Om begrepet sivilisasjonsgrad

Med sivilisasjonsgrad mener jeg i hvilken grad samfunnet er etisk rasjonelt. Etikken handler om i hvilken grad samfunnet er til for alle. Det vil si at man på samfunnsnivå ikke formelt eller uformelt ekskluderer individer eller gruppe fra det gode fellesskap. Etikken handler også om minimumsstandarder for hva man aksepterer i forhold til hvordan man behandler enkeltindivider. I det modne samfunn relateres dette til livskvalitet, som jo er samfunnsoppdraget i det modne samfunn.

Rasjonaliteten handler om i hvilken grad samfunnet opptrer rasjonelt på alle nivåer i forhold til et slikt samfunnsoppdrag.

Det fullkomne samfunn i form av et samfunn hvor alle har optimal livskvalitet er sannsynligvis aldri mulig å oppnå. Samfunnet vil alltid inneholde innslag av lidelse, mislykkethet, fattigdom og elendighet. Selv i et samfunn av høy sivilisasjonsgrad kan man se innslag av dette. Men opp mot dette er det minst to ting samfunnet kan måles på. Den relative størrelsen på elendigheten bør ikke være forsterket av forhold som det rasjonelt sett går an å gjøre noe med. Det kan være grådighet, eksklusivisme, diskriminering, vanstyre, irrasjonalitet, politisk eller religiøs fanatisme osv. Det andre forholdet er at selv i sin elendighet så skal enkeltindividet beholde sin verdighet. I den grad samfunnet aktivt eller passivt tillater nedverdigelse som følge av elendighet, så er dette en minuspost på samfunnets sivilisasjonsgrad.

Sivilisasjon er et begrep som henspiller på at mennesket, i motsetning til dyrene, er i stand til å danne komplekse samfunn for derigjennom å redusere naturens makt over mennesket. I naturlig tilstand er mennesket, som andre dyr, totalt prisgitt naturens luner. Denne prisgittheten inkluderer også det faktum at mennesket selv kan utgjøre en stor risiko for hverandre. Da mennesket utviklet jordbruket var det største og viktigste steget tatt i retning av sivilisasjon. Jordbruk innebærer permanent bosetting. Dette krever infrastruktur, samtidig som teknologien krevde spesialisering. Alt dette skapte handel, og velstanden skapte eliter. Behovet for beskyttelse mot omverdenen skapte etter hvert behov for soldater og etter hvert en organisert hær. Utviklingen av militære maktmidler gav selvsagt enkeltmennesket stor makt over andre. Dette kunne i sin tur brukes til å kontrollere den jevne borger, og til ekspansjonskrig for å utvide territoriet. Sivilisasjonen hadde oppstått, og med den kom lover, undertrykkelse og direkte slaveri.

Fortidens samfunn som det kinesiske, babylonerne eller aztekerne eller romerne ville neppe blitt kalt særlig siviliserte i dag. Men sivilisasjoner var de, og kanskje vesentlige forutsetninger for at mer humane sivilisasjoner etter hvert kunne følge. Det som kjennetegner datidens sivilisasjoner var at herskerne uten skrupler kunne dyrke sin egoisme. De stod over eventuelle lover, og var staten personlig. Følgelig hadde de ingen forpliktelse overfor folket. Folket er en del av produksjonsmidlene, fullstendig prisgitt sin hersker.

