Retorikk

Retorikk på sitt verste: Se her.

Les om retorikken som gjorde Donald Trump til president. Se her.

Jeg bruker dette begrepet på en nokså avvikende måte i forhold til det normale, hvor dette handler om kamp med ord, og vitenskapen å få gjennomslag for sine meninger. Min bruk av begrepet er negativt. Jeg definerer retorikk til å være:

All meningsdannelse, eller meningspåvirkning som ikke har utgangspunkt i saklig argumentasjon i seg selv.

Ved hjelp av argumentasjon kan man påvirke mennesker på to måter:

1)   Overbevisning

2)   Retorikk.

Jeg husker vagt en humoristisk historie som min søster fortalte. Det hadde skjedd noe kriminelt. Jeg kan ikke huske om det var innbrudd eller hærverk. Men uansett så var politiet på åstedet og min søster var tilfeldigvis i nærheten. Hun var som vanlig i det humoristiske hjørnet og meddelte høyt og høytidelig:

-         De e ikkje æ som har gjort det!

Det avstedkom selvsagt både latter og munter stemning. Hun var jo selvsagt ikke «mistenkbar». I prinsippet ante jo ikke politifolkene hvem hun var. Slik sett kunne det nok like godt vært henne som alle andre.
Så la oss nå si at det kunne vært en snev av mulighet for at hun kunne mistenkes. Er da utsagnet over egnet til å fjerne enhver mistanke? Det kommer sannsynligvis an på. I dette tilfellet er det en dame som sier det. Hun er velkledt, og virker ressurssterk. Alt dette gir en pekepinn på hvem hun er. Dette er det man i retorikken kaller for etos. Hun oppfattes å være en troverdig person. Oppfattes man troverdig, kommer man lettere unna det å måtte begrunne det man sier. Da kan det være god grunn til bare å si «De e ikkje æ som har gjort det». Og dersom hun sier dette på en overbevisende måte. Det vil si hun stotrer ikke, stemmen er kraftfull, hun har det korrekte kroppsspråket og ser deg rett inn i øynene. Dette er det man i retorikken kaller for patos. Kombinasjonen patos og etos gir den beste retoriske gjennomslagskraften. Da er sannsynligheten størst for at mottakeren tror deg, ukritisk og på ren intuisjon.
Hvis det derimot var jeg som stod der. Jeg er mann, kanskje mer sjuskete kledt og et mer flakkende blikk. Hadde det vært lønnsomt for meg bare å si at «De e ikkje æ som har gjort det». I en slik sammenheng ville sannsynligvis et slikt utsagn oppfattes som meningsløst. Og faktum er at utsagnet overhodet ikke er egnet til å opplyse saken. For det sier egentlig ingenting om hva som har hendt.

Rent psykologisk vil politimannens underbevissthet eller system 1 intuisjon ikke godkjenne meg som troverdig. Da vil hjernen påkalle den mer energikrevende, kostbare, anstrengende og langsomme enheten, hjernebarken, det vi kaller for fornuften. Funksjonen for kritisk tenkning aktiveres.

Jeg vil selvsagt intuitivt forstå dette og hoppe over fraser. Derfor ville jeg kanskje si noe slik som at i går var jeg hjemme, jeg sendte flere mailer fra PC-en og jeg snakket med den og den i telefonen.

Et slikt utsagn appellerer ikke til min egen troverdighet. Det appellerer til politimannens fornuft. Dette kalles i retorikken for logos. Og en velfungerende fornuft vil kunne trekke en rekke slutninger av dette.  Dersom han var hjemme, kan han ikke ha vært her samtidig. Ergo har han ikke gjort det. Men var han hjemme? Han gir flere opplysninger som kan sjekkes. Vi kan sjekke både om han snakket i telefonen og PC-en, tidspunkter han har sendt mailer på.

På den måten blir troverdigheten av det jeg sier uavhengig av meg. Utsagnene jeg bruker er indirekte. Jeg inviterer til logisk resonnement.

Generelt kan vi si at overbevisning skjer ved hjelp av saklig argumentasjon (logos). Mottaker tilslutter seg standpunkter fordi vedkommende forstår argumentasjonen. Det innebærer både logisk argumentasjon og slutningsrekker, samt at vedkommende også tilslutter seg eventuelle verdikomponenter i argumentet. Min måte å bruke begrepet retorikk på handler om all annen menings påvirkning, altså den usaklige delen av dette.

Retorikk handler altså ofte mer om hvem som sier (etos), og måten det blir sagt på (patos), enn hva som egentlig blir sagt (logos). Definisjon av saklighet er argumenter som er sanne, eller sannsynlige og som også har relevans i forhold til det som diskuteres. Dette er en allment brukt definisjon.

