Penger

Penger er best beskrevet i Wikipedia. Jeg har lenge operert med følgende definisjon på penger:

Penger er en mengde som har følgende egenskaper

1.    Tillit til generell kjøpekraft nå og i fremtiden

2.    Er et redskap for kvantisering av reelle verdier

I Wikipedia nevnes det et tredje kriterium for penger. Det er kriteriet for sparing. Dette er innebygget i mitt kriterium nummer 1, nemlig at denne mengden skal inngi tillit til kjøpekraft også i fremtiden. Det utelukker selvsagt bananer som kandidat til å være penger.
Vi tenker vanligvis på den fysiske representasjon av penger som kontanter, dvs. mynter og sedler. Men faktum er at pr i dag så er hovedmengden av pengene ikke annet en tall i datamaskiner. Nå, i skrivende stund, er kontanter kun 2,5 % av den total norske pengemengden.

Penger har etter hvert utviklet seg som erstatning for andre bytte-baserte måter å utveksle varer og tjenester på. Om vi skulle basere handel på ren bytting var vi avhengig av stadig å lete frem noen som har det produktet vi ønsker og som samtidig er interessert i våre produkter. Penger fungerer derfor som en frikoblingsmekanisme hvor personlige behov hos kjøper og selger frikobles fra selve transaksjonen. Dette gjør at det blir langt enklere å gjøre transaksjoner. I større sammenheng innebærer dette at antall transaksjoner pr. tidsenhet øker dramatisk. Dermed fungerer penger også som katalysator for en blomstrende handel.

Tilliten til penger som kjøpekraft

Kjøpekraft, i denne sammenheng må forstås som den evnen penger har til å kunne omsettes i varer og tjenester. I Wikipedia er kjøpekraft definert mer inn under det økonomiske paradigmet vi lever i nå. Innenfor dette paradigmet er tilliten til pengenes kjøpekraft selvfølgelig. Her fungerer den definisjonen utmerket. Men slike definisjoner er med på å opprettholde, det jeg vil kalle mannen i gatas naive pengeillusjon. Denne illusjonen går ut på at tilliten til pengenes kjøpekraft er ureflektert og kanskje til og med ubevisst. Den inngår ikke som en del av en bevisst analyse i forståelse av økonomi. Penger har ingen verdi i seg selv. De er grunnenheten i et mentalt sosialt informasjonssystem som symboliserer realøkonomien. Realøkonomien er de virkelige verdiene. Pengesystemet symboliserer dette, og gjør det mulig å forvalte verdiene på en noenlunde rasjonell måte. Det innebærer at vi har finanssystemet på den ene siden og de reelle verdiene på den andre siden. Et ideelt pengesystem beskriver de reelle verdiene på en nøyaktig og realistisk måte. Risikoen er når systemet kommer i utakt med realitetene.

Et godt eksempel for å beskrive denne illusjonen kan hentes fra filmen om Titanic. Her har vi en scene hvor en rik mann forsøker å kjøpe seg en plass i livbåten med en stor bunke dollar-sedler. Det ender med at offiseren kaster fra seg pengene i raseri.  For hva er en bunke pengesedler egentlig verdt på et synkende skip. Begge disse to var smertelig klar over at de gikk den sikre død i møte. Hva skal man med en bunke pengesedler da? I denne situasjonen hadde pengene mistet sin verdi fordi offiseren hadde mistet tilliten til at de kunne ha noen kjøpekraft, i denne situasjonen.

Et annet, mer humoristisk eksempel er fra krigens dager. Min mor fortalte meg om den lille jenta som manglet do-papir og gikk i pengeboka til faren og fant en 100-lapp som hun brukte til formålet. Dette var ingen katastrofe. Under krigen var det ekstrem knapphet på alt. Det var streng rasjonering. Man fikk ikke stort, selv om 100-kroner egentlig var mye penger den gangen.

I slike situasjoner blir man kastet ut av pengenes illusjon og man blir smertelig klar over forskjellen på penger og reelle verdier. Det er da man innser at penger faktisk er noe som kun kan eksistere dersom der finnes en generell tillit til dem. Hvor kan denne tilliten komme fra? I Wikipedia-artikkelen om penger er dette godt beskrevet. For gjeldsbaserte og lovbaserte pengesystemer er tilliten hovedsakelig basert på statens garantier. Staten regnes som sikker på grunn av en «evig strøm» av skatteinntekter. For varebaserte pengesystemer er tilliten basert på at pengene kan veksles inn i bestemte varer, f.eks. gull. Begrepet fiat-penger er brukt om penger som ikke har noen varebasert verditilknytning. De fleste økonomier i verden i dag er basert på fiat-penger. En del økonomer mener at dette er årsaken til mange av de problemene vi erfarer med de økonomiske systemene. De vil tilbake til gullstandarden. Vi skal komme tilbake til den diskusjonen.

