Det diskriminerende mennesket

Innlending

Det finnes neppe en eneste nyttig biologisk funksjon uten bivirkninger. Menneskets særpreg er evnen til å fungere sammen i store tall. Vår nærmeste slektning, Sjimpansene har en grense på ca. 200 individer i en flokk. Hva setter grensen? Det er at medlemmene kjenner hverandre på personlig identitet. De gjenkjenner hverandre, som individer og vet dermed hvem som hører til i flokken og hvem som ikke hører til. Og om det skulle skje at, særlig en hann forviller seg inn i en fremmed flokk, så er risikoen høy for at han blir drept.

Så hva er det mennesket kan som ikke sjimpanser kan? Hemmeligheten er ikke ukjent i den biologiske verden, det er noe vi har til felles med maur: nemlig evne til å bruke markører til å avgjøre om individet er innenfor eller utenfor gruppen. Mark W. Moffett forteller i boka «The Human Swarm» om Argentinske maur, som er utbredt i hele California.  De lever i enorme samfunn som ikke bare strekker seg til tua de kommer fra, men over store områder, med nettverk av underjordiske ganger for bevegelser i systemet.  Man kan ta en hvilken som helst maur ut av sitt område og plassere den langt unna, og den starter umiddelbart med sine gjøremål, i harmoni med systemet der den er. På samme måte som at vi kan reise til en annen by, og fungere utmerket der, så vil en slik maur lett finne seg til rette og holde må med sin aktivitet i ferdige harmoniske omgivelser.  Men, her finnes grenser. Omtrent 60 km nord for den meksikanske grensen finnes det en grense vi mennesker ikke har forhold til. Det er grensen mellom to superkolonier av maursamfunn. Langs denne grensen dør det millioner av maur hver dag. Dersom to maurer møtes og de ikke gjenkjenner markørene fra egen koloni, så blir det umiddelbart slåsskamp.

Dette bakteppet er et vesentlig perspektiv når man forsøker å forstå hvorfor vi mennesker har diskriminerende tilbøyeligheter i oss. Det er vesentlig å forstå at symboler og markører blir veldig utslagsgivende for mennesker i biososial modus. Men her er det også vesentlig å forstå at markørsystemene er svært komplekse og dynamiske systemer. Vi har f.eks. også biologiske markører, som f.eks. det å være stor eller liten, eller pen eller stygg. Vi har også språkmarkører, meningsmarkører og ikke minst moralske markører. Men det er også vesentlig å påpeke at alt dette kan avdempes ved å mobilisere kognitivt.

Poenget er at vi har et biologisk fenomen som sorterer individer i inn- og ut-grupper, og at dette gjennomsyrer alt biologisk liv der hvor individer lever og fungerer sammen.  Mennesket er intet unntak. Hos oss kaller man disse mekanismene for tribalisme. Biologene snakker om inn- og utgrupper.

Dette kalles ofte for tribalisme. På norsk heter det noe slikt som stamme-atferd. Det er nærliggende å tenke at dette må ha biologisk opprinnelse. Det betyr at vi har tilbøyelighetene nedarvet i oss. Allerede i på 1960-tallet oppdaget Jane Goodall at sjimpanser driver primitiv og brutal krigføring, og kan drepe sine egne. Dette handler om ressurser, særlig territorium, og kan med dette utgangspunktet forstås som en atferd som fremelskes av naturlig utvalg.

Hypotesen er at menneskets evolusjonære historie, har hatt lignende faser. Vi er også en art som har levd i grupper, og etter hvert stammesamfunn. Dette har gitt mennesket den forholdsvis komplekse tilbøyeligheten til tribalisme. Noen kaller det for "vi-og-de"-mentalitet. Biologene snakker om inn- og utgrupper.

Impulsene vi snakker om er forakt og nedlatenhet, som begge er rivaliseringsimpulser, som beskrevet her i forbindelse med sosial rangering.  

Så har vi impulser av såkalt xenofobi, som nok i utgangspunktet har startet med frykt for fremmede individer. Dette handler igjen om hjernens kapasitet og mulighet til inngående individ-kjennskap, i en så høy grad at tillit blir mulig, uten høy risiko. Selv mennesket har begrensninger på antall individer som kan komme i denne kategorien. Jeg har sett antydet noen hundre. Utenfor dette utgjør individer av samme art, en reell risiko. Derav utløses frykt. Menneskets evne til symbolbasert identifikasjon, kommer inn som en ny dimensjon i dette. Dette gjør det mulig å «vite» noe om individer som er medlemmer av andre grupper, uten å kjenne hvert enkelt individ. Dette er bakgrunnen for det jeg beskriver som stigmatisering og avindividualisering (se her). Og det kan gå begge veier. Vi kan oppfatte grupper som vennligsinnede, eller det kan forsterke fiendskapen. Xenofobi er altså fiendtliggjøring av fremmede grupper.

Da er vi nede på aggresjonsnivå. Menneskets sinne er en urgammel impuls. Her er også hypotesen at eventuelle omsorgsimpulser slås av, som følge av aggresjon. På den måten blir aggresjonen direkte, uten forbehold eller nøling av noe slag. Det gir også biologisk gevinst.