Med utgangspunkt i dette tenker jeg at retorikk har en lei tendens til å forurense argumentasjonen.  Med utgangspunkt i et ideal om rasjonalitet blir det derfor et mål å unngå retorikk.  For avsender handler idealet om å avstå fra retorikk, mens det for mottaker handler det om ikke å la retorikken forstyrre argumentene. Denne siste varianten krever noe av mottakeren. Det krever at man investerer i å ta i bruk den mer anstrengende fornuften.

Ideelt sett er det altså ikke hvem som sier, eller måten det blir sagt på, eller måten vedkommende som sier det, fremstår på, som skal påvirke vurderingen av argumentet. Det er kun det intenderte saklige argumentet i seg selv som skal vektlegges. Dette er idealet. Vi vil jo selvsagt aldri komme dit, men det er definitivt noe å være bevisst på i den grad man ønsker å være oppriktig. Alle forstyrrelser utenom argumentet i seg selv, er jo egnet til å forhindre den innsikt argumentet kunne gitt. To begreper kan brukes som oppsummering på retorikerens strategi. Det er overtalelse og manipulasjon. Innenfor saklig argumentasjon er det kun bevegelse av individet gjennom overbevisning som gjelder. Man kan ikke tvinge noen ved hjelp av argumentasjon. Selv om jeg viser deg et «tvingende» nødvendig matematisk bevis, er det intet som hindrer deg fra å avvise det.  Saklig argumentasjon kan aldri tvinge en motstander i kne. For det er ikke tvang i den strategien. Saklig argumentasjon appellerer til tilhørerens rasjonalitet. Men det er slett ikke sikkert tilhøreren er rasjonell, eller vil være det. Og noen ganger handler det ikke om rasjonalitet en gang, for virkelighetsoppfatninger kan være avvikende, det samme kan også eventuelle verdikomponenter.

Retorikken forsøker å omgå menneskets rasjonalitet ved å ty til sterkere lut.

Dette synet på retorikk innebærer også at retorikk er mye mer enn ord. I bunn og grunn handler retorikk om å trekke det sosiale spill inn i saklig argumentasjon Eksempler på retorikk (sett i den denne sammenhengen) kan være:

·     Påkledning

·     Utseende

·     Stemmebruk

·     Hvilke holdninger man fremstår med

·     Tittel

·     Selvskryt/pompøsitet

·     Egne resultater

·     Egen erfaring/kompetanse

·     Rikdom

·     Suksess

·     Religion

·     Sosialt nettverk

·     Arroganse

·     Gaver, eller lovnader

·     Massesuggesjon

·     Musikk

·     Trusler

·     Trakassering

·     Sosial viljestyrke

·     Osv.

Det fortelles at Adolf Hitler ofte lot sitt publikum vente på sin egen opptreden. Han kunne godt la dem vente, med vilje i 15-20 minutter før han dukket opp. Dette gav en tydelig propagandistisk effekt. Hitler er sannsynligvis blant de beste retorikere verden noen gang har sett. 

Med å bringe inn Hitler i denne refleksjonen har jeg sannsynligvis gjort meg skyldig i et brudd på Godwins lov. Som påpeker et retorisk grep for mennesker som begynner å slippe opp for rasjonelle argumenter. Da kommer man ofte opp med analogier i forhold til Nazisme og Hitler. Den samme refleksjonen kan man sannsynligvis gjøre i forhold til rasisme-begrepet.

For den som idealiserer det analytiske, det rasjonelle og realistiske er retorikken et uvesen som alltid bør bekjempes. Dette er fordi retorikk alltid vil medføre fare for irrasjonalitet og dermed dårlige beslutninger som kan gå ut over mange mennesker.

 

Noen retoriske strategier

Gjennom analyse av argumentasjon og eller en rekke refleksjoner har jeg laget en liste som eksempel på forskjellige typer retoriske strategier. Noe av dette er samlet her. Dette er selvsagt på ingen måte en fullstendig liste. For retorikerens kreativitet er uuttømmelig. Her er litt til:

1)   Karakteristikker
Det er veldig lett og virkningsfullt å bruke karakteristikker, om motstander, motstanders holdninger, om grupper og handlinger. Det som er virkningsfullt med karakteristikker er at de utnytter begrepers ladninger. Det vil si den følelsen av avsky eller aggresjonen sin knyttes til begrepet. Men også positivt altså begreper med positiv ladning. Det retoriske med dette er når knytningen mellom begrepet og det som karakteriseres er svak eller fraværende. Det vil si at knytingen er urettmessig eller urettferdig. Det er ikke alltid lett å oppdage da begreper ofte flyter og er uklare i sin avgrensing.