Poenget er at vi dag tenderer til å kreve mer av et samfunn enn at det bare er organisert for å kalle det sivilisert. Begrepet sivilisasjonsgrad kan fungere som et viktig redskap i forhold til å avdekke politiske forskjeller. Den naturtilstanden Thomas Hobbes skisserte kan fungere som det ene ytterpunktet, nemlig sivilisasjonsgrad null. Hobbes hevdet at mennesket i denne tilstand har et liv som er ensomt, fattig, uutholdelig, dyrisk og kort.  Det er en alles kamp mot alle. Sivilisasjonen er menneskets måte å heve seg ut av denne tilstanden på.  Men man kan kanskje hevde at denne type naturtilstand er den hvor det naturlige utvalg fungerer best.  Svaret på dette er et både og fordi en slik tilstand er og forblir hypotetisk. Mennesket har evnen til spontant å organisere seg som en del av sin natur. Og den naturlige organiseringen er ikke ulik den såkalte hakkeloven som man finner så ofte igjen i flokkdyrenes verden. Dette i seg selv fungerer som en forsterker på det naturlige utvalg. Men uansett kan man anta at jo mer vi fjerner av naturens harde realiteter: sykdom, sult, ulykker, vold osv. jo mer svekkes selvsagt seleksjonstrykket, noe som igjen medfører at det naturlige utvalg, som jo tross alt har formet oss til det vi er i dag, går langt saktere, ja kanskje bakover (genene degenereres).

Dette er noe av det mest grunnleggende politisk etiske valget man kan ta. Skal vi satse på naturen, la den gjøre det den alltid har gjort, eller skal vi mennesker sette oss utover naturens spill med oss? Hvor langt skal vi gå? Valget er allerede gjort. Det skjedde ureflektert da mennesket skapte sin første sivilisasjon. I praksis velger vi dette hver dag i det vi nyter de godene sivilisasjon har gitt oss: lett tilgang til mat, hus og varme, beskyttelse, helsevesen, underholdning osv.

To grunnleggende spørsmål til avgjør menneskers politiske grunnfilosofi:

1)  Hvordan vil mennesket oppføre seg i en ren naturtilstand? (Hva er den sanne menneskenaturen?)

2)   Hva er en sivilisasjonsgrad på 100 %?

 

Det første spørsmålet er drøftet i en egen artikkel så har går vi rett på det neste, som er det andre ytterpunktet i begrepet sivilisasjonsgrad. Det er snakk om ideer eller karakteristika som vi ønsker skal beskrive det fullkomne menneskesamfunnet. På samme måte som naturtilstanden er utopisk er også det fullkomne samfunn utopisk. Det vil si det er ikke noe vi tror kan realiseres hundre prosent. Men det fungerer utmerket som politisk redskap fordi det gir en pekepinn på i hvilken retning for samfunnet som oppfattes som ønskelig.

Det første og mest grunnleggende spørsmålet man kan stille er: hvem er samfunnet til for? Spørsmålet er avgjørende for politisk grunnsyn. I praksis vil det jo være slik at de individer samfunnet er til for, er de som har det privilegiet å bli tatt etisk hensyn til i alle samfunnets prosesser og systemer. Etisk hensyn innebærer respekt og å inngå i alle etiske regnskap der hvor det er relevant. Så hvem er samfunnet til for? De rike? De fattige? Fellesskapet? De normale? Flertallet? De lovlydige? Eliten? Den ariske rase? De med riktig kultur eller livssyn? Nasjonen? Kvinnen? Mannen?

Det er nok grunn til å anta at de fleste festtaler inneholder utsagn, som rent retorisk kan føles inkluderende for alle. Men det er hva samfunnet gjør, og virkningen av dette som egentlig skal telle når sivilisasjonsgraden skal estimeres.

Retorikken ligger snublende nær: Samfunnet er til for vår stolte nasjon (les eliten), samfunnet er til for fellesskapet (les eliten), samfunnet er til for flertallet (betenkelig, men les eliten). Poenget er at så lenger man holder seg til abstrakte begreper kan dette lett uthules. Med argumenter om flertall, for folket, for nasjonen, kan man, med ideologien i hånd valse over enkeltindivider uten å blunke. «Man må knuse noen egg for å lage en omelett». I fellesskapets navn lider de utstøtte.

Kennedy sa: ”Spør ikke hva nasjonen kan gjøre for deg, spør heller hva du kan gjøre for nasjonen”. Jeg sier tja… Hvem er nasjonen? Eliten? De rike? lederne?

