Fra naturtilstand til handel

En art som formes av livet i flokk vil etter hvert utvikle sosiale mekanismer. Jeg har tidligere vært inne på hvordan tilbøyeligheter som i utgangspunkt ble utviklet i forhold til foreldre/avkom-relasjonen har vokst frem som et tre av sofistikerte sosiale varianter. Evnen til å ofre innsats og ressurser for andre individer har en basis i dette. Og den har vokst frem i utallige varianter. Blant menneskeaper er det konstatert atferd i form av utveksling av tjenester. Et individ kan gi en gave, eller hjelpe et annet individ. Men det er ikke tvil om at en slik tjeneste skaper en forventing og et press om å levere tilbake. Man har observert aper som reagerer med aggresjon på at tjenester ikke har blitt gjengjeldt. Tilbøyeligheten til å ville avgi har også drevet frem en naturlig bremse, nemlig tilbøyeligheten til å unngå å bli utnyttet. Dermed er vi inne i et spill hvor individene vekselvis hjelper hverandre, dog med mot-tilbøyeligheter som sørger for at dette blir sånn noenlunde jevnt fordelt. Den biologiske fordelen med dette er sannsynligvis at man oppnår en omfordeling av flaks og uflaks. I dag fikk du tak i mat, men ikke jeg, men vi deler likt. I morgen er det motsatt. I flokk dempes individets sårbarhet opp mot de tilfeldige hendelser.  Og det kan bety et være eller ikke være i trange tider. Dette sosiale samspillet har spiren i seg til rettferdighet, moral, samarbeid og til det å gi og ta.

Eksperimenter viser at aper har selvbevissthet. Det vil si at de har en egen identitet og de skiller mellom seg selv og omverdenen. Kanskje har det å gi hverandre navn kommet tidlig inn i språkutviklingen. En språkliggjøring av egen identitet vil sannsynligvis også styrke denne forestillingen om seg selv.

Det å ha en klar forestilling om seg selv er en forutsetning for å kunne utvikle et konsept for det å eie noe. Den prosessen jeg nettopp har beskrevet innebærer også at eierskapskonseptet nok er til stede blant menneskeaper, om enn i en mer begrenset form.

Jeg hørte en gang om en observasjon av en liten apejente. Hun var smart. En av de unge hunnene brukte mye tid og innsats på å grave frem en rot. Når hun nesten var ferdig utstøtte den lille apejenten et hyl som om hun ble angrepet. Moren styrtet til og den hardt arbeidende unge hunnen ble straks utpekt som den skyldige. Det kom til håndgemeng mellom de to, og i tumultene som oppstå forsynte apejenta seg med roten. Og før bråket var lagt seg var den spist opp.
Dette trikset gikk en gang, men ikke to. Da hun prøvde seg igjen oppdaget mora hva som egentlig foregikk og da fikk den lille apejenta sin velfortjente oppdragelse. Man kan gjøre mange refleksjoner angående dette. Men det er ikke tvil om at vi her ser klare tegn på moralske forestillinger.  I dag har vi navn på konseptet «å stjele».  Det forutsetter konseptet «å eie». Begge deler har eksistert i vårt mentale landskap lenge før språket kom.

Men med språket har sannsynligvis konseptene blitt tydeligere og mer bevisst. De har blitt til begreper som det går an å reflektere over og lage spilleregler rundt.
Når språket kom har også de mer uklare konseptene for tjeneste og gjentjeneste utkrystallisert seg og skapt begrepet om bytting.

Evnen til å kunne bytte ting mellom seg på en trygg måte er sannsynligvis helt sentral i forhold til veien mot en sivilisasjon.

Altså, vi har sterke forsvarsmekanismer mot å bli utnyttet. Samtidig evner vi å se fordelen ved å utveksle varer og tjenester. Det er jo meningsløst, i sanntid, å bytte likt mot likt. Jeg gir deg en fisk, så får jeg en lik fisk tilbake. Nei, hele gevinsten med å bytte handler jo om å bytte ulikt. Jeg får fisk av deg så får du skinn av meg. Det er her mangfoldet kommer inn. Jeg er flink til å jakte og du er flink til å samle frukt. Vi får gjensidig nytte av hverandres forskjellighet.

Men når vi så må bytte ulike vareslag og tjenester, hvordan kan vi da sikre oss mot å bli utnyttet? Det er her vi trenger å utvikle et begrep om verdi. Vi skal ikke bytte like varer mot like varer, men verdien av dem må være lik. Til å begynne med er det nok rent subjektive verdsettinger vi snakker om. Hva er den varen verdt for meg? Hvor mye er jeg villig til å ofre for å få tak i den varen?
Det er nok klart at en slik subjektiv verdifastsettelse gir rom for både usikkerhet, mistenksomhet og konflikt.
Etter hvert som dette har utviklet seg videre har pengekonseptet etter hvert utviklet seg som en naturlig del av dette.  Til å begynne med har man brukt krydder, salt og metaller som slike universale byttemidler. Etter hvert har dette utviklet seg til penger, gjerne med garanti og stempel fra kongen. Utvikling av pengekonseptet videreutvikler byttekonseptet til fullverdige salgstransaksjoner. Både pengekonseptet og salgstransaksjonen viser hvordan dette virker som en kraftig katalysator for handel. Dette er basismekanismer for det å kunne utvikle moderne sivilisasjon

Blomstrende handel har sannsynligvis vært en viktig drivkraft for kulturutveksling. Vi får handelskaravaner og etter hvert skip, som bringer mennesker over hele kloden i kontakt med hverandre. Historien viser vel klart at der kulturene møttes til likeverdig handel i stedet for krig og konflikt, der blomstret kulturen og velstanden. Når vi mennesker møter det fremmede reagerer vi enten med frykt eller nysgjerrighet, alt etter personlighet. Mens det nysgjerrige mennesket handlet med de fremmede så kriget det redde mennesket. Og frykten var selvsagt ofte ikke ubegrunnet. I alle tilfeller der en kultur har vært overlegen så har det slett ikke vært snakk om likeverdig handel. Det har som regel vært snakk om ren kolonialisering, annektering og folkemord.

Likevel tenker jeg at summen av denne refleksjonen er at handel er den mest fruktbare, mest siviliserte og mest moralske måten vi kan omgås med hverandre på. Handel og verdighet er to sider av samme sak. For reell handel forutsetter likeverd. Jeg skal ikke utnytte deg og du skal ikke utnytte meg, men sammen skal vi utnytte hverandre. Det er det som skaper velferd, trygghet, kulturutveksling og ideutveksling til alles gjensidige fortjeneste.

En liten digresjon på dette til slutt: Det å gi penger til et land eller en gruppe mennesker er sjelden veldig fruktbart. Som regel er det de smarteste, gråligste og mest dominante som klarer å karre til seg pengene. Resultatet blir ofte en negativ sosial og økonomisk omfordeling. De mest ressurssterke individer befester sin posisjon ytterligere og forsterker dermed de problemene pengene egentlig skulle løse. Da er handel et langt bedre alternativ. Handel utvikler og lutrer en kultur på en naturlig måte. Og da snakker jeg om småhandel hvor den menige mann og kvinne får mer igjen for sin verdiskaping, og dermed kan løfte seg selv og sine ut av fattigdommen. Dette muliggjør disse mennesker til å bidra enda mer i verdiskapingen og resultatet blir at samfunnet hever seg selv via vekst på grasrotnivå.