2)   Umenneskeliggjøring og også herunder dirtyfisering.

3)   Jeg går ikke mila sammen med deg
Analyse medfører ofte kompleksitet. Analytikeres forsøk på å møte retorikk med forklaring kan simpelthen stoppes med slagord og uvillighet til å følge motstanderens resonnementer. For et resonnement krever at du har lytteren med deg, steg for steg. Når du da søker bekreftelse for hvert steg møters du fort med sabotasje, urimelige angrep og du kommer ikke i mål. Retorikere er eksperter i å hindre analytikeren å få en arena å meddele seg på. Og siden analysen krever mer enn slagord og enkle karakteristikker, så er dette retorikerens trumfkort.

4)   Argumenter som signaliserer dominans.
Mennesker kan ofte virke som tilbaketrukne myndighetspersoner når de argumenterer. Dette er en retorisk strategi. Eksempel på slike signaler kan være et subtilt forelder- til-barn-språk. For eksempel kan man snakke om regler og grenser uten å begrunne det. Man kan dra inn skyld og sanksjoner. Man lar gjerne være å gå konkret inn i problemstillingen, men generaliserer heller på en måte som fremstår som en slags definisjon av fasiten. Dette er en strategi som baserer seg på naturlig autoritet.  Den retoriske gevinsten av dette er at dominante mennesker oftere får tillit og autoritet. Motparten blir derimot stående i en barnerolle, nærmest som et uskikkelig opponerende barn.

5)   Argumenter som tildeler urettmessig skyld.
Jamfør kortstokksyndromet. All elendighet i verden kan med enkelhet tilskrives tusen ting, også det som «du» holder på med.  Du har ingen troverdighet til å kunne komme med løsninger, du som jo er en del av problemet. For eksempel: Gir du penger til en tigger, så er du en del av årsaken til at tigging eksisterer. Du gjøres medansvarlig for fattigdom, elendighet, ja til og med menneskehandel. Er du nødt til å kjøre på jobb, har du ikke råd til å bytte til elektrisk, ja da er du medansvarlig for den globale klimakrisen. Drikker du alkohol? Vet du ikke at forekomsten i alkoholisme er proporsjonal med forekomsten av måteholdere i samfunnet? Du er medansvarlig for all elendigheten i samfunnet som skyldes alkohol. Er du ateist? Ateister har stått for de verste massakrer verden har sett: Stalin, Mao og Pol Pot. Med andre ord: du er en potensiell folke-morder. Hvem vil høre på deg?
Alle disse eksemplene handler om å påføre mennesker ansvar for noe de ikke har hatt signifikant påvirkning på.

6)   Beskylder motparten for å «tale for sin syke mor»
Empatisk appell er veldig virkningsfullt dersom den er naturlig. Det gjelder særlig barn, men også kvinner og mennesker som åpenbart er hjelpeløse. Normalt sett gir det da god gjennomslagskraft i f.eks. å forsvare sin egeninteresse. Dersom den naturlige empatiske appellen mangler vil retorikeren ofte snu fokuset den andre veien. Og det går langt. Selv rasjonelle argumenter kan fort bli karakterisert som at man «taler for sin egen syke mor», eller man hevder at vedkommende «påtar seg en offerrolle» i et forsøk på å vekke empati. Dette gjelder jo spesielt i forhold til anklager og fordømmelse. Ethvert forsøk på å komme med forklaringer kan fort bli møtt på denne måten.

 

Retorisk fartsblindhet (Logos døvhet)

Essensen i all argumentasjon er selve argumentet, det som kalles logos. Det er argumentet i seg selv, frikoblet fra hvem som fremfører det eller hvordan det blir fremført.  Men det å forstå og analysere og vurdere et argument krever mental innsats. Dette er ikke noe som kommer lett og uanstrengt. Vi mennesker er biologisk programmert til å unnvike akkurat det. Da er det er langt enklere med de to andre retoriske parameterne: patos og etos. Dette er forhold vi tar intuitivt, uten anstrengelse. I tillegg til dette har vi også sosiale mekanismer som søker å trekke veksler på det jeg kaller for tenkesurfing. Det er at vi tenderer til å støtte oss til hva mennesker vi har tillit til mener, og stoler på at deres analyser er korrekte. Dermed bruker vi selv ikke innsats på dette.