Men det stopper ikke her. Vi har også forhold i inngruppe-dynamikken som virker inn på dette. Det å oppvise fiendskap mot den andre gruppen, fungerer som dydsposering. Man forsterker egen relasjon til gruppen gjennom dette. Og dette forstekes igjen av det fenomenet jeg kaller for alliansesynkronisering.  Videre gir selve den fiendtlige atferden gevinster. Man viser mot og styrke og kan få helte-status. Alt dette fremmer individets muligheter til biologisk gevinst. Totalen er at det interne gruppesamholdet forsterkes.

Menneskers motvilje mot, og avvisning av denne type analyser, skaper i sin tur blidhet for de mekanismer som er i spill. Man blir «slave av villdyret» og vet ikke at det er dette som påvirker. Og nettopp dette med at aggresjonen blokkerer omsorgsevnen, skaper også en moralsk blindsone. Det må kognitiv analyse til for å åpne øynene for hva dette er. For den emosjonelle støtten er ikke bare blokkert, men den er erstattet av aggressiv tilfredsstillelse. Dette åpner for å kunne stille seg totalt uforstående til at det skulle være noen moralske betenkeligheter ved å utøve grusom brutalitet mot forhatte utgrupper.

 

 

Hva er diskriminering

Min enkle definisjon (uten å ha sjekket Wikipedia) er:

Diskriminering er urimelig forskjellsbehandling

Det som jo er vanskelig med denne definisjonen er begrepet urimelig. For det er jo slik at vi mennesker er forskjellige, og det i seg selv gjør det urimelig at vi blir behandlet likt, som om vi var dusinvare. Samtidig har vi en rettferdighetssans som er svært på vakt mot at noen såres på grunn av forskjellsbehandling. Disse går sjelden sammen. Det kommer ofte av problemstillinger jeg har vært inne på her, nemlig at våre oppfatninger av hverandre og oss selv er avvikende. Men det er jo selvsagt ikke bare det som er årsaken. Årsaken kan også være at mennesker bevisst agerer for å karre fordeler til seg og sine, på bekostning av andre, eller ut av aggressivt begjær.

Alt dette skaper ikke bare urett og urettferdighet, men det oppleves også sårende. Les gjerne min nyeste refleksjon om rettferdighet. Poenget er at vi tåler bedre forskjellsbehandling som ikke går på menneskeverdet løs. Det kan være tusen årsaker til forskjellsbehandling: kompetanse, talent, livssituasjon, behov, formaliteter osv. Det som sårer er når vi får en følelse av at en annen, med akkurat samme forutsetninger som meg, ville fått en bedre behandling, at dette ikke handler om noe rasjonelt, men kort og godt om min sosiale appell.

Vi har noen kjente sorteringer: kjønn, etnisitet, språk, kulturell bakgrunn, religiøs eller politisk tilhørighet, hudfarge eller seksuell orientering. Personlig tenker jeg at det er verre dersom man ikke kan skylde på en slik sortering, at dette ikke kan forklares med noe annet enn min personlige sosiale appell. Da kan det handle om alt fra hvordan jeg personlig blir ansett, høyde, kroppsform, alder, klær, utseende osv. Da går det på meg som person, og ikke den stigmatiserte kategorien jeg tilhører. Jeg har også den refleksjonen at vi ofte fortolker hendelsen som relatert til kjente diskriminerings kategorier, i den hensikt å skyve den ubehagelige krenkelsen bort fra oss selv og over på kategorien. Så kan vi jo gå på barrikadene og forlange slutt på diskrimineringen av vår kategori.

Uansett uklarhet i definisjonen, så tenker jeg at det må være mulig å sette ned noen påler her. Da tenker jeg spesielt på samfunnet og all offentlig forvaltning. Her må det stilles strenge krav: like rettigheter, like muligheter, likhet for loven og høyt faglig og profesjonelt nivå i utøvelsen av dette. Samme gjelder all utdanning, barnehager og helsevesen. Jeg skriver en del om denne problematikken her. Dette er jo ikke vanskelig å gjennomføre rent systemmessig. Sorteringer må abstraheres bort, slik at vi kun står igjen med individet og dets ufravikelige etiske menneskeverd. Det gir altså den juridiske løsningen på ligningen. Men, kulturelt er jo dette en langt større utfordring. Den kulturelle endringen kan kun skje gjennom at all utdannelse, media og politisk kommunikasjon gjennomsyres av dette: individet og dets menneskeverd. Det er den dugnaden jeg kaller for Det Etiske Grunnfjellet. Dessverre er vi på god vei bort fra dette i dag.

