Hvem er Peder

Peder er den romanfiguren som fremkommer som Munkens nære venn og viktigste filosofiske samtalepartner.  Figuren er basert på en nær venn fra virkeligheten. Virkelighetens Peder er en nær venn og uten tvil den beste samtalepartneren jeg har hatt. Vi er sjelden enige og han er superkritisk og rett frem. Det er den motbør jeg trenger for å kunne vende et kritisk blikk mot min egen måte å tenke på.  Dette har uten tvil styrket kvaliteten på mine refleksjoner.

Selvsagt er romanfiguren en karikert utgave av virkeligheten. Peder er en selvlært systemutvikler og hacker. Han er en lettere nevrotisk person med godt over gjennomsnitts intelligens og delvis nerd med mye som ligner en «Aspergers» personlighet. Peder er Munken overlegen på de fleste områder. Han er en meget dyktig systemutvikler og ekstremt flink med praktiske og tekniske løsninger. Men han sliter sosialt, både med sosialangst og i forhold til jobb og familie.

I mine filosofiske tekster har (mis)brukt Peder, gjerne som stråmann og eksponent for standpunkter og oppfatninger jeg ikke deler.  Meningene er selvsagt ofte spissede og karikerte i forhold til realitetene.

Peder er utrolig flink og kreativ med praktiske løsninger. Han har også ideer og visjoner som nok kunne ha blitt til formidabel suksess dersom han har hatt bedre sosial gjennomslagskraft. Men her sliter Peder opplagt. På den ene siden fremstår Peder som nærmest irrasjonell ydmyk og forsiktig. Men han skjuler ofte en overlegen kunnskap, og oppfatter seg derfor ofte som en bedreviter i den samme dialogen. Det kan dukke opp i form av forsiktige men dog ramsalt kritiske spørsmål, som for å vekke samtalepartneren ut av sine snevre perspektiver og udaterte begrensede kunnskap. Dette faller som regel ikke i god jord. Og noen ganger kan nok det avstedkomme forskjellige typer reaksjoner. Reaksjoner kan fort mistolkes. Dette skaper en grunnleggende mistro til alle andres dømmekraft. Dette begrenser hans evne til å føre en dialog som ender opp med å overbevise i hans favør. Peder er på mange måter selvbevisst sitt sosiale problem, og har alltid vært i konstant prosess med å kompensere for sine svakheter.

Peders mistro til andres dømmekraft er noe som preger mye av hans tenkning.  Kanskje handler dette i bunn og grunn om en uheldig kombinasjon av høy intelligens, erfaringer i oppveksten, og mange erfaringer med uvettig skråsikkerhet kombinert med dårlig dømmekraft, såkalte Dunning-Krugers som han kaller dem.  Men, som han sier, han er jo ironisk nok ofte en slik selv, og det har vel ikke manglet på tilfeller der også jeg har fått den karakteristikken.

Uansett, dette slår da også inn på det faktum at Peder er en utpreget Akademia og politikerskeptiker. Og her passer det å komme inn på hva som i stor grad har formet Peders tenkning (tror jeg). Det er spesielt Star Trek, men også andre fantasifilmer som egentlig tar opp dype filosofiske temaer, som f.eks. Matrix. Og det jeg må berømme Peder for er at han, i tillegg til å ha latt seg underholde av spennende historier (de fleste stopper jo der) også har sett de filosofiske problemstillingene som historiene egentlig løfter frem. Og dette har definitivt preget ham. Så når vi diskuterer filosofiske tema har Peder som regel utgangspunkt i en episode han så på Star Trek. Jeg på min side har utgangspunkt i en vei gjennom religion (adventismen), vitenskap, særlig populærvitenskapelige magasiner som Illustrert Vitenskap, jeg har realfagspensum i fysikk, kjemi og matematikk, med gode karakterer, og jeg har lest mye filosofi, for eksempel hele Tenkningens Historie med Anfinn Stigen, pluss mange andre mer populariserte fremstillinger av filosofi. Så har jeg jo selvsagt min egen hobbyfilosofiske produksjon. Men uansett, for Peder er alt dette produkt av et Akademia han har lite tro på. Akademia som består ev skoleflinke og middelmådige som opportunistisk følger de oppskrifter som er nødvendig for å oppnå god suksess og et godt liv. Peder er klimaskeptiker, innvandringsskeptiker, han fremhever monokultur, og politisk faller han ofte ned på en Lassiez-faire kapitalisme, og på evolusjonsteorien som den viktigste kilde vi må se til når samfunnet skal utformes.

En interessant kuriositet her er at Gene Roddenberry, mannen som laget Star Trek, var en stor fan av Ayn Rand. Det kan jo være innbilning, men jeg synes å kjenne igjen mye av Ayn Rands filosofi i Peders tenkning. Selv hadde Peder ingen aning om hvem hun var før jeg gjorde ham oppmerksom på henne.