Vi har altså en lei biologisk tendens til å underslå selve argumentet dersom vi tenker at personen, som argumenterer, ikke «er noen», og heller ikke imponerer i måten han fremstår på eller selve fremføringen. Den biologinære reaksjonen på en svak patos og etos, er altså å vende det døve øret til. Vi blir rammet av logos døvhet, eller retorisk fartsblindhet. Argumentet blir bare avvist fordi personen som fremfører det ikke regnes som signifikant. Dette er ofte grunnen til at den lille mann og kvinne ofte må ha en advokat til å snakke for seg. Advokater har en rolle som fyller de behov som oppstår i kjølvannet av logos døvhet.

Dette er noe vi alle driver med hele tiden, helt ubevisst. Vår hjerne er nødt til å sortere for å unngå å bli overbelastet og unngå å bruke innsats på unødvendige prosesser. Når jeg nå sier «unødvendig» så handler ikke dette om den «nødvendigheten» du eller jeg kan ha i vår bevissthet, men om biologi. Den biologiske strategien som hjernen har er ikke alltid sammenfallende med hva vi er bevisst på. Vår hjerne er mest sannsynlig svært orientert om den sosiale strategien. For hos oss mennesker er sosial suksess det viktigste kriteriet for biologisk suksess, altså reproduksjon. Dermed er det det sosiale resultatet av prosessen som er signifikant. Denne mekanismen har ikke noe moralsk i seg. Den er som naturen selv, amoralsk, uten noe forhold til hverken menneskeverd eller at virkelighetsoppfatningen skal korrespondere med en eller annen objektiv sannhet der ute. De mennesker, som følger magefølelsen, har størst sjanse til å bli sosiale vinnere. At det skjer over lik, er urettferdig og med opportun virkelighetsoppfatning spiller liten rolle så lenge den sosiale gevinsten går i pluss.

Med høy sosial gevinst følger det ofte makt. Og makt har sin egen gravitasjonskraft.

Resultatet av dette er at analyse og resonnement kommer under press når man nærmer seg maktens sentrum. Vi får en bevegelse fra en virkelighetsforståelse basert på erkjennelse til en forståelse basert på definisjonsmakt. Det er dårlig nytt for den som er opptatt av å etablere et modent samfunn basert på rasjonalitet.

Det som er vesentlig her er at dette faktisk kan overstyres av fornuften. Det vil si vi kan tvinge oss til kritisk tenkning selv om det føles anstrengende. Dette er ikke noe vi kan gjøre hele tiden. Den tankekapasiteten vi har, må disponeres. Men jeg tenker at dersom det er snakk om viktige beslutninger, eller viktige samfunnsdebatter så er det uansvarlig å bare lene seg på hva de, jeg har tillit, til måtte mene om saken. Det ødelegger samfunnsrasjonaliteten, og det ødelegger din egen rasjonalitet.

Jeg har tenkt at den beste måten å gjøre dette på er å jobbe med pro-kontra. Man samler opp og analyserer argumentene fra begge sider, da selvsagt nærmest mulig kilden. Og selvsagt blir det da slik at man må vie stor oppmerksomhet til de argumenter som taler mot det vi selv måtte mener. Da kan det være lurt å overse hvem som argumenterer, og måten de blir gjort på. Da er vi tilbake at dette krever at vi må være bevisst på å overstyre vår egen impuls om å snu det døve øret til fordi det jo bare er han eller hun som snakker.

Retorisk Maktovertak

Les gjerne her om maktovertak generelt. Mennesker som kommer i posisjon hvor de må forholde seg til flere aktører med motstridende egeninteresser bør være oppmerksom på at deres nøytralitet kan bli korrumpert dersom det eksisterer signifikant ubalanse i partenes retoriske slagkraft.

Dette gjelder f.eks. ledere, dommere, juryer, offentlig forvaltning osv. Mennesker har naturlig forskjellig retorisk slagkraft. Da handler det om det fysiske, som størrelse, stemme, utseende osv. I tillegg til dette kommer jo hele den sosiale kapital. Da snakker vi om status, allianser, makt osv.

Dersom den som skal forholde seg til dette tilstreber nøytralitet, må vedkommende være seg dette bevisst. En viktig pekepinn er å avlese sin egen magefølelse, eller intuisjon. Liker du den ene parten bedre enn den andre? Føler du en umiddelbar større tillit til en av partene? Da bør det lyse noen røde lamper som advarer om et mulig retorisk maktovertak. Dersom du får slike responser, så er det å regne med at dette er noe flertallet opplever. Med andre ord vet du at den parten du fristes til å «ta parti med» er den som har det beste naturlige retoriske overtaket.