Vi-og-de-mekanismene er biologisk nedarvet i oss

Mennesket er diskriminerende i sin natur. Det betyr at vi har emosjoner og impulser som blir diskriminerende dersom de etterleves. Hvordan vet vi dette? Det kan vi vite på bakgrunn av eksperimenter med det såkalte kjærlighetshormonet oksytocin. Hormonet utløser omsorgsfølelsen i oss. Dette er den mest synlige delen i dette. Det skaper positive holdninger i oss i forhold til andre mennesker. Lenge kunne man se på dette som en form for mirakelkur. Sprøyt en dusj i nesen på din forhandlingsmotpart, og han blir straks mer medgjørlig. Vel, når vi ser nærmere etter var det ikke så enkelt likevel. Mer inngående eksperimenter viser at oksytocin har en mørk side. Dette er nemlig egentlig ikke et kjærlighetshormon, men heller et hormon som forsterker våre relasjonelle holdninger, hva de enn måtte være i utgangspunktet. Vi blir mer kjærlige og omsorgsfulle overfor de som er i vår inn-gruppe, mens vi blir mer fiendtlig innstilt over for de vi oppfatter er vår utgruppe. Hormonet forsterker altså tribalistiske tendenser i oss mennesker.

Poenget her handler om erkjennelsen av at vi mennesker utvikler fortolkningsperspektiver som varierer fra individ til individ og fra gruppe til gruppe. Videre at dette er styrt av impulser, intuitive og emosjonelle. Men, som med alt annet av emosjoner og impulser. Dette kan avdempes ved kognitiv mobilisering. Det er dette som er det menneskelige i oss, og som jeg tror er forklaringen på menneskeartens suksess.
Men profilen på våre emosjoner er i utakt, både med betingelser for utvikling av sivilisasjon, og ikke minst de etiske idealer vi liker å holde oss med. Og det gjelder selvsagt også vår tilbøyelighet til å diskriminere. Når vi tenker grupper, så tror jeg at disse tilbøyelighetene selvforsterker i fenomener jeg kaller for kulturell- og sosial narsissisme.

Motgiften er som sagt evnen til kognitiv mobilisering. Men det krever er bevisstgjøring.

Og for meg så handler det også om det narrativet vi utvikler om hvorfor vi har blitt slik. Og det baserer jeg på det vitenskapelige narrativet om mennesket.

Våre forfedre levde en gang i små grupper spredt over store områder i Afrika. Selvsagt har disse gruppene møttes fra tid til annen, og selvsagt har det oppstått alt fra gnisninger til ren krig. Dette handler både om territoriale konflikter, men det handler også om kampen om hunnene. Men det er neppe slik at individene tenkte på territorium eller gen-spredning når de møttes. Det som drev dem var følelser som fiendtlighet, frykt, raseri. Når gruppene møttes var det sannsynligvis frykten som først meldte seg. Men å reagere med flukt og tilbaketrekning kan innebære ren katastrofe for flokken, fordi de da kan miste verdifullt territorium. For å prøve krefter med den andre flokken må derfor frykten overvinnes. For å oppnå dette må kognitive funksjoner som skaper engstelse settes ut av spill. Forskning viser at en hjerne som er emosjonelt aktivert vil få svekket kognitiv funksjon. De følelsesmessige reaksjonene får fysiske uttrykk som etter hvert setter i gang den massehysteriske effekten. Denne drives frem av de mer grunnleggende impulsene fra frykt og raseri. Opp i dette kommer tilbøyeligheten til å vise seg frem, og muligheten til å utløse opplagret frustrasjon gjennom at det nå er tillatt å slippe løs aggresjonen. Slike konfrontasjoner kunne ende med alt fra drap til at den sterkeste gruppen jaget den svakeste bort. Kanskje er dette en av mekanismene bak menneskets spredning på kloden.

Biologene opererer gjerne med begreper som inn-gruppe og utgruppe når de skal beskrive slike prosesser. Det som er interessant er at den omsorgsbaserte moralfølelsen, som er summen av de gode sosiale tilbøyelighetene som kreves for et godt sosialt samspill, stort sett er til stede i forhold til det man naturlig oppfatter som inngruppen. Dette er mekanismer drevet frem av slektskapsseleksjon. Styrken på tilbøyeligheter som omsorg og empati er direkte proporsjonal med slektskap. Men på grunn av det jeg kaller for tilbøyelighetenes diffuse natur så kan slike mekanismer utløses av andre triggere. Det gjelder særlig oss mennesker. Det er jo nettopp som har skapt vår evne til å samarbeide i store tall og skapt sivilisasjoner. Og dette har språklig sett vært utnyttet i flere tusen år. Både i militære, i menighetene og i andre sammenhenger kaller vi hverandre for brødre og søstre. Det er nok til at soldater kan være villig til å gå i døden for kameraten ved siden av.
En annen slik utløser-mekanisme er vår evne til å etablere forestillinger eller ideer som holdes som hellige, og som vi er villige til å dø for. Det kan være kongen og fedrelandet, flagget, sosialismen, Gud, fotballaget osv. Alt dette utløser inngruppe-mekanismene i oss. Vi føler det sterke samholdet, som jo kan ende med å bety alt for oss.

