Den kreative prosess

Pr dags dato kjenner jeg ikke til noen annen måte å få til kreativitetenn via det jeg kaller prøve og feilemetoden.  Jeg har sågar tatt meg den tanke at kanskje dette er den eneste måten at planmessighet kan skapes på, at all planmessighet som finnes i hele universet og alt som er har sin rot i en aller annen variasjon av denne type prosess. En viktig forutsetning for å få dette inn under huden, er at du frigjør deg selv fra å tenke ren slutnings-logikk. Dette er en prosess. Den er dynamisk. Det skjer i flere steg.


Den kreative prosess forutsetter at det produseres elementer med tilfeldig variasjon (eller mangfold) og at disse går gjennom et filter som sorterer ut noen av disse elementer på egenskaper som sorteres og at disse igjen kan være kandidater i en ny utvelgelsesrunde. Med andre ord: Tilfeldigheter er grunnkilden for den kreative prosess. På denne måten fremskaffes elementer med egenskaper som passer et sett med preferanser. Den generelle prosessen kan visualiseres som vist på figuren. Motoren i systemet er mekanismer som resulterer i tilfeldig variasjon. Gjennom filtret får vi en mengde som er mindre tilfeldig. I naturen finner en rekke mekanismer, som resulterer i tilfeldig variasjon. Dette er jo bevegelsen mot kaos, altså den såkalte entropi-loven, beskrevet her. På alle nivåer i naturen hvor vi har komplekse prosesser, så skjer dette. Dette på tross av at fysikken på dette nivået er deterministisk. Underliggende, innenfor kvantefysikken har vi jo reelle tilfeldige mekanismer. Men fysiske prosesser på overordnede nivåer, er ikke avhengig av dette for å skape tilfeldig variasjon. Det holder med kompleksitet nok til at antall kombinasjonsmuligheter, nærmer seg uendelig.
Filteret er verd å merke seg. Filtret kan være naturlige fysiske prosesser, som gravitasjon, egenvekt i gass eller væske, eller elektromagnetiske egenskaper. Det mest kjente er jo biologiens «Naturlige utvalg», som sorterer på stabilitet og reproduksjon. Da er vi over på biologisk nivå, hvor filtret kan sies i stor grad å få en emergert egenskap vi kjenner som intensjon. Dette skjer på utallige nivåer i biologiske mekanismer, og i sosiale prosesser. For å anskueliggjøre dette kan vi ta utgangspunkt i en prosess de fleste av oss har vært med på, nemlig såkalt «brainstorming» eller det vi på norsk kaller for idemyldring. Den kan fremstilles slik:

 

 

 

Her har jeg fremstilt den samme prosessen på dialektisk form, for enkelhets skyld.

Enkeltmedlemmene slenger ut alle mulige og umulige forslag til det man skal frem til. Alt sammen vurderes, og vi ender opp med en kortere liste over interessante forslag som det er interessant å sjekke nærmere. For hver runde nærmer vi oss et forslag til løsning på en gitt oppgave.  På den måten vil vi oppnå innovasjon, en utvikling som stadig driver mot forbedringer, tilpasninger og nye løsninger.

Prosessen kan fremstilles på mange forskjellige måter:

Kreativitet krever kaos
Den finske professoren i fysiologi Matti Bergström har satt frem en oppsiktsvekkende teori om hvordan kreativitet oppstår. På grunnlag av målinger av hva som skjer i hjernen både på forsøksdyr og mennesker, har han formulert en teori som går ut på at hjernen grovt sett kan deles inn i to sterke motsetninger: en impulsiv og energirik hjernestamme, og en fornuftsbetont og kontrollerende hjernebark. Når signalene fra disse møtes fører det til kamp. I dette møtet mellom kaos og orden oppstår bevissthet og kreativitet.
(Illustrert vitenskap nr. 3/93 side 42/43)
Systemet, det kan være teknologi eller et datasystem utsettes for virkelighetens kaos. Det oppstår en brytning mellom det «konservative» systemet og «de kaotiske hendelser» som systemet ikke takler. Resultat fører til en videreutvikling som tar opp i seg og håndterer problemene og vi får et forbedret system. Og runden starter på nytt.