 

Penger som et redskap for kvantisering av reelle verdier

All vitenskap fungerer best når vi evner å omsette det vi observerer og skal beskrive i tall, formler og matematikk. Økonomi er ikke noe unntak. Kvantifisering av verdier gjør det mulig å utvikle økonomiske teorier og holde regnskap og bokholderi. Også forholdet mellom stat, bedrifter enkeltmenneske hadde ikke vært mulig uten at vi kunne ha tallstørrelser på verdiene. Dermed har vi muliggjort staten, gjennom skatteinntekter, og staten kan forvalte verdiene på en rasjonell måte. Dermed er pengesystemet en fundamental forutsetning for enhver sivilisasjon. Også på det rent etiske planet er dette viktig. Plutselig har vi muligheten til å sammenligne menneskers livsvilkår på en direkte intuitivt beskrivende måte. Vi får også muligheten til presise definisjoner på fattigdom, og vi kan undersøke fordelingen av ressurser mellom forskjellige samfunnsgrupper.

Pengesystemets evne til kvantifisering gjør det også mulig å inngå i store spleiselag på bedrifter, som ellers ikke kunne ha blitt realisert av enkeltpersoner. Det er dette vi kaller aksjer. Dette gjør det mulig for enkeltpersoner å ha en spesifisert eierandel i en større bedrift og høste utbytte i henhold til dette.

 

Fra pengesystem til finansieringssystem

Det sies at bankenes tidligere rolle var å ta vare på folks gull. Man tok inn gull, og utstedte verdipapirer som bevis på dette. Slike verdipapirer kom etter hvert i omløp og ble til betalingsmidler. Bankene kunne tjene penger på å låne ut gull (verdipapirer) til rente. For å lokke til seg innskytere tilbød man selvsagt rente også på innskudd. Etter hvert var det vel noen luringer som fant ut, at siden man bare lånte ut papir, så er det vel intet i veien for å låne ut mer enn verdien på gullbeholdningen. Dermed kunne bankenes inntjening økes dramatisk. Men det som er interessant med dette er at dette også skaper helt nye muligheter i næringslivet. Jeg har tidligere nevnt at penger fungerer som en katalysator for handel. Muligheten til finansiering forsterker dette ytterligere. For, det er nå en gang slik at det er få virksomheter som lar seg etablere ved hjelp av to tomme hender. Man må investere for å komme i gang. De færreste har den egenkapitalen som skal til. Og da er muligheten til finansiering det som gjør det mulig å realisere drømmen om å skape en virksomhet. Det er også vesentlig å se en selvforsterkende prosess i dette. For en del av investeringen handler også om forskning og utvikling av nye produkter og stadig mer avansert produksjonsutstyr. Mer avansert teknologi skaper i sin tur nye muligheter som igjen medfører enda flere bedrifter og enda mer utvikling. Siden 1800-tallet har den moderne industriutvikling utviklet seg eksponentielt, både i volum, i kompleksitet og økonomisk. Alt dette hadde ikke vært mulig om ikke det finansielle instrumentet hadde eksistert.

Men, la oss nå igjen forsøke å dra oss ut av eventuelle illusjoner her. Hva er finansiering egentlig? Peder hørte en gang på radioen, en økonom som forklarte at finansiering egentlig er en form for tidsmaskin. Finansiering gjør det mulig å bruke av fremtidens verdier til å realisere noe her og nå. Når vi låner noe i dag, så vil det innebære en fremtidig kostnad for oss selv og kanskje våre etterkommere inn i fremtiden. Dermed gjorde Peder seg refleksjoner i retning av det umoralske i at land tar opp stor gjeld og overlater regningen til etterkommerne. Hver gang Peder nevnte dette så assosierte jeg dette med pengeillusjonen. Peder er ikke helt ute av pengeillusjonen. For hvordan kan det være mulig å forbruke verdier fra fremtiden? Med mitt syn på tid og penger, burde ikke dette være mulig. Men la oss se litt mer nyansert på dette. Det man etterlater til etterkommerne er varige verdier. Dersom vi ikke har bærekraftig verdiskapning vil vi forbruke varige verdier på bekostning av våre etterkommere. I tillegg etterlater vi oss selvsagt finanssystemet, altså systemet som forutsettes å beskrive tilstanden. Men en gjeld i fremtiden har også en virkning. Fremtidens gjeld har (eller kan ha) en positiv virkning som katalysator for verdiskaping her og nå. I praksis innebærer det at noen stiller sine ressurser til disposisjon for utvikling og verdiskaping i tillit til at dette skal gi avkastning i fremtiden. Opptakelse av gjeld skaper altså verdiskaping og forbruk her og nå. Det har ingenting med fremtidens verdiskaping å gjøre. Det gikk opp for meg at den forventede fremtidsvirkningen av dette er en økonomisk omfordeling. Det forventes å skje en økonomisk omfordeling fra de som sitter på gjelden til de som sitter på fordringene. Etterkommerne av fordringshaverne, vil altså arve en fordel, på samme måte som etterkommerne av debitorene har en tilsvarende ulempe. Det springende punktet opp i dette er hva denne investeringen medførte av varige verdier på lang sikt. Det kan jo være alt fra ingenting til store verdier. Dersom investeringen utelukkende er utnyttet til ferskvare verdiskaping, vil den være bortkastet for fremtidens del (satt på spissen, dette er jo ledd i en hendelse årsakskjede så det vil definitivt likevel ha sine ukontrollerte virkninger på fremtiden).