I forhold til alle andre grupper eksisterer det en naturlig fiendtlighet og skepsis, såkalt antagonisme. Dette er tilbøyeligheter som vi mennesker har med oss den dag i dag og som hele tiden slår ut i våre liv.
Disse mekanismene påvirkes også av at et godt sosialt samspill krever høy kognitiv funksjon. Dermed krever det også mye mental energi. Og det setter begrensinger på hvor mange nære relasjoner mennesket er i stand til å inngå. Der relasjonen mangler blir den sosiale avstand stor. Da er menneskets første naturlige reaksjon fiendtlighet og skepsis. Menneskets naturlige bilde av «de andre» bygges med andre ord ikke ved hjelp av relasjoner, men ved hjelp av kategorier og stereotyper. Om mennesket er ureflektert over dette vil det utgjøre en naturlig risiko for at man i møte med de andre lar denne fiendtligheten komme til uttrykk. Man setter da lett i gang en selvforsterkende sosial dynamikk mot et selvbekreftende fiendebilde. Dersom det ikke finnes motkrefter vil en slik selvbekreftende mekanisme forsterkes og utvikles innad i gruppen. Det hele ender i hat ideologi. Fordi alle deler samme oppfatning, blir dette til kulturell sannhet.

Det er også verdt å bemerke at slike fiendebilder av de andre også mer eller mindre bevisst kan forsterkes og opprettholdes av gruppens maktelite. Dette er en svært lønnsom strategi i forhold til oppslutning om makteliten og i forhold til å styrke samholdet i gruppen.

Flokk-identitet

De fleste kaller dette for gruppeidentitet. Og det blir en del av menneskets sosiale identitet. I tillegg til vår evne til å utvikle jeg-identitet har vi mennesker, som flokkdyr også en evne til å utvikle identiteter som del av et større sosialt nettverk, altså en vi-identitet. Slike identiteter utvikles gjennom relasjoner og det sosiale samspill. Det som er spesielt med oss mennesker er at flokk-identiteten er svært fleksibel. Dette er et av menneskets viktigste suksesskriterium. Vi har en identitet for familien vi tilhører, for de som bor på samme sted som oss, for de med samme yrke som oss, for de med samme livssyn som oss, for de med samme kjønn som oss osv. Noen av disse identitetene er løsere enn andre. Familieidentiteten er kanskje den sterkeste og mest stabile. Kanskje kan nære vennskap være like sterkt. Men alt dette er fleksibelt og kan omkalfatres i et menneskes liv.
Når jeg sier at den fleksible flokk-identiteten er et av menneskets viktigste suksesskriterium så henger det sammen med at flokk-identitet er det som setter oss i stand til å samarbeide i grupper. Flokk-identitet utløser inngruppe-mentaliteten i oss. Det er tilbøyeligheter som er utviklet som følge av slektskapsseleksjon. Vi snakker om empati, sympati, tillit, solidaritet, heroisme, offervilje, lojalitet osv. Det er opplagt at det sosiale samspill fungerer mye bedre i en gruppe som fungerer på slike verdier. Selvsagt vil du se det samme i en gruppe av sjimpanser. Men den store forskjellen er at menneskets flokk-identitet er langt mer fleksibel. Det setter oss mennesker i stand til å organisere oss i store tall. Dermed har vi potensiale for å skape sivilisasjoner.

Men flokk-identitet har også en nedside. Jeg tenker at en viktig del av slike mekanismer også handler om å befeste og bekrefte gruppeidentiteten ved å oppvise ubetinget lojalitet og støtte. Dydssignalering og alliansesignalisering handler i stor grad om dette. Jeg er blant dem som tviler på at muslimer blir så indignert over noen tegninger eller karikaturer, eller at en nasjonalist blir så voldsomt rasende over et flagg som brenner, eller at radikalfeminister blir så indignert over noen pupper i et blad, eller at en kristen blir så voldsomt indignert over nakenhet og bannskap på TV. Veldig mye av dette stammer fra gamle mekanismer hvor man kappes om å være den som er flinkest i å signalisere oppslutningen gruppens hellige normsett. For nettopp, gjennom dette, befester og bekrefter man sin gruppetilhørighet. Selvsagt utløses det ofte sterke følelser i slike prosesser. Det er villdyret som roper. Mekanismen handler om å sveise oss sammen. Men det er som regel enkeltindividet ubevisst.

Alt dette manifesterer seg jo til også i våre tendenser til å forakte og demonisere utgrupper, altså grupper som befinner seg utenfor vår flokk-identitet. Les gjerne mine refleksjoner om massemennesket og om sosial distanse. Vi ser ofte bare «skallet» av mennesker vi ikke har personlige relasjoner med. Resten tillegges av vår fantasi. Ofte er det en kollektiv fantasi i spill her. Da slår ofte tilbøyeligheter som moralsk indignasjon og baktalelse til. Vi får en demonisering og umenneskeliggjøring, som er mulig fordi vår fantasi ikke blir korrigert med erfaring fra den andre gruppen. Slike mekanismer kan motvirkes ved hjelp av handel og sosial punktering. Til sammen skaper dette fort mistenksomhet og fiendtlighet.

Stammens hellige gravitasjonssentrum

Se også om det hellige i Empatisk Etikk. I denne videoen forteller Jonathan Haidt om tribalisme og hvordan dette skapes og muliggjøres av å holde ting hellig og sentrere om det, enten symbolsk eller praktisk. Se gjerne også denne videoen hvor han anvender dette i praksis på fenomener i vår tid. 