Utsagnet: samfunnet er til for alle enkeltindivider, er langt mer forpliktende. Det utgjør en politisk bærebjelke. Det peker hen mot det overordnede mål, at sivilisasjonen er det instrumentet som gjør det mulig for alle individer å leve et godt liv på egne premisser, å leve ut egne potensialer, og alltid bli respektert og behandlet likeverdig i alle sammenhenger, uansett hva man eller måtte dra med seg av personlige skavanker. Denne synsmåten har sin parallell i den universelle etiske grunnholdning at ethvert individ som har evne til å føle har krav på å bli tatt etisk hensyn til.

Et samfunn som til fulle har oppnådd en slik status kan sies å ha en sivilisasjonsgrad på 100 %.  Normalt ligger samfunn en eller annen plass på skalaen mellom 0 og 100 %. Man kan tenke seg at samfunn kan ligge under 0 %. Det vil si samfunn hvor lidelsen er større enn den ville vært i en ren naturtilstand.

 

Hvordan måle sivilisasjonsgrad

Lakmustesten

Jeg tenker at det å måle sivilisasjonsgrad er en omfattende prosess hvor man undersøker en rekke forhold i samfunnet.  Men som en hurtigdiagnose kunne man først utvikle en lakmustest på samfunnets moralske standard. Og spørsmålet blir da forholdsvis enkelt. Hva er minstestandarden på måten man behandler samfunnets mest utstøtte og foraktede individer og grupper på? Hvorfor er dette den beste indikatoren på samfunnets moralske standard? Jo fordi dette sier noe om det totale menneskesynet i samfunnet. Det sier noe om hvor bunnen for individets sosiale fallhøyde ligger.  Da er vi nede på grunnfjellet, der individets etiske verdi fastsettes. Og dette vil da utgjøre minstestandarden for samfunnets etiske verdi. Det vil da gjelde alle samfunnets innbyggere. All verdi som legges over dette grunnfjellet er da betinget. Hva disse betingelsene er kan jo variere. Men de knyttes som regel opp mot de ressurser som individet til enhver tid har tilegnet seg. Eksempler kan være økonomisk status, helse, alder, suksess og sosial status. Et slikt lavt etisk gulv vil nøre opp under æreskulturen og kjøle ned det sosiale klima.

Fremgangsmåten ved å gjøre en slik lakmustest består jo da i to faser:

1)   Identifisere samfunnets utsatte grupper
Dette vil jo variere sterkt fra samfunn til samfunn, fra kultur til kultur, fra tidsepoke til tidsepoke. Det vi bør være klar over er at det sannsynligvis finnes en naturlig tendens i enhver gruppe til å skape fiendebilder. Det kan være indre eller ytre fiender. Ofte finnes begge deler. Men alt av slike fiendebilder er interessant for en slik måling. Et vesentlig kriterium for å kunne skille ut slike grupper er jo det finnes noen karakteristikker som sorterer de ut som minoritet. Utsatte grupper er altså alltid noen som på en eller annen måte ikke samsvarer med samfunnets grunnleggende konforme a4-standarder. Vi snakker f.eks. om (denne listen er neppe komplett)

a.    Dissidenter
Mennesker med avvikende tro, ideologi, virkelighetsoppfatning, politikk osv.

b.   Mentalt avvikende personer
Personlighetsforstyrrelser, nedsatte mentale evner, seksuell orientering, seksuelle varianter, mentale sykdommer osv.

c.     Personer med fysisk varians
Handikappede, overvektige, stygge, små, tynne

d.   Sosialt mistilpassede personer
kriminelle, rusmisbrukere, prostituerte, kunder av prostituerte, tiggere, uteliggere osv.

e.    Etniske og kulturelle minoriteter

f.      Religiøse minoriteter

g.    Kjønn, barn og eldre

2)   Undersøke hvordan de blir behandlet i samfunnet
Her er det flere nivå på slike undersøkelser:

