seg selv, og kan derfor aldri stå som en selvstendig etisk begrunnelse for noe som helst. Men det er ikke dermed sagt at felleskapet ikke har noe med etikk å gjøre. Tvert i mot. Fellesskap er et av de kraftigste virkemidlene som kan identifiseres som en vesentlig forutsetning for menneskelig livskvalitet. I positiv forstand betyr fellesskapet en form for summering av alle som inngår i den gruppen. Den hedonistiske formulering går i retning av «mest mulig lykke for flest mulig individer». Men selv det har en fallgruve fordi det innenfor en slik summering rent matematisk kan eksistere store minuser for enkeltpersoner. Innenfor empatisk etikk er det på ingen måte akseptabelt. Men de fleste av oss har den åpenbare erfaring av at det å fungere i gruppe gir store fordeler opp mot det å operere alene uten allierte. For de fleste av oss gir det en trygghet. Man har et sikkerhetsnett som fordeler både risiko og goder. Så går det an å snakke om hvordan gruppen fungerer som helhet. Og det er ingen tvil om at noen innretninger fungerer bedre enn andre. Det å finne frem til de beste løsningene er sosial ingeniørkunst. Uansett handler det å fungere i gruppe om å gi og ta. Det betyr også offer. Og offeret er ofte størst for de mest ressurssterke av oss. Dette er opphav til det jeg kaller for samspillsbalansen. Det vil alltid være en spenning rundt dette. Det vil alltid være en risiko for å utnytte og å bli utnyttet. Ut av dette vil det oppstå forestillinger om moral og om normer. Vi har da en risiko for at dette blir brukt retorisk og som hersketeknikk.

 

Fellklesskaps-begrepet er og forblir et verktøy og altså ikke et mål i seg selv. Dette er viktig å få fram fordi henvisning til felleskapet ofte, rent retorisk kan misbrukes som moralsk herske teknikk. Det er mye man må ofre for fellesskapet. Men for å sortere ut hersketeknikker kan man forsøke å spørre det mer ulogiske spørsmålet: hvem er nå egentlig fellesskapet? Hvem er vi? Det er en retorisk tvist i dette. Det brutale svaret er ofte alfa-mennesket. Når alfa-mennesket sier «vi» så opplever Jørgen Hattemaker seg inkludert, men i praksis betyr det alfa-regimet; de som til enhver tid har makten og dominerer.

Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget. Vi spiser omeletten.

I gamle religioner og tradisjoner omtaler man ofte «den høyeste» i flertallsform. Vi sier jo deres Majestet. Det fortelles at en tjenestepike fikk påpakning fordi hun sa du til noen i herskapet. Hun ble strengt pålagt å si «de, dem eller dere». Neste morgen kom hun med følgende spørsmål:

«De dem eller dere, skal de ha kaffe oppe eller nede?»

I det gamle sovjet var det sannsynligvis Stalin som var «Vi». Krav om underkastelse og oppofrelse i forhold til folket, eller felleskapet handler ofte egentlig om krav til underkastelse i forhold til felleskapets ledere.  Det er derfor en ren begrunnelse om felleskapet ikke holder. Argumentasjonen må bli mer konkret. Empatisk etisk stilles det klare krav for at et fellesskap skal kunne være et ekte fellesskap. Da kommer kvaliteter som relasjoner, allianser, solidaritet og symmetri inn i bildet for fullt. Et ekte fellesskap består av gjensidighet og likeverd. Man kan ikke forvente i et asymmetrisk relasjonsforhold at de som befinner seg i utkanten skal føle noen særskilt solidaritet med et såkalt fellesskap. Det er heller ikke noen moralsk plikt for den utstøtte å stille opp. Dette innebærer at flertallet av mennesker, i et felleskap, må ha en klar bevisst holdning til likeverd og menneskeverd. Solidariteten forventes å gjennomsyre hele felleskapet, ikke bare de mest populære og lederne. Så den etiske vurderingen i forhold til fellesskap handler om å bevare verdigheten innenfor fellesskapet, om å ha et bevisst forhold til inkludering og gjensidighet.

Men jeg er vel klar over at dette blir en spagat dersom fellesskapet er æresorientert. I æresorienterte felleskap settes det krav til alle medlemmer at de skal holde «en viss standard». Vi får konformitetspress. Og slike tendenser er nesten umulig å hindre i større fellesskap. Men de kan dempes. Dempes æresorienteringen, dempes de negative sider av det sosiale spill, og man øker den ekte solidaritet og samholdet. Og det er nettopp samholdet, rausheten og toleransen som skaper de beste miljøer. Faktisk også de mest produktive miljøer. Den samme rausheten dyrker også forskjelligheten og mangfoldet, som jo er det motsatte av konformiteten. Dermed har vi en innovativ og dynamisk tilpasningsdyktig gruppe. Det er dette som er ekte rasjonalitet, at lederne ikke skaper en gruppe for seg selv, men en gruppe for alle inkluderte individer. Det er det som er det reelle felleskapet. For dette felleskapet er det få av oss som har problem med å ofre mye.