Dette er svært interessante observasjoner og refleksjoner. Men her om dagen kom jeg på en mulig alternativ måte å fortolke dette på. Men først er det viktig å peke på at dette går rett inn i debatten om religion er en evolusjonær tilpasning, eller et biprodukt av andre tilpasninger. Er vi en grunnleggende religiøs art, eller utgjør andre egenskaper (sosiale, kognitive og emosjonelle) tilstander hvor religiøse uttrykk er latent til stede?  Denne type spørsmål kobles jo veldig lett til ideen om gruppeseleksjon. For dette er jo noe som skapes i stammen som helhet, og hvor seleksjonstrykket kun kan skapes gjennom sosiale masse-interaksjoner.

Men det som ble min «åpenbaring» opp i det hele handler om det sosiale spill og sosial paleo-konstruksjon.

I eventyret om «keiserens nye klær» er det kanskje ikke tilfeldig at det er en liten gutt som tildeles rollen som «avslører» det hele. Jeg tenker at det beste symbolet på naivitet er en nysgjerrig liten gutt. For det første har han ikke peiling på det sosiale spillet, og han har sannsynligvis enda mindre peiling enn jevngamle jenter, som jo er kjent for å utvikle den sosiale kompetansen tidligere.

Gutten symboliserer et menneske som ikke har fått med seg alle sosiale kutymer. Han er ekstremt nysgjerrig og snakker før han tenker, eller bruker talen som tenkeverktøy. Og han er mer eller mindre blind for hva andre måtte tenke om hans egen høyt-tenkning. Legg merke til Jordans Petersons kommentar om ingeniører i denne videoen. Poenget er at normalmennesket i svært stor grad lar seg styre av oppfatninger om hva de sosiale omgivelser tenker eller forventer. Sannsynligvis er det kollektivt ubevisst, men er ofte ekstremt til stede i sosiale settinger. Det er språkløst og fungerer sannsynligvis som en konstant evaluering av hverandres sosiale kompetanse. Den som bommer her, risikerer alt fra ingenting, til en ripe i lakken, til degradering og hele veien til mobbens sosiale utrenskningsprosesser. Normalmennesket vil derfor ubevisst ha et driv mot å investere innsats for å fremstå mest mulig kompetent i denne evalueringen. Dette handler om sikring av alliansen med inn-gruppen.

Jeg tenker at det er i dette spenningsfeltet at både tabuer, normer og et stammens helligheter oppstår.

Den som oppfatter stammens sosialkulturelle retninger og bevegelser kan utnytte dette til å ligge i fortroppen av utviklingen. Den som er i fortoppen av utviklingen, hever sin status, og opparbeider sosial definisjonsmakt. Så har vi den opportunistiske siden av dette, som ikke nødvendigvis handler om fortroppen, men som raskt oppfatter spillets bevegelse, og høster av dette, ved uforbeholden oppslutning, aktiv tilbedelse og moralsk indignasjon over dem som henger etter. Les gjerne min refleksjon om sosiale vippemekanismer. Normalmennesket lar seg masse-fokusere inn mot slike sosiale gravitasjonsfelter. Gjennom slike sosiale prosesser utvikles de hellige ting, tabuer og normer. Og det vil alltid, for noen, være moralske- og sosiale gevinster å hente på å gå lengre enn alle andre i sin dyrkelse av dette. Og dette kobles mot følelser. Min hypotese er at det først og fremst er tilknytnings-følelser som er i sving her. Det er følelser som har sitt opphav i foreldrenes trøst av sine barn. Det vil si trøst og alfa-attraksjon i salig blanding. Har du ikke sett kvinner i nærheten av Kim Jong Un, en slags blanding av eufori og barnegråt. Oppslutning om hellige tabuer utløser i tillegg vemmelse som respons på normbrudd. Dette utkrystalliserer seg i fanatisme. Og i den grad fanatismen får sosialt gjennomslag så øker også intoleransen overfor alt som er annerledes, eller utenfor en stadig smalere ramme av sosiale normer. Dette henger gjerne sammen, både med sosial utrenskning, og utgruppe-mekanismer.

For å oppsummere: Individet fornemmer den moralske stemningen i gruppen. For å markere tilknytning, og for å skåre moralske poeng, signaliserer individet sin oppslutning og støtte, samt indignasjon over andre som ikke overholder. Dette skaper et driv mot stadig sterkere markering av normen, og stadig kraftigere reaksjoner på normbrudd. Man kappes om å være kreative i å peke ut normbruddene. Det skaper høyere sensitivitet, og slik får vi en selvforsterkende prosess som etter hvert vipper mot det absurde maksimum. Det absurde maksimum er det enhver som ser dette utenfra, oppfatter som absurd. Dette symboliseres av gutten som «så at keiseren var naken». Slik kan man få disproporsjonale reaksjoner, f.eks. på Muhammed-tegninger, eller på en dårlig vits i heisen.