a.    Formelt samfunnsnivå
Det handler om systematisk diskriminering nedfelt i lovverket. Det kan handle både om rettigheter, status og kriminalisering. Lovene må under søkes i forhold til praktisering, rasjonalitet osv. Vi vil jo alle akseptere at kriminalitet må handteres spesielt, at det finnes særordninger for rusmisbrukere, handikappede osv. Men det som er vesentlig her at lovene har utgangspunkt i spesielle reelle behov som disse gruppene måtte ha, at de er rasjonelle, og at de ivaretar prinsippet om menneskets ukrenkelige etiske verdi. Lover som ikke har slike utgangspunkt, for eksempel lover mot homofile vil trekke voldsomt ned på en slik test. Det gjelder selvsagt også lover som diskriminerer kjønn, hudfarge osv.
Også i de tilfeller hvor lovene ikke er rasjonelle trekker kraftig ned. Det vil si at virkemidlene preges av retorikk og fordommer, og har dårlig skjulte vikarierende agendaer. Vi har også den varianten hvor det lages lover hvor enkeltgrupper blir ofret til fordel for en «større sak», altså hvor enkeltgrupper blir brukt som midler og ikke som mål i seg selv. «Man må knuse noen egg for å skape en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten»

b.   Faktisk samfunnsnivå
Det vil si i hvilken grad samfunnet gjennomsyres av sosial aksept for at enkeltgrupper utsettes for stigmatisering, nedverdigelse, undertrykkelse, eller dårlig behandling generelt. Her er undersøkelse av media en nøkkelfaktor. I hvilken grad tolereres uttrykk for fiendebilder og hatideologier i det offentlige rom uten at det blir imøtegått og balansert? Men også samfunnets forvaltningsorganer må undersøkes i forhold til uformell forskjellsbehandling av enkeltgrupper. Det kan gjelde alt fra politi, domstoler til helse og velferd.

c.     Holdninger i samfunnet
Man vil jo finne alle slags holdninger. Men det vi er ute etter er holdninger som er så utbredte at de kan kalles for allmenne, f.eks. over 50 %.  Da er vi ute etter generelle holdninger i forhold til enkeltgrupper. Det man skal være klar over at jo mer utbredt slike negative holdninger er, desto mer blind og ubevisst er samfunnet overfor fenomenet. Det er som en blind flekk, som ingen ser før man blir gjort oppmerksom på den. Samfunnenes jødehat på 1800 og 1900 tallet var en slik blind flekk. Og det var vel først med Holocaust at den vestlige verden ble smertelig klar over hva den holdt på med. Dersom man finner en gjennomgående trend i form av hat og avsky overfor en eller flere enkeltgrupper eller andre kulturer, vil dette trekke voldsomt ned på sivilisasjonsgraden. Det går igjen på at bunnivået for etisk verdi blir tilsvarende lavt. Slike tester må jo tas som store spørreundersøkelser. For den gruppen man undersøker, for eksempel rom-folket:

                                                             i.      Kunne du ha tenkt deg å gifte deg med en?

                                                          ii.      Hvordan ville du reagert hvis noen i din nære familie gifte deg med en?

                                                        iii.      Hvordan ville du reagert på å få en til nabo?

                                                        iv.      Hva med å ansette en på samme arbeidsplass som du er?

                                                          v.      Hva med å få en som venn?

                                                        vi.      Hva med å ta imot en på besøk i ditt hus?

                                                     vii.      Hva med å handle med en?

                                                   viii.      Er du redd dem?

                                                        ix.      Hater du dem?

                                                           x.      Hva er det verste du kunne tenke deg å gjøre mot dem, dersom det hadde vært lov?

                                                        xi.      Hva er det verste du fantaserer om å gjøre med dem?

                                                     xii.      Kunne du tenkt deg å ha på en genser som har vært brukt av en av dem?