Økonomiske ressurser er også en viktig indikasjon. Hvem har råd til den dyreste advokaten? En annen indikasjon er å se på sakens dynamikk. Hvem havner oftest i forsvarsposisjon? Hvem har den naturlige bevisbyrden. I rettssaker har man regler om bevisbyrde. Men vær oppmerksom på at bevisbyrde også er noe vi etablerer naturlig intuitivt. Dette har igjen med tillit å gjøre. Den som har den naturlige tilliten, kan ofte bare påstå ting uten at det blir gjenstand for kritisk vurdering. Og motsatt vil en som er retorisk underlegen, gjerne måtte dokumentere alt han eller hun kommer med. Registrer deg selv når vedkommende snakker. Hvor oppmerksom er du og hvor mye vekt legger du på det som sies? Fristes du å ignorere dette? Da bør du bli bevisst på deg selv.

Det å være nøytral er å klare å overvinne sin tilbøyelighet til å vektlegge etos og patos, og i stedet kun holde seg til logos, altså sakens fakta, logiske resonnementer og realistiske sannsynlighetsvurderinger. Det hevdes at logos ofte står for kun 20 % av vurderingen. Nøytralitet handler om å få denne så nær hundre prosent som mulig.

Det å skulle kompensere for dette faller oss ikke naturlig. Dessuten er det anstrengende fordi vi både må gå mot vår naturlige intuitive bias, og anstrenge oss for å ta i bruk vår kognitive kapasitet. For her kreves det analyse.

I naturtilstanden er det ofte alfa-mennesket som konfronterer, påstår og definerer virkeligheten, mens det er den lille mann eller kvinne som står igjen med bevisbyrden og må imøtegå beskyldningene.
Dette er en effekt vi må søke å motvirke i et moderne sivilisert samfunn.

Jeg tenker at den som har et verv, mandat eller oppdrag hvor rettferdigheten krever vår nøytralitet, så må man beherske kunsten å nøytralisere denne effekten. Er man bevisstløs på dette, er risikoen svært stor for at man gjør verden til et mer urettferdig sted.

Hva er det som gir argumentene våre tyngde?

Forskjellen på en ordstrøm og kommunikasjon som påvirker er mening. Her har jeg, i mangel av noe annet reflektert over hva det er som skaper mening i oss. Og jeg skiller klart mellom mening i form at vi opplever grader av forståelse av noe (logos) og at det appellerer emosjonelt til oss. La oss kalle begge deler for appell. Da har vi:

1)   Kognitiv appell
Det er det som gir oss opplevelse av gjenkjennelse i form av at vi forstår ord, begreper og logisk struktur. Som sagt er denne appellen svak sett opp mot den emosjonelle appellen. Selv om vi forstår budskapet, så vil det sjelden påvirke oss dersom budskapet ikke berører oss emosjonelt. Her er det vesentlig å oppdage at dette kan overstyres. Det er anstrengende, men definitivt nødvendig å trene opp denne kunsten.

2)   Emosjonell appell
Dersom budskapet treffer oss emosjonelt, reagerer vi. Her kan vi lett bli «tatt på sengen av villdyret», bli impulsiv eller overveldet. Ikke bare det. Denne responsen frister også til lemfeldighet med tanke på å vurdere budskapet i et kritisk lys. Det skaper også en naturlig bias i oss. Emosjonell appell handler både om positive og negative følelser. Negative kan være alt fra forskjellige former for aggresjon, til forakt, til avsky til frykt.

Vi kan trene oss opp til en viss kognitiv kontroll på hvordan vi lar oss påvirke av argumentasjon. Det som er viktig her er balansen. Vi trenger både det emosjonelle- og det kognitive systemet. Det er ikke rasjonelt å nøytralisere noen av dem. Rasjonaliteten vokser frem av vår evne til å få dette til å fungere som et harmonisk hele. Det viktigste er å være klar over disse mekanismene, at de kan virke urettferdig, brutale og uetisk. Retorikkens viktigste budskap er å være bevisst på hvordan vi lar oss influere av de utallige budskaper som møter oss i hverdagen. Lar vi oss rive av det emosjonelle uten selvdisiplin er risikoen stor for at vi ender opp som redskaper for krefter vi ikke liker å bli assosiert med. Derfor er det viktig å klare å identifisere når et budskap treffer oss emosjonelt. For dette er noe vi kan være blind for. Da er det greit å ha trent litt på analysen slik at man kan skulle ut verdidelen fra faktadelen av argumentet. Bare det å sette ord på dette er en del av bevisstgjøringsprosessen. Er dette egentlig i tråd med hva jeg vil? Min definisjon på rasjonalitet er spesifikk på akkurat dette. Man er ikke rasjonell dersom man bare er logisk. Det er like viktig med hensiktsanalyse, for å avdekke om dette er i tråd med hva jeg egentlig står for.