        

Men innad gir dette gruppen en indre styrke, samhold, lojalitet og man forsterker dette med sosial utrenskning og demonisering av utgrupper og de sosialt utstøtte. Dette gjør gruppen både sterkere og farligere utad. Og det kan hende at de gruppeutfordringene det var mest av i steinalderen, var nettopp trusselen fra andre. Da kan grupper som var mer samspilte og aggressive, ha hatt en fordel. Min alternative ide er altså at slike sosiale prosesser skaper de konstruksjoner, som gir denne type effekter. Dette kan igjen ha slått ut i forhold til kulturelle og sosiale seleksjonsprosesser. Over hundretusener av år, har det kanskje også til slutt endret genene på områder som forsterker slike mekanismer.

Men det er viktig å påpeke at det ikke er noen nødvendig forbindelse mellom god moral og de strenge normene som utvikles. I Nord-Korea er det nok at man har sett en sør-koreansk film, så er man i livsfare. Og mennesker tyster på hverandre, fordi man selv kan bli straffet for å ikke ha sagt ifra. Vi er i ferd med å utvikle lignende tendenser i vår del av verden. Dette er jo ekstremvarianten av denne typer helliggjørelse. For det handler ikke lengre bare om å skåre moralske poeng, men også om å unngå straff. På den måten kan kulturen ende opp som statsmonster eller terror-regime.



Tilnærming eller radikalisering?

Den radikale mentalitet handler om jag etter raske endringer. Det handler om vilje til å handle, gjerne kombinert med voldelige virkemidler. Da snakker jeg om vold som definert her, i utvidet forstand. Den radikale mentalitet handler også om antagonisme. Det vil si at man ser på alle andre, som ikke klart identifiseres i egen inngruppe, som fiender. Og alle slike fiender er legitime mål for alle de virkemidler man har til rådighet. Radikal mentalitet domineres av kampmodus.

Sterk fiendtlighet mellom grupper fører til isolasjon, frykt og bekymring, høy alarmberedskap, sterkt indre konformasjonspress og evigvarende krigstilstand. Og kanskje var dette normal-tilstanden blant gruppene på slettene i Afrika og kanskje også lenge etter at Homo Sapiens spredte seg utover i Europa, Asia, Oseania og til slutt Amerika. Gruppene levde i en naturtilstand som jevnlig tappet dem for krefter.

En slik tilstand har sannsynligvis også hatt positive ringvirkninger. Den nådeløse konkurransen har nok ført til våpenkappløp, og grupper som har forbedret sin teknologi kan ha oppnådd forskjeller som har gjort dem sterkere. Dermed kan de ha vokst på andre gruppers bekostning. Men man skal være forsiktig med å trekke evolusjon og naturlig utvalg inn på dette nivået. Her er det vesentlig å forstå at naturlig utvalg hovedsakelig fungerer på individnivå.

Når grupper ligger i konflikt med hverandre vil det skape en polariseringsprosess innad i begge gruppene. Dynamikken er som følger: De mest radikale medlemmer fra gruppe A angriper eller provoserer medlemmer fra gruppe B. Alle i gruppe B reagerer sterkt på dette. Og noen av dem blir radikale og de mest ekstreme av dem går til lignende motangrep. Dette reagerer alle medlemmer i gruppe A på. Det fører til at oppslutningene om de mest ekstreme øker. En vesentlig del av dette er massesuggesjonseffekten, som tenderer til å skrelle av det medmenneskelige og dyrke frem vi-og-de-mekanismene i oss. Slik vil en vedvarende konflikt polarisere fiendskapet mellom gruppene. En annen variant av slike mekanismer er beskrevet her.

Summen av dette er en polariseringsprosess, som tiltrekker de mest ekstreme til ytterkantene på hver side av konfliktlinjen. Selvsagt har vi moderne versjoner av dette. Men virkemidlene kan da være mer sofistikerte. Selvsagt har vi fortsatt terrorisme og andre former for fysiske utrykk. Her ser du et av mange eksempler på dette. Men selvsagt handler dette også om propaganda og mer eller mindre tilpassede ideologier.

De mest reflekterte medlemmene i gruppene vil ofte se galskapen i dette og forsøke å dempe gemyttene. I den grad de lykkes vil gruppene kunne begynne en tilnærmingsprosess. Tilnærming gir muligheter for utveksling i form av kultur, teknologi, kunnskap, handel og gener. For meg er det opplagt at denne type samspill mellom gruppene er langt mer konstruktiv enn krigstilstanden. Begge gruppene kan blomstre utvikle seg og skape bedre liv for sine medlemmer.

Refleksjonen over gir grunn til å anta at det å komme over fra krigstilstand til samarbeidstilstand ser nesten totalt håpløst ut. Likevel begynte dette å skje for 5-6 tusen år siden. Mennesket evnet å samle seg i større grupper og etter hvert stater eller sivilisasjoner. Noe av forklaringen på at dette kunne skje kan ligge i jordbruksrevolusjonen og i utvikling av religion.

Totalt sett gjenspeiler polariseringsprosessen en kulturell bevegelse mot kampmodus der vi er mer biologinære og emosjonelle. Det er en god indikasjon på en dekadent utvikling, hvor dragningen mot førmenneskelig tid blir åpenbar.

