Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet på slutten av 80-tallet som en del av mitt bokprosjekt «På Tvilens Grunnvoll». Refleksjonen har blitt viktig for meg fordi den utvikler et redskap som gjør et mulig å gjøre en etisk test av alle religioner som inneholder forestillinger om en allmektig Gud. Egentlig er det bare fantasien som begrenser hva en allmektig Gud er i stand til å gjøre. Om vi samtidig har med dogmer om at den samme guden er både rettferdig og kjærlig, så får vi en logisk konsekvens. Det er at denne guddommen vil ta vare på absolutt alle mennesker (og dyr) på en hundre prosent fullkommen måte. Umiddelbart får vi problemer med å forstå lidelsen opp i dette. Her skiller jeg mellom meningsfylt og meningsløs lidelse. Meningsfylt lidelse er noe som fører til noe enda bedre for den som opplever lidelsen. Det er kanskje ikke noen logisk begrunnelse for dette. Men det er neppe problematisk å se for seg en virkelighet hvor jeg, etter døden får noen fantastiske aha opplevelser og går et menneskeliv eller to i en slags fantastisk lykkerus. Men det kan da være at jeg kan ønske meg noen utfordringer eller prøvelser, på samme måte som noen velger å se en nifs film. Så kan de prøvelsene være f.eks. et menneskeliv i lidelse og fornedrelse. På sett og vis aksepterer jeg at Gud holder en slik mulighet åpen for en form for meningsfylt lidelse. Men Bibelen har også dogmer om fortapelse. Her tildeles de ulykkelige, både fornedrelse og lidelse i forskjellige kvanta alt etter dogmer og fortolkninger. Denne lidelsen har ingen mening annet enn for de frelste. Lidelsen er meningsløs og bryter med både kjærlighets og rettferdighetsprinsippet. Forsøkene på å forene dette er både allsidige og fantasifulle. Her er det interessant å analysere disse forsøkene og ad-hoc forklaringene i lys av denne refleksjonen.

Guds Allmakt

Guds allmakt er i særdeleshet et interessant emne å kikke litt nærmere på. Gjennom hele del C, og ikke minst gjennom hele dette kapitlet vil vi støte på argumenter som setter eller fjerner grenser for Gud: «Gud kan...» , «Gud kan ikke...», «Gud vil ikke...» osv. Det jeg savner her er en konsekvent måte å avgrense Gud på.

Begrepet «allmektig» finner vi ofte i Bibelen, da alltid brukt om Gud. Jesus brukte det sannsynligvis indirekte om seg selv: «Meg er gitt all makt i himmelen og på Jorden». Dersom vi anerkjenner at Jesus er Gud skulle ikke dette by på noe problem. Vi kan da konkludere med at dette med allmakt er en guddommelig egenskap som ikke tilkommer noen skapning. Men hva legger vi så i denne egenskapen? Hva betyr det å være «allmektig»? Jo det forklarer Bibelen selv flere ganger. Gud har all makt over alle ting, han har den totale kontroll. To skriftsteder i Bibelen stadfester dette resonnementet:

 

1. Lukas 1.37: «For ingen ting er umulig for Gud»
2. Matt 19.26: «For Gud er alt mulig»

I drøftelsen i 18.3/4 og 5 kommer jeg stadig tilbake til dette. Det kan spesielt oppsummeres i paradokset:

Dersom alt er mulig for Gud, hvorfor er det ikke mulig for han å frelse de fortapte?

Jeg har ved et par anledninger fått tilbake følgende argument:

«Dersom alt er mulig for Gud kan han skape en stein som er så stor at han ikke kan løfte den».  Man argumenterer så videre på dette at det er visse ting Gud logisk sett ikke kan. Det å frelse de fortapte skal bl.a. være en av dem.

Dette gjør det klart at Guds allmakt har en avgrensning. Vi skal nå spinne litt videre på disse tanker, for å prøve å finne hvordan Guds allmakt kan avgrenses. Hittil har Guds allmakt blitt avgrenset på en nokså tilfeldig måte. Grenser settes og fjernes tilfeldig for å tilpasses de forskjellige religioners dogmer. Jeg vil her forsøke å finne en generell formel for å kunne anerkjenne, eller forkaste slike tilfeldig satte grenser.