 

Den generelle testen

1.   Materielle forhold

a.   Forskning / teknologi
Forskning måles på grad av innsats i forhold til samfunnets generelle kapasitet for verdiskapning. Den måles også på resultat-uavhengighet av økonomisk, politisk eller sosial innflytelse, og på andelen fri forskning, altså forskning hvor forskeren selv velger tema.
Teknologi måles på parameter som anvendbarhet, om den er destruktiv (våpen) eller konstruktiv, om den er bærekraftig, kompleksitet osv.

b.   Ressursutnyttelse
Hvordan samfunnet forvalter sine ressurser

c.   Langsiktighet
Hvor langsiktig samfunnet er i forvaltning av ressurser. Full skår er en type ressursutnyttelse som er fullstendig resirkulerbar, det vil si fullt ut bærekraftig.

d.  Fordeling
Handler om rettferdig fordeling av ressurser. Samfunnet målers på omfang og kontrast i forhold til tilgang på ressurser. Forskjeller aksepteres, men ikke på bekostning minstestandarden. Altså hvor fattig er det mulig for et menneske, ufrivillig, å bli i samfunnet. Jo lavere dette gulvet er desto lavere skår på sivilisasjonsgraden. Jo større omfang, jo større forskjeller desto lavere sivilisasjonsgrad. Men hundre prosent skår her er ikke total likhet. Det har mye mer å si hvor de forskjellige gulv ligger. Er gjennomsnittet rimelig høyt, og få eller ingen er under dette, ja så er det full skår, selv om det skulle finnes noen overmåte søkkrike mennesker i samfunnet.

2.   Politisk system

a.   Fordeling av innflytelse
Det ideelle er at enhver som ønsker innflytelse i samfunnet, skal få det. Det skal kun komme an på vedkommendes egen innsats. Det vil si at enkeltmenneskets innflytelse på samfunnet i minst mulig grad skal handle om forhold utenfor dette, som f.eks. økonomi, bekjentskaper, hvor man bor, hvilken gruppe man tilhører, alder, kjønn osv. Samfunnsprosessene skal være åpne, tilgjengelige og graden av deltagelse avhenger øker med sakskompetanse, og den begrenses av egen særinteresse (f.eks. landbrukspolitikken kan ikke domineres av bønder, skolepolitikken kan ikke domineres av lærere osv.)

b.   Overordnet samfunnsetikk
Den overordnede samfunnsetikken måles opp mot prinsippene som er angitt i empatisk etikk. Det eliminerer muligheten til favorisering/diskriminering av enkeltgrupper. Den sikrer alle et akseptabelt minimum av etisk verdi. Den blokkerer muligheten for irrasjonell politikk basert på etisk retorikk. I det hele tatt etablerer en slik et det grunnleggende prinsippet om at samfunnet er til for alle.

c.   Rasjonalitet
Samfunnets organer og prosesser må gjennomsyres av rasjonalitet. I den grad politiske prosesser, forvaltning og politiske beslutninger preges av irrasjonalitet vil dette trekke ned på målingen. Herunder måles jo også politisk debatt, er den preget av retorikk eller av saklig dialog? Brytes meninger mot hverandre på en god måte, eller kveles kritikernes stemmer? Informasjonsflyten, er den preget av propaganda eller av forsvarlig forskning og åpenhet?

d.  Åpenhet
Demokrati innebærer fullt innsyn i alle samfunnsprosesser. I den grad dette lukkes og blir eksklusivt vil det trekke ned på målingen.

e.   Lovverk

                                             i.     Utforming
Lovverket må gjenspeile samfunnets rasjonalitet og kobles opp mot det generelle oppdraget for samfunnet, som er livskvalitet for alle, nå og i all overskuelig fremtid.

                                           ii.     Anvendelse
Anvendelsen av loven må være rasjonell på den måten at det er en utbredt forståelse for at loven er et virkemiddel, og at den er skrevet i det naturlige språk. I den grad loven praktiseres bokstavelig, også i de tilfeller hvor det strider mot lovens målsetting, er det irrasjonelt. Og omfanget av irrasjonell lovanvendelse trekker ned på sivilisasjonsskalaen.

                                        iii.     Håndtering av lovbrudd
Omfang av vilkårlighet i straffeprosesser, omfang av justismord, og irrasjonell, særlig uetisk bruk av sanksjonering trekker kraftig ned på sivilisasjonsgraden.

f.    Korrupsjon
Omfang, aksept og mulighet for korrupsjon. Jo større disse parameterne er, desto mer trekk på sivilisasjonsgraden.

                                             i.     Forvaltning

                                           ii.     Innflytelse på beslutninger

                                        iii.     Innsyn i prosesser

                                        iv.     Innsyn i økonomiske forhold

g.   Respekt for enkeltindividet

                                             i.     Reell likestilling

                                           ii.     Reell respekt

                                        iii.     Reell frihet

                                        iv.     Livssynsfrihet
En hver form for begrensing på individets rett til å dyrke og leve etter sin religion eller livssyn, trekker ned. Unntaket fra dette er der religionsutøvelsen innebærer signifikant belastning for andre, og der det er snakk om lovbrudd.

                                           v.     Utforming av eget liv
Irrasjonell begrensing av individets frihet til å uforme sitt eget liv. Jo større omfang av slike begrensinger, desto større trekk.

                                        vi.     Livsutfoldelse
Irrasjonell begrensing av menneskets livsutfoldelse trekker ned på målingen. Jo større omfang, desto større trekk.

                                      vii.     Livskvalitet
Her kan det være interessant å utvikle målinger på livskvalitet i samfunnet, og på forskjeller, omfanget av lidelse, og av lykke. Store forskjeller eller lavt nivå generelt gir trekk på sivilisasjonsgraden.

                                    viii.     Respekten for mangfold og innovasjon
Disse henger nøye sammen. Innslag av sterk normalisme eller konformitetspress, vil umiddelbart trekke ned. Samfunnets tilrettelegging for eksperimentell utvikling trekker opp. All innovasjon medfører risiko for fiasko. Derfor vil fiasko og alt som det medfører også finnes i samfunnet. Dersom mennesker som havner i ulykke og elendighet blir gjenstand for uverdig eller undertrykkende behandling, vil dette trekke kraftig ned på sivilisasjonsgraden.

h.  Respekt for minoriteter og andre kulturer
Egentlig dekket av lakmustesten over.

i.     Omfordeling

                                             i.     Økonomisk
Også det siviliserte samfunnet har plass til rike mennesker. Det finnes ikke noe tak på hvor til noen skal få lov til å bli. Det er det økonomiske bunnivået og forskjellen i gjennomsnittsbefolkningen som teller. Den beste måten å måle dette på er å måle omfanget av fattigdom i samfunnet. I min tankeverden omhandler fattigdom mer enn økonomi. For eksempel er manglende sosialt nettverk en del av parameterne. Men om vi skal holde oss til økonomi så må fattigdom defineres på en slik måte at det er en tilstand hvor økonomien er til signifikant begrensing for vanlig samfunnsdeltakelse. Er det et stort omfang av dette, vil dette trekke sivilisasjonsgraden ned.

                                           ii.     Sosial
Begrepet sosial omfordeling tror jeg at jeg har oppfunnet selv. Det baserer seg på den oppfatningen at vårt sosiale nettverk kan ses på som en kapital, en sosial kapital som er ujevnt fordelt blant individene. På samme måte som med økonomi har jeg identifisert selvforsterkende prosesser i dette. Sosial omfordeling er ment som en aktiv tilrettelegging for å motvirke dette. I dag kan man kanskje bruke sosiale media som måleverktøy for dette. Men indirekte kan dette måles på sosial lagdeling, grad av æreskultur, omfang av eksklusivitet osv. Målet må være å utarbeide kriterier for sosial fattigdom, og kunne måle omfanget. Jo større omfang, og jo lavere bunnivået er, desto mer trekk på sivilisasjonsgraden.

j.     Sikkerhetsnett
Sikkerhetsnett handler om å definere bunnivåer. Et sivilisert samfunn kan ikke akseptere at noen havner under dette bunnivået. Da inntrer det en plikt i forhold til å yte innsats for å avhjelpe. Dette er et ansvar som deles av alle innbyggere i samfunnet, men det er samfunnet som må sørge for at det finnes et eller flere apparater som er innrettet på å avhjelpe dette. Omfanget av individer som faller gjennom dette nettverket blir da gjenstand for trekk i sivilisasjonsgrad. Det kan være på områder som:

                                             i.     Sosialt

                                           ii.     Økonomisk

                                        iii.     Helse/ulykker