Essensen i dette er altså at et lån ikke er noen tidsmaskin. Det skaper umiddelbare konsekvenser her og nå og det har mer uforutsigbare virkninger på fremtiden. Men først og fremst er finansiering et virkemiddel for å skape aktivitet i nåtiden.

 

 

Pengekrangel

Etter en diskusjon om økonomi med Peder for noen år siden snekret jeg raskt sammen noen generelle tanker om penger og økonomi:

Definisjon på penger:

Penger er en mengde som har følgende egenskaper

1.        Tillit til generell kjøpekraft nå og i fremtiden

2.        Er et redskap for kvantisering av reelle verdier.

 

Vesentlige funksjoner:

1)        Katalysator for handel fordi de fungerer som en frikoblingsmekanisme for utveksling av varer og tjenester(skjønner du denne nå?, tenk på byttesamfunnet… jeg får ikke tak i fisk fordi fiskeren er ute etter kjøtt, mens jeg bare kan levere korn….).

2)        Kvantifikasjonsegenskapene gjør det mulig å etablere økonomisk teori og vitenskap basert på matematikk

3)        Gjør det mulig å akkumulere kjøpekraft (sparing)

4)        Gir mulighet for lånefinansiering (basert på tillit til dine realøkonomiske verdier og på tillit til din verdiskaping i fremtiden, og muliggjør tilbakebetaling i form av en jevn pengestrøm)

 

Viktige momenter:

Tillit til penger kan komme fra, gullstandard, bankgarantier, staters garantier.
Dersom mengden kjøpekraft i omløp øker i forhold til tilgjengelige varer og tjenester får vi inflasjon, motsatt får vi deflasjon
Dersom man ønsker å stimulere handel og reell verdiskaping kan samfunnet opprettholde en svak inflasjon

Finansiering katalyserer og stimulerer verdiskaping. Bryter systemet sammen synker verdiskapingen, det er det som er den reelle tragedien. Mennesker blir pasifisert i stedet for å skape verdier til vår alles velferd.

Det er vesentlig å forstå at penger kun er basert på tillit til kjøpekraft. Gullstandard kan være en måte å begrense pengemengden på, men man skal være klar over at en konstant pengemengde i et samfunn med positiv netto reell verdiskaping vil dette føre til deflasjon og der i gjennom negativ katalysering av handel og reell verdiskaping.

 

Politikk for å holde stabil økonomi må være basert på å holde forholdet mellom total realverdi i samfunnet og pengemengde noenlunde konstant, dog med en liten inflasjon.

Dette skal i teorien ivaretas ved hjelp av at all finansiering skal ha sikkerhet i reelle verdier (Det er derfor penger kan skapes ut av lufta ved et lån. Det er begrenset av sikkerhet i reelle verdier)

Problemet er å måle reelle verdier.
Det er et vesentlig poeng at mennesket selv er den viktigste delen av det totale verdibildet fordi det har potensial for verdiskaping. Men å måle dette kan være en svært vanskelig oppgave (Hvilke tjenester kan et menneske skape som det finnes betalingsvillighet for?).

Det andre problemet med dette er at prising av reelle objekter er tilfeldig og markedsstyrt.

Dersom det oppstår et misforhold med økende pengemengde i forhold til realøkonomi, blir dette til inflasjon, dersom hele pengemengden er i omløp.

Men ofte leder det til sparing og dermed store opplagringer av penger.

Dette kan bli til penger som i realiteten er uten kjøpekraft fordi dersom alle prøvde å bruke dem på samme tid, ville det ikke være nok varer og tjenester.

Dette fører til et usunt spill med aksjer og valuta hvor. Spiller ligner på svarteper.
Man flytter pengene mellom diverse plasseringer i aksjer og valuta i håp om best mulig avkastning og unngå risiko for tap. Når tilliten forsvinner får vi et krakk.

Oljefondet er et eksempel på en slik opplagring. Oljefondet kan ikke brukes i Norge fordi det ikke finnes tilsvarende mengder med varer og tjenester på markedet. Man har tillit til at denne kjøpekraften likevel, kan dekkes opp på verdensmarkedet. Og velger derfor å holde formuen på finansform. Men… ideen er at denne formuen på lang sikt, via pensjoner, skal ut på det norske markedet. Men, har vi noen garanti for at Norge kan levere produsere mer realøkonomi i form av, varer og tjenester, om 30 år? Hvis ikke, er det like umulig å bruke disse pengene innenlands om 30 år som det er nå.

Dette leder igjen til det jeg alltid har hevdet: Norge må allerede i dag begynne å forberede seg på å kunne levere den realøkonomi, dvs. de varer og tjenester som er nødvendig i forhold til demografiutfordringene i de kommende år. Her er det ingen trygghet med penger på bok, eller tall i en datamaskin, som det egentlig er(jamfør definisjonen på hva penger er). Da er det en særdeles dårlig start at vi lar landet forfalle og ikke gjør reelle planlegginger i forhold til dette.