Det diskriminerende mennesket i dag

Selv om de forhold som fremelsket menneskets tilbøyelighet til fiendtlighet og aggresjon mot andre grupper er borte, så er det ikke slik at tilbøyelighetene ikke er der lengre. Evolusjonen virker langsomt. På samme måte som hunder gjør bare et menneske går forbi, fordi dette var hundens naturlige atferd for 15000 år siden, på samme måte preger de fiendtlige tilbøyelighetene oss den dag i dag. Men selvsagt er det forskjell på oss. Det er forskjell på styrken i tilbøyelighetene og det er forskjell på personlig erfaring og refleksjonsnivå. Den mest påvirkbare variabelen i dette bildet er refleksjonen. Det betyr evnen til å sette egne og andres reaksjonsformer i en større sammenheng og deretter bruke rasjonaliteten til å forholde seg til det. Menneskeheten og menneskekulturene har vært gjennom faser med verdensomspennende konflikter, systematisk diskriminering på de mest synlige forskjeller mellom oss, så som religion, kultur og etnisitet. Det har gitt utslag av ekstreme grusomheter i et omfang som vi neppe fatter rekkevidden av.
I dag er den sosiale aksepten for denne type holdninger lav. Men det betyr selvsagt ikke at det diskriminerende mennesket er fullstendig temmet. Bølger av hysteri dukker jevnlig opp. Det kan se ut som at vi har et iboende behov i oss for å definere fiender og fantasimonstre. I tur og orden har vi forfulgt hekser, homofile, unormale og avvikere, fattige og elendige, reisende, kriminelle osv.

Man kan ane interessante strategiforskjeller i måten mennesker forholder seg til spenninger mellom grupper på. Kanskje kan vi sortere alt etter om man er samarbeidsorientert eller konfrontasjonsorientert. Samarbeidsorientering handler om å søke fredelig sameksistens. Det innebærer oppslutning om verdier som likeverd og respekt på tvers av alle skillelinjer. Det er det jeg kaller feminine verdier. Endemålet for en slik strategi er likestilling, gjensidig respekt og toleranse mellom partene og at man er i stand til å leve sammen i harmoni.

Konfrontasjonsstrategien er intolerant og uforsonlig. Den bygger på det jeg kaller for maskuline verdier. Den sikter mot å vinne over den andre gruppen. Tilhører man majoriteten dreier det seg om alt fra marginalisering, umenneskeliggjøring, ekskludering til kriminalisering. Tilhører man den diskriminerte gruppen er drømmen å vinne over den undertrykkende gruppen. Man ønsker å snu tingenes tilstand på hodet, nemlig å gå fra å være undertrykt til selv å bli den undertrykkende part.

Jeg våger å sette følgende karakteristikker på disse to strategiene.

Den feminine strategien:

                  Konstruktiv (fokus på å bedre de undertryktes kår og rettigheter)

                  Fredelig: dvs. fokus på dialog, argumentasjon og fredelige demonstrasjoner som de viktigste virkemidlene

                  Bevarer menneskeverdet, også for motparten. Bygger på respekt og toleranse.

                  Skaper et positivt sosialt klima.

Den maskuline strategien:

                  Destruktiv, søker hevn og seier over motstanderen

                  Militante virkemidler i form av alt fra vold, ødeleggelse av eiendom, ydmykelse av motstanderen

                  Propagandistisk og ekstremistisk. Gir urettferdige og unyanserte karakteristikker på motstanderen

                  Selvbekreftende fortolkning, det vil si leter etter bekreftelser og overser alt som ikke passer inn

                  Opprettholder gjerne fiendebilder av motstanderen.

                  Grunnleggende dårlig menneskesyn

                  Bygger på raseri eller hat.

                  Skaper et negativt sosialt klima.

Diskriminering og hat mellom grupper gir mulighet for åpning av sosiale ventiler for utløp av raseri. Det er også godt marked for mennesker som liker å plage andre og som lar tilbøyeligheten få utløp fordi man har sosial aksept.

Den maskuline strategien skaper radikalisering. Radikalisering skaper vold og terrorisme. Både vold og terrorisme skaper ytterligere radikalisering. Det som er samfunnets viktigste oppgave i forhold til dette er å hindre at denne negative spiralen får overtaket og å stoppe den når den først er kommet i gang. Det er ingen enkel oppgave.

Nasjonalisme

Historisk sett er nasjonsbegrepet egentlig ganske nytt. Det har utgangspunkt i en ide om sortering i etniske, språklige eller kulturelle fellesskap, og at disse grupperingene igjen knyttes til en ide om stat og territorial suverenitet. Mennesker som utvikler ideer om egen nasjonal identitet vil naturlig videreføre de mekanismer jeg har snakket om til nå å gjelde den nasjonale sorteringen. Det vil si at det «diskriminerende mennesket» nå ikke bare tilhører en familie, stamme eller en slekt, men også en hel nasjon. Og det er heller ikke så unaturlig å forelske seg i en slik ide, nettopp på grunn av størrelsen. Størrelse gir mulighet for synlighet, trygghet, stolthet og dominans. Men her går selvsagt individet i en sosial spagat. For på den ene siden handler dette om å avgi deler av egen suverenitet til det nasjonale fellesskapet, på den andre siden handler det om ønsket om nettopp å tilhøre det store fellesskapet. På samme måte som religion, og ofte sammen med religion fungerer ideer om nasjonal identitet som en katalysator for utvikling av stater, og sivilisasjon.

Nasjonsbegrepet kom med den franske revolusjon. I årene som har fulgt har dette spredt seg til hele verden. Begrepene nasjon og stat har blitt sammenkoblet og nasjonsbegrepet er ikke lengre konsistent. Noen forskere hevder at før 1800 fantas det ikke begreper som nasjonalfølelse. Alt dette indikerer at selve ideen er konstruert. Det er på mange områder en vellykket ide, men den har selvsagt hverken noe naturlig eller hellig over seg. Men selvsagt vil de mekanismer som er beskrevet over, kombinert med forestillinger om nasjonen naturlig kunne medføre en utvikling i retning av ideologi. Da er vi altså over i en forestilling hvor denne sjablongen antas å passe over hele verden, i alle sammenhenger over alt. Dette er nasjonalisme. Den har altså utgangspunkt i en sortering i folk og kulturer, med tilhørende territoriale rettigheter.

Dette er selvsagt en kabal som aldri vil eller kan gå opp. Kulturutvikling er en naturlig kaotisk prosess. På samme måte som artsbegrepet blir problematisk i biologien, så blir ethvert forsøk på sortering på kultur en umulighet. Legg da til at alt dette skal sorteres i et geografisk lappeteppe, og du har oppskriften på det komplette kaos og konflikt.

Nasjonalisme handler om forestillingen om nasjonen som en form for naturlig sortering av mennesker. Den handler om blindhet for den refleksjonen jeg nettopp nevnte. Vårt land, Norge er ikke noe naturgitt. Som de fleste land har vi en historie som går tilbake til en tid med stammer, småkonger, og ulike grupper av forskjellig etnisk opprinnelse. Og jeg kan tenke meg på den tiden når Harald Hårfagre kriget på det verste for å få samlet alt dette til et rike: Om man tar dagens anti EU argumentasjon så ville man nok kjenne igjen trekk og paralleller. Dette kriger-kongenes tid, små konger og større konger. Selvsagt var det om å gjøre å bli størst og sterkest. Og når Norge først var samlet, så stoppet ikke prosessen der. Vips så var vi underlagt Danmark, og senere Sverige. Og selvsagt er det interessant å se hvordan slike konstellasjoner igjen er med og forme kulturutviklingen. På et tidspunkt snakket hele landets elite dansk, skrev dansk og ble utdannet i København. Kulturen tilpasses og formes dynamisk alt etter som boblene kommer og går. Ideen om «nasjonen» som et slags hellig sorteringsbegrep er, opp mot dette, både naiv og ikke minst farlig. Når først denne ideen er plantet og spres rundt i kulturen, så vil menneskets naturlige sosiale tilbøyeligheter utløse flokk-identiteten. Og selvsagt vil det å vise frem tilslutningen til dette bli en vesentlig strategi for sosial gevinst. Det farlige i dette er når mange nok utvikler en ide om en såkalt «brennende» kjærlighet til nasjonen, og ofte en tilsvarende brennende forakt for andre, så skaper dette et driv mot krig, konflikt og kaos.  Her er det også vesentlig å tenke over at en «brennende kjærlighet til min nasjon», like mye en brennende kjærlighet til normative ideer om menneskets livsutrykk. Det ligger en grunnleggende totalitær drivkraft i den monokulturelle nasjonalisme. Det innebærer latent risiko ufrihet, sosial renovasjon og konformisme. Og slik blir det ofte, nettopp fordi mennesket, hverken kulturelt, sosialt eller individuelt lar seg sortere inn en nasjonalistens sjablongmessige sortering. Når dette ikke passer helt, så tyr man til manipulasjon, deretter til trusler og tvingende lover, og så til slutt fange opp «bunnslammet» med sosiale utrenskningsprosesser.  På denne måten bærer nasjonalismen i seg et latent grunnleggende dårlig menneskesyn. Man har en evig kamp mot ytre og indre fiender. Dette blir det ikke noe positivt sosialt klima av.

 

Personlig diskriminering

Personlig diskriminering ligger i ordet, at det ikke er grupper som sådan man diskriminerer, men personer. Men jeg vil rette litt på meg selv her. For selvsagt er det egenskaper ved personer som gjør at man forskjellsbehandler. Og selvsagt er det slik at personer også kan sorteres på slike egenskaper, ergo så er gruppeelementet også en faktor opp i dette. Jeg tenker at det egentlig kan kalles for skjult diskriminering, nettopp fordi gruppe-aspektet opp i dette er fraværende i den kollektive bevissthet. Og selvsagt er det slik at den kollektive bevissthet er flytende. For fem hundre år siden var ikke kjønnsdiskriminering en del av den kollektive bevisstheten. Dermed kunne grov urett skje åpenlyