Pietisme eller puritanisme er navn på religiøse bevegelser. Men det er også blitt begreper som betegner en streng moralsk nytte tenkning. Det handler om å avstå fra å bruke tid og innsats på det som ikke gir «mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen». Kort sagt handler det om å være opptatt av det primære. Hovedfokus er selvsagt Gud. Og ideen er at alt annet enn det absolutt nødvendige er med på å avlede menneskets fokus på Gud.

Denne ideologien fant raskt sterk gjenklang i den norske folkesjelen. Kanskje kan det forstås med noe så enkelt som at klimaet her i nord ikke passer særlig bra for mennesker som lever etter sin lyst og tar en dag i gangen. Å være nøysom og jobbe hardt var et overlevelseskriterium i gamle dager. Dersom man ikke benyttet sommeren til å forberede seg på vinteren var man ille ute.

Seksualmoralen er også blitt til i en tid hvor såkalt ”løssluppen” atferd kunne medføre en katastrofe. Jenter kunne bli gravid før de hadde evne til å ta seg av barnet. Eller de kunne bli gravid utenfor et fast forhold og dermed uten nødvendig støtte.

Alt dette «beviste» for alle og enhver at mennesker som brøt tabuene eller manglet selvdisiplin som regel havnet i stor ulykke.

I dag er jo mange av disse forutsetningene borte. Vi lever i et samfunn av overflod og som er langt mer robust i forhold til vær og klima enn før. Dessuten har vi oppfunnet prevensjon og beskyttelse mot kjønnssykdommer slik at vi kan unngå slike negative konsekvenser av «løssluppen» seksuell atferd. Men selv om slike nyvinninger kommer på plass er normene så pass sterkt sementert inn i kulturen at det tar lang tid å gjenvinne den kollektive rasjonalitet. Og i sosialetiske norm-dominerte miljøer kan slik irrasjonalitet anta latterligere former.

Begrepet underholdning er under konstant press i puritansk filosofi. Ekstreme puritanske tenkere aksepterer ingen form for underholdning. Alt det vi gjør skal være til nytte for noe. Eller det skal være i samsvar med tingenes egentlige formål. Man finner angrep på film, teater, musikk, litteratur, dans, dataspill, sport osv. På alle disse områdene kan man jo argumentere med at de ikke bidrar med noe nyttig. Man da er også nytte begrepet begrenset til hva vi trenger for å overleve. Selvsagt er det de fysiske behovene som er knyttet til vår overlevelse som kjennes sterkest i oss. Men mennesket er nå en gang slik at når de mest grunnleggende behovene er ivaretatt melder andre såkalte selvrealiserende behov seg.  Problemet oppstår i det man begynner å tenke normativt om dette.

Gjennom det sosiale spill kan slike normer utvikle seg til smale ideologiske paradigmer. I dette tilfellet er ideologien er at nytelse og personlig tilfredsstillelse er dyrisk og moralsk uakseptabelt. Man finner noe av samme ideologien hos viktoriatidens tenkere som, for eksempel, Dr. John Harvey Kellogg (mannen bak Kellogg’s Cornflakes).  Det fortelles om Dr Kellogg at han gjennom et 40 års langt ekteskap aldri hadde seksuell omgang med sin kone. Dr. Kellogg var sterkt tilhenger av totalt seksuelt avhold, og hadde teorier om at onani medførte til både fysisk og mental sykdom. Dette er teorier som, på vitenskapelig basis er totalt avvist i dag. Sex er gunstig for helsen, både fysisk og psykisk. For menn kan onani dempe sannsynligheten for prostatakreft. Dessuten forbedres sædkvaliteten. Troen på denne type teorier lever i beste velgående den dag i dag i ekstreme kristne miljøer.  I adventistmiljøet gikk det en gang vandrehistorier om ektepar som gikk så langt som å ville avstå fra sex. Sex er kun tillat for å få barn. En etter en sprakk de med sitt forsett, selv om et av parene holdt ut i 2 år. 

Lignende ideer finner man faktisk også hos Mahatma Gandhi som var ekstremt opptatt av sinnets kontroll over «kjødet». Det ryktes at han ofte gikk veldig langt i sin iver etter å undertrykke kjødet. Han spiste nesten ikke og sultet seg flere ganger nesten til døde.

En vesentlig del av den pietistiske feilslutning bunner et ureflektert syn på de drivkrefter i oss som manifesterer seg for vårt sinn som lyster. Den puritanske ideologi går ofte i retning av at dette er syndig eller noe som driver mennesket i ulykke.  I dag vet vi at lyster er en av kroppens eller genenes måter å kommunisere kroppens behov. Undertrykkelse av lyster medfører risiko for skade eller kanskje til og med død. Vi er av naturen programmert til å forsøke å tilfredsstille behovene og i de fleste tilfellene vet «naturen» best.

Jeg så en gang bilde av en hindu med den ene armen rett i været. Slik hadde den stått i mange år. Armen var nå forkrøplet og låst fast i denne stillingen. En gang for mange år siden hadde han bestemt seg for å trosse kroppens signaler. Gjennom hard selvdisiplin overvant han smerten og behovet for å bevege armen. Resultatet er en forkrøplet arm som aldri kunne brukes til annet enn et statussymbol og et bevis på hans enorme viljestyrke.

 

I skrivende stund er det vel Taliban og islamsk ekstremisme som er den mest synlige bæreren av den pietistiske ånds flagg. Og Taliban er en ekstrem bevegelse som i sin helhet forbyr all musikk, film og dans.  Et interessant trekk også her er ideen om Gud eller Allah skal stå i sentrum for all fokus.

I forhold til Empatisk Etikk så er pietismen nærmest en diametral motsetning. Dette er fordi pietismen legger unødige begrensinger på den menneskelige livsutfoldelse.   Empatisk etikk dyrker livskvaliteten, den frie tenkning, det frie menneske, mangfoldet og all dets livsutfoldelse.  Eksempler på områder som har vært under angrep kan være dans, lek, musikk, mat, kunst, litteratur, erotikk, nakenhet osv. På alle disse områdene har ekstremister, enten fra religiøse konservative eller venstreradikale mer eller mindre forsøkt å drepe den menneskelige livsglede og utfoldelse. Fra begge sider kjenner vi bokbål, knuste Cd-er, ødelagte filmer, ydmykelser av enkeltpersoner og andre ekstreme aksjoner. I dag kan vel islamismen tas med i den samme betraktningen. Særlig gjelder det den grenen som Taliban står for.

Dette er undertrykkelse, og jeg tør ikke tenke tanken på at slike grupperinger skulle få ren makt.

Enkelte pietister ville kanskje svare at mennesket umulig kan bli fritt så lenge det ligger under for «kjødets åk». Den gode empatisk-etiker vil da svare: vær så god og frigjør deg, hvis det gir deg det du ønsker med livet ditt. Men ikke tving din idelogi inn på andre.

Med andre ord. Jeg respekterer deg og forventer at du respekterer meg. Enklere kan det vel neppe bli.