Om vi tenker oss at dette er en samfunnsprosess så ser vi at samfunnet alltid vil bestå av motsetninger mellom det som fungerer og det som ikke fungerer. Det som ikke fungerer medfører fare for ustabilitet og kaos, mens det som fungerer skaper grobunn for konservatisme og uvilje til å tenke nytt. Men ustabiliteten vil stadig generere nyskapende forsøk på løsningen og på et tidspunkt utvikler samfunnet seg som et svar på tidligere ustabilitet. Karl Marx hadde stort hell med å analysere den historiske samfunnsutviklingen på denne måten.

 

Vi ser den samme mekanismen utspille seg i kulturutviklingen. I enhver kultur vil man ha en drift mot avvik og dermed også mangfold. Man vil også ha motkrefter som søker orden og konformitet. En ubalanse mellom disse kreftene vil utgjøre en fare for kulturen. For sterke konservative krefter vil gjøre kulturen konform og rigid og dermed ikke tilpasningsdyktig. Dersom kulturen utsettes for utfordringer, det være seg klima, ressursknapphet eller påvirkning fra andre kulturer så vil kulturen kunne bryte sammen. Det motsatte, det rene mangfold er det samme som naturtilstand, med risiko for alles kamp mot alle eller tilfeldig maktkonstellasjoner. Det hele kan ende i kaos og kulturens oppløsning. Men med en rimelig balanse mellom kreftene vil kulturen kunne opprettholde fleksibilitet samtidig som den ikke faller tilbake i det totale kaos. Vi får med andre ord en konstruktiv kulturutvikling.

Den samme prosessen med andre termer.

Den frie markedsmekanisme fungerer på samme måten. I en dragkamp mellom de tilfeldige virksomheter og konkurransen ender vi opp med bedrifter som hele tiden er tilpasset det frie markedet.

Den kreative prosess er selvsagt også en del av våre mentale ressurser. Her er det fantasien som skaper det kaoset, den variasjonen eller det mangfoldet som sannsynligvis filtreres gjennom en rekke nivåer før forestillingene kommer så langt at de blir synlige på den bevisste radaren. Det er viktig å være bevisst på at våre forestillinger aktivt skapes av en kreativ prosess. Det er ikke slik som klassisk erkjennelsesteori antar at våre forestillinger enten av avtrykk av erfaringen (empiri), eller de er rasjonale evige sannheter (ala Platons ideverden). Våre forestillinger er resultat av kreative prosesser, som igjen er resultat erfaring, kognitive ressurser, fantasi, språk osv. Selvsagt behøver ikke forestillingene ha rot i egen kreativitet. Det meste tilflyter jo oss i form av språk og andres kreative virksomhet.

En annen variant av den mentale kreative prosess. Tro konserverer våre forestillinger, mens tvilen rokker ved troen og leder oss til kritisk tenkning, som forhåpentligvis kan føre til en utvikling i våre forestillinger.

Den grunnleggende vitenskapelige metode for dannelse av vitenskapelige teorier fungerer på samme måte. Den kalles for Den Hypotetisk Deduktive Metode.  Den finnes beskrevet på et minutt i en gammel videosekvens i denne forelesningen av Brian Cox. Hypotesedannelsen er gjetninger. Man Gjetter på hvordan et fenomen kan forklares. Gjetningen kalles hypotese. Hypotesen evalueres ved at det utledes konsekvenser av den og disse testes mot observasjoner og eksperimenter. Hypoteser som holder evalueringen, blir utgangspunkt for teoridannelse.

 

 

Den mest kjente kreative prosessen er selvsagt Darwins «Naturlig Utvalg» Dette er den eneste innovative naturlig blinde prosessen vi kjenner til. Den er forskjellig fra de andre prosessene på den måten at den ikke inkluderer skapende intellekter på noe vis. Dette gjør at den biologiske evolusjonen har noen begrensinger i forhold til f.eks. sinnets kreative prosesser.

 

Se denne videoen med en interessant samtale Denis Noble om den kreative prosess i biologien.