Den personlige frihet handler om i hvilken grad forhold som er viktig i livet er avgrenset av egne valg. En annen måte å si det på er i hvilken grad individet har innflytelse på eget liv. Det er da underforstått at graden av selvbestemmelse må være nokså høy før man kan begynne å snakke om personlig frihet. Det er neppe umulig å utvikle en metode for å kvantifisere graden av personlig frihet. Men, jeg skal ikke gå videre inn på dette her.

Det som er viktig å påpeke er at det er en klar sammenheng mellom den enkeltes livskvalitet og den personlige frihet. Individer som ikke har personlig frihet vil umiddelbart få en dramatisk reduksjon i livskvaliteten. Det er vel ingen tilfeldighet at frihetsberøvelse er den mest utbredte straffereaksjon i verden.

For de som ikke kan akseptere et prinsipp om individet som et mål i seg selv kan det likevel være vesentlig å reflektere over den nære sammenhengen mellom personligfrihet og individets produktivitet. Da Tyskland ble delt i øst og vest etter annen verdenskrig fikk vi to stater. Vest-Tyskland baserte sin politikk på frihet og demokrati, mens Øst-Tyskland ble en totalitær kommunistisk stat. Her har vi altså samme tidsperiode, samme folk og samme kultur, men to forskjellige regimer. Det ene basert på respekt for personlig frihet og det andre basert på frykt og tvang. Øst-Tyskland endte i fattigdom mens Vest-Tyskland utviklet et velfungerende velstandssamfunn. I en rekke andre tilfeller ser vi dette igjen og igjen. Med den personlige friheten forsvinner initiativ, produktivitet og kreativitet. Min påstand er at de samme mekanismer også gjelder i mindre sammenhenger, innenfor bedrifter organisasjoner, i klasserommet og til og med innenfor familien.

Forklaringen er at i et totalitært og intolerant miljø vil innsatsen bindes i selvbeskyttelsesmekanismer som, frykt, manipulasjon, konspirasjon, maktspill og streng kontroll. Da blir det veldig lite igjen til konstruktiv personlig utvikling. Dette får ofte en selvforsterkende effekt: tilliten forsvinner. Det igjen ødelegger klima for samarbeid og samhandling. Dette setter videre i gang kjeder av negative hendelser, gjerne som selvforsterkende prosesser. Vi får en tilstand preget av et kalt sosialt klima, hvor hver hendelse bekrefter den negative oppfattelsen av situasjonen noe som igjen fører til enda mer tap av tillit osv.

Forklaringen på dette er at mennesket, som alle arter gjennom evolusjonen har utviklet mekanismer for innovativ atferd hvor følelser, eller la oss i denne sammenheng kalle det for insitamenter er det som virker drivende og retningsgivende på menneskelig atferd. Ytre kontrollmekanismer må overstyre eller overvinne dette dersom de skal ha effekt. Som regel handler det om sanksjoner og negative virkemidler av forskjellige slag. Slike virkemidler opptrer som så store verdimessige minuser i beslutningsregnskapet at det oversiger det naturlige positive. Men så sterke virkemidler vil umiddelbart utløse nye tilbøyeligheter, som er forsvarsstrategier mot dette. Det kan for eksempel være

·     Opportunistisk samspill med overmakten

·     løgn og bedrag

·     passivitet og apati

·     konspirasjon

·     rått sosialt spill

·     korrupsjon       

·     osv.

Alt dette virker stort sett svært negativt på det sosiale samspill. Ideen om den personlige frihet har med andre ord et dobbelt positivt budskap. For det første er det god etikk, for det andre er det lønnsomt.

Om vi skal se på personlig frihet i et samfunnsperspektiv så har vi allerede avskrevet det totalitære samfunn som både uetisk og ulønnsomt. I den andre enden av skalaen kan vi tenke oss et samfunn hvor staten ikke eksisterer (naturtilstanden). I teorien skulle jo dette gi en komplett og ubegrenset frihet til hver enkelt av oss. Sannsynligvis er det motsatte som vil skje. Enkeltindividets frihet er ikke bare truet av staten. Tilbøyeligheten til å ville dominere ligger latent i den menneskelige natur. I en tilstand hvor friheten til å undertrykke andre var ubegrenset vil dette selvsagt ha blitt utnyttet maksimalt av de sterkeste individene, som på den måten ville skapt seg makt. Jo mer makt, desto mer undertrykking for å skape enda mer makt. Friheten i en slik tilstand ville blitt dramatisk begrenset for mesteparten av befolkningen. Da er vi tilbake til det totalitære samfunnet igjen.