Nå er ikke jeg noen logiker, men ved hjelp av argumentet ovenfor har jeg konstatert at utsagnene i Lukas 1.37 og Mt 19.26 egentlig er formid­able logiske selvmotsigelser. Dette gjelder dersom vi ser strengt logisk på det. Hvis vi ser på «Alt» som en uendelig mengde, som inneholder alle tenkelige og utenkelige handlinger, er dette en selvmotsigelse. Et allmektig vesen kan nemlig ikke gjøre ting umulig for seg selv. Dermed er det noe vesenet ikke kan, og vips så er begrepet «alt» blitt til en meningsløs frase. Dette gjør også hele utsagnet til en logisk meningsløshet. De fleste strenge logikere fra første halvdel av vårt århundre ville nok stoppet her. Men hvis vi letter litt på de logiske kravene og bruker sunn fornuft kan vi likevel få mening ut av disse ut­sagnene. Det er snakk om et udefinert mengde-problem. Betyr «alt» absolutt alt, eller betyr «ingenting» ingenting av alt? I setningen finnes ingen slik avgrensning, men ved hjelp av streng logikk kan mengden «alt» reduseres til «alt som er logisk mulig.» Dvs. alle tekniske problemer, og med tekniske problemer mener jeg:

 

Problemer som, dersom de tenkes løst, frembringer et resultat som er logisk mulig.  Nå blir dette også en flytende definisjon, for heller ikke her kan vi bruke streng menneskelig logikk. Vi kan f.eks. ikke regne Gud som underlagt fysiske lover om tid og rom, og de logiske problemer som blir umulig pga. at slike lover eksisterer kan likevel være fullt mulige for Gud.

 

Ut fra dette resonnementet kan vi konkludere med at Gud kan alt som ikke er logisk umulig for ham selv. Da vi mennesker er mye mer begrenset enn Gud må alle våre tekniske problemer og i tillegg en hel del av våre logiske problemer kunne løses av Gud. Et unntak er selvfølgelig de logiske problemer som følger av allmakten.

La oss tenke oss følgende logiske problem: I går kl. 2200 var Gud hos Hansen og fikset bilen, han var hos Pedersen og bakte julekaker, han var hos Isaksen og talte fred og han satt i et møte med Olsen. En streng logiker ville med en gang stusse på dette utsagnet. Hvordan kan Gud være flere steder samtidig?

Dersom vi fjerner forutsetningen om lover for tid og rom, blir ikke dette noe logisk problem. Men dersom vi sa at Gud var til stede hos hver av disse personer med hele seg, og brukte all sin tid, ville vi da ha et logisk problem også for Gud? Det at hele Gud på et gitt tidspunkt er lokalisert på et sted må nødvendigvis medføre at han er fraværende på alle andre steder. Vi har altså nå laget et logisk problem også for Gud.

Ok, dette var kanskje et uklart logisk problem for Gud, men hva med dette:

1.    Gud skaper et univers, som alltid er fullstendig avhengig av hans nærvær for å kunne eksistere.

2.    Gud trekker seg vekk fullstendig bort fra universet, uendret,  men samtidig fortsetter det å eksistere av seg selv.

Vi har her konstruert en selvmotsigelse av språklig karakter, og slike selvmotsigelser skal selv Gud ha problemer med å overvinne. Dersom alt er mulig for Gud, da kan han vel også forsvinne, rett og slett opphøre og eksistere. Deretter skal han etter denne non-eksistens kunne skape seg selv.

Hvis du ikke kan godta at dette er logiske problem også for Gud, kan du heller ikke godta stein-problemet. Alle problemene er av en slik art at vi ikke kan tenke oss noen løsninger på dem. De er i bunn og grunn rent språklige selvmotsigelser.

Dersom vi godtar f.eks. stein-problemet må vi også godta at det finnes logiske grenser for Gud. Det er ikke mulig å avgjøre hvor disse går, men ut fra foregående resonnementa kan vi slutte at disse grensene går til dels ut over våre logiske grenser, dels innenfor. De logiske problemer som er forårsaket av selve allmakten, er ikke problemer for oss. Vi er jo ikke all­mektige. Vi har altså ingen problemer med å lage steiner større enn vi selv kan løfte. Vi har altså funnet et kriterium for å kunne avgrense Guds allmakt. «Alt er mulig for Gud», kan i så fall med rette omskrives til : «Alt som er logisk mulig er mulig for Gud» , og «Intet er umulig for Gud» kan omskrives «Intet av alt det som er logisk mulig er umulig for Gud». Setningene har m.a.o. fått tilbake sin logiske mening.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg tar dette opp i en drøfting om etikk. Hva har Guds allmakt med Bibelens etikk å gjøre? Jo saken er at vi her berører det område hvor Guds etiske profil kan avdekkes gjennom kristne dogmer og Guds praksis. De logiske problemer vi har drøftet viser at det er grenser for hva Gud kan gjøre, her gir jeg enhver kristen som prøver seg med stein-argumentet helt rett. Men ved hjelp av steinargumentet kan vi definere kriteriene for hva som er utenfor Guds kontroll, ting han ikke kan gjøre noe med om han aldri så gjerne ville. Altså, dersom den kristne prøver å sette grenser for Gud for på denne måten å gjøre et dogme logisk, må vi kunne bruke disse kriteriene for å avgjøre om dette er en slik grense. Kriteriet er enkelt: grensen må være forårsaket av en logisk umulighet som går høyt over vår forstand og langt inn i Guds. Disse grensene vil jeg kalle logiske grenser for Guds allmakt. Men i kristen argumentasjon støter man stadig på andre grenser. Noen er ganske klare og blir aldri stilt spørsmål ved, f.eks. Hvorfor har ikke Gud skapt et helvete som han piner og plager alle sine skapninger i? Det er ikke noe logisk i veien for at han skulle kunne gjøre det. Likevel føler vi at en grense er oversteget. Denne grensen må Gud selv ha valgt, og valget er et typisk etisk valg. Her er det altså etikken kommer inn med full tyngde. Alle grenser som settes, eller oppheves for Gud må kunne begrunnes logisk, eller etisk. De etiske grensene er grenser som Gud har valgt ikke å overstige, ved å finne disse grensene avdekkes Guds etikk i praksis. Nå har vi altså to alternative måter å finne frem til Guds etikk på:

1.    Vi kan se hva Gud selv sier.

2.    Vi kan se hvilke grenser han faktisk setter for seg selv.  (Gjennom Guds praksis og kristen dogmatikk)

Ved å sammenligne Guds etiske profil med min egen kan jeg enkelt avgjøre om jeg kan godta den. Dette kan jeg fordi min moral er forankret i meg selv. Den knyttes altså ikke til noe ytre system. Personer med system-relatert moral kan derimot ikke gjøre slike betraktinger fordi de må adoptere Guds moral slik den er på godt og ondt. Men selv for disse har jeg en ubehagelig overraskelse. Jeg har som sagt nå mulighet til å finne Guds etikk på to måter. Dersom de ikke stemmer med hverandre er Gud i strid med seg selv, eller han lyver. Det er nemlig dette som viser seg å bli resultatet. Her står den arme kristen-realist (naivist) i stampe. Han klarer nemlig ikke å finne Guds universelle moral. Gud sier en ting, men gjør noe annet. Den stakkars kristenrealisten vet ikke hvor han skal gå, for Guds fotspor er doble, og går i forskjellige retninger.

La oss nå se på hva de fleste oppfatter som Guds etikk. Man hører stadig slike utsagn:

Gud elsker alle mennesker

Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst

Hvis dette er et utrykk for Guds etiske profil, ville nok de fleste synes at den er OK, fordi disse utsagnene gjør det positivt å være menneske. Personlig synes jeg det er påfallende at dyrene ikke kommer i betraktning. Jeg føler at profilen får en påfallende unaturlig knekk her, og det i seg selv minner meg om at det kanskje er menneskelig artssjåvinisme som ligger til grunn for en slik profil. Det finnes ingen logiske grenser for å gi dyrene samme verdighet som menneskene, derfor må dette være etiske grenser. Vi kan altså allerede her konstatere at Guds etiske profil har avveket ganske markant fra det jeg ser på som en ideell etisk profil.

Utsagnene over antyder at Gud vil det beste for alle mennesker. Et av hoved-målene for Gud må jo da være å heve livskvaliteten til alle mennesker mest mulig. Det bør da være et krav at alle de etiske grenser som settes for Gud på en eller annen måte må kunne føres tilbake til nettopp dette hoved-målet. Dersom vi ser dette i lys av et snevert jordisk perspektiv, er det ingen tvil om at Gud ikke holder mål her. Mange logikere har avvist Bibelen på nettopp dette grunnlag. Utsagnet: "Gud elsker alle mennesker" kunne aldri forenes med det ondes problem. F.eks. en liten treåring som får strupekreft. Hans far, legene og mange fler gjør alt de kan for å redde den lille krabaten, de elsker han på sitt begrensede vis. Men Gud, som skulle elske ham med en fullkommen kjærlighet og som kan helbrede han hvis han vil, letter ikke en finger for å gjøre noe som helst. Han står altså passivt og ser på at gutten pines langsomt ihjel. På denne måten kan dette utsagnet gjøres til en meningsløs frase. Med kjennskap til adventistenes tenke­måte kan jeg bare gi logikeren delvis rett her. Dersom dette er en metode for gi Gutten maks livskvalitet, til slutt, så hvorfor ikke? Når enden er God er allting Godt. Men det er klart, jeg beveger meg på kanten her. Var det ikke mulig for Gud, å gi gutten denne livskvaliteten uten å bruke en så ubehagelig metode? Så langt jeg kan se finnes det hverken etiske eller logiske grenser for dette. Så jeg kan gi logikeren rett i at det her foreligger en merkelig svikt i Guds allmakt, men Gud kan fortsatt elske Gutten. Han gir ham jo maks lykke etterpå.

Vi har altså, allerede nå avdekket, en merkelig svikt i Guds allmakt. Kanskje dette med å oppleve lidelser og ulykke er logiske forutsetninger for lykke. Man må liksom ha et fast punkt å måle lykken mot. I så fall er logikerens argument blitt til intet. Men vil vi ikke da få problemer med å forklare at det finnes vesener som lever i fullkommen lykke og som aldri har sett synd? Hva med Adam, var ikke han lykkelig i Edens Hage før han spiste av kunnskapens tre og fikk kjennskap til det onde? Vi ser det bærer ut i problemer med oss uansett. Dette er bare ett av mange uløste problem som følger av denne betraktingen på Guds allmakt. I den videre diskusjonen vil Guds allmakt stadig være et tilbakevennende tema. Og vi skal se hvordan Gud gang på gang kommer til kort i forhold til sin egen uttalte etikk. Vi har nemlig nå et konsekvent redskap for å avgjøre gyldige avgrensninger for Guds handlinger /ikke-handlinger. Nå er det kanskje mange som vil reagere på at jeg vil overprøve Gud på denne måten. Hvilken rett har jeg til å stille spørsmål ved Guds handlinger? Vel, det vet jeg ikke, men jeg vil poengtere at jeg i dette kapitlet kun overprøver Gud en eneste gang, og det er når jeg sammenligner hans etiske profil med min egen. Da jeg har erklært min moral for å være ego-relatert følger det naturlig at jeg også overprøver selveste bibelens Gud på denne måten. Men i den videre diskusjon vil jeg overprøve Gud med seg selv ved å sammenligne Guds uttalte etikk med Guds praksis og kristne/ adventistiske dogmer. Barn og ungdom oppdager ofte forskjellen på hva vi voksne sier vi står for, og hva vi egentlig står for. I vår kultur forbeholder de seg også retten til å konfrontere oss med dette. Vi kan selvfølgelig reagere med å kalle dem frekk og respektløs, men oppnår vi deres sympati med det? Gjør vi dem til lykkelige mennesker ved å nekte dem svar, og å straffe dem for at de ser vår egen svakhet? Alle vet at slik er det ikke. Vi kan kanskje oppnå større disiplin, men samtidig fratas de liv­skvaliteten. Hvordan burde det så være med forholdet Gud men­neske? Har vi lov å sammenligne hva Gud sier og hva han gjør? Dette er i seg selv etiske spørsmål, og ut ifra kriteriene ovenfor er vi i vår fulle rett når vi gransker Gud på denne måten. Var det ikke slik, elsket ikke Gud oss med noen fullkommen kjærlighet. Vi ville følge Gud av frykt, istedenfor hengivenhet. Utgangspunktet for denne undersøkelsen er altså at jeg stoler på Gud når han sier at han elsker alle mennesker. Dette kaller jeg en betinget tro. Min tro er altså stor nok til å gå i gang med undersøkelsen. Dersom undersøkelsen viser seg å få et negativt resultat vil jeg likevel frafalle denne betingede troen. Jeg må da prøve å finne alternativer, eller forbli i min uvitenhet.

Vi har altså nå ikke bare skaffet oss et redskap for å finne Guds profil, men vi har også skaffet oss retten til å anvende det. Vi skal se litt på snuse litt på fortiden, og da spesielt på Israels historie. Deretter går vi tvers over på fremtiden, og da spesielt grundig inn på frelse / fortapelse problematikken som er denne bokens hovedtema. Og vi spør oss, kan Guds handlemåte forsvares logisk og etisk? Her har vi mulighet til å analysere både fortiden, og de kristne / adventistiske dogmer om fremtiden.  Måleenheten skal som før nevnt være Guds egen etikk, og vi skal bruke logikken så langt som vi har vett og forstand til. Allerede nå skal jeg røpe at resultatet ikke blir særlig oppløftene. Idet vi går igjennom hele fortapelse-problem­atikken på nytt at de grenser som settes opp for Guds allmakt er tilfeldig, det er ikke logiske grenser og de er høyst uetiske. I særdeleshet blir straffeutmålingen stående som den totale absurditet. Her brytes uten tvil alle etiske prin­sipper. Jeg tenker her spesielt på torturen. I dette lys blir utsagnet «Gud elsker alle mennesker» virkelig en menings­løshet.  Kanskje strekker hatet fra fordums bibelskribenter seg, på en ubarmhjertig avslørende måte, like inn i Guds etikk (begrunnes senere).

Ordene «ingenting er umulig for Gud» er bibelens lukkende postulat. Nå viser det seg at de sannsynligvis også lukker hele Bibelen.