Den optimale friheten i et samfunn kan altså kun opprettholdes ved at fellesskapet greier å etablere mekanismer som holder våre tilbøyeligheter til å undertrykke hverandre  i sjakk. Dette vil være en kontinuerlig prosess så lenge mennesket ikke ønsker eller klarer å modifisere sin egen natur. Tilbøyeligheten til undertrykkelse vil man altså kunne finne i alle sammenhenger hvor det forekommer menneskelig samhandling.  Det gjelder både i det offentlige og i det private. Absolutt ingen organisasjon, intet sosialt nettverk er utenfor faresonen i forhold til undertrykkelse av mennesker. Dette gjelder uavhengig av ideologi, religion eller politisk ståsted.

Et sivilisert samfunn må ha an klar oppfatning at forsvar av individets frihet er en grunnleggende samfunnsoppgave. Det ligger en motsetning i dette fordi samfunnet ikke kommer utenom bruk av makt for å kunne gjennomføre oppdraget. Bruk av makt er jo nettopp å begrense andres friheter. Samfunnet kan komme langt vha. holdningsdannelse, organisasjonsstruktur (balansere kreftene mot hverandre), rettferdig fordeling osv., men uansett kommer man aldri utenom menneskets natur.

Da oppstår det naturlige nøkkel spørsmålet: Hvor bør samfunnet trekke grensen for den enkeltes personlige frihet? Når er det rimelig at et samfunn griper inn i forhold til enkeltindividet?  Personlig frihet er en av de viktigste og mest grunnleggende verdier vi har i vårt samfunn. Den handler om muligheten til livskvalitet, livsutfoldelse og friheten til å kunne utvikle egne potensialer på egne premisser. Den handler også menneskets rett til fullverdig deltagelse i samfunnet på tross av ufullkommenheter. Det handler om toleranse og respekt for det som er annerledes, marginalt, det vi ikke kan forstå.

Står man uten politisk agenda, uforpliktet av alskens interessegrupper, hva er klokt svar på et spørsmål om hvor grensen for den personlige frihet går? Dette har noe med når handlinger begynner å bli belastende for andre eller truende, skadelig eller farlig. Grensen kan kanskje være noe flytende, men forhold som drap, voldtekt tyveri, må jo klart regnes innenfor det området hvor vi forventer at samfunnet skal og må reagere.  Dette er innenfor det området som jeg kaller for det universelt etiske.

Om vi vinkler det hele fra individets side handler dette om å beskytte individets suverenitetsområde.  Det er forholdsvis enkelt å definere individets kropp som godt innenfor dette suverenitetsområdet. Men det må definitivt gå videre enn det. Hva med f.eks. hårfrisyre? I vår del av verden aksepterer vi lett at det er en personlig sak. Hva med seksuell legning? Det er ikke mer enn 30-40 år siden Krf stemte mot forslag om avkriminalisering av homofili. Krf er et av de partiene som har lavest terskel for å bryte inn i den personlige frihet. Vi har et uttrykk som kalles for individets autonomi. Det er det som kommer innenfra. Det handler om å ha kontroll over eget liv. Eksempler på forhold som jeg mener bør ligge innenfor individets suverenitetsområde er:

·     Standpunkter og oppfatninger

·     Livssyn (religionsfrihet)

·     Adgang til å uttrykke seg (ytringsfrihet)

·     Kunst (friheten til å følge egne preferanser og til å uttrykke seg kunstnerisk)

·     Humor

·     Klær

·     Opphold (friheten til å bevege seg og oppholde seg hvor man vil)

·     Kunnskap (friheten til å søke kunnskap og til å forske på hva man vil)

·     Kropp (friheten til å forvalte egen kropp og helse)

·     Seksualitet (friheten til å forvalte egen seksualitet)

·     Etikk (samfunnet setter grenser der det er signifikant i forhold til andres livskvalitet.)

·     Friheten til å være seg selv

·     Osv.

 

Den personlige frihet kan ofte komme under press fra mange hold: i familien, innenfor ekteskapet, i menigheten, på skolen, på arbeidsplassen, i fagforeningen, i nærmiljøet, ja overalt står mennesker parat til å ta kontroll og makt over andre. I vår kultur forventer vi at samfunnet skal være individets viktigste allierte i forhold dette. Vi har lover om religionsfrihet, ytringsfrihet, lover mot tvangsekteskap, organisasjonsfrihet, mot vold og overgrep. Vi forventer at samfunnet er en støttespiller i forhold til alle slike overtramp. Men vi mangler en lov om personlig moralfrihet, altså friheten til selv å velge den moral man skal leve etter. Det er nemlig mange moralske spørsmål som ikke faller innenfor den delen hvor det er naturlig for samfunnet å reagere. Et av dem er retten til å gå med hijab, eller friheten til å la være. I noen muslimske land er dette påbudt for kvinner. I vår del av verden oppfatter mange dette som et overtramp i forhold til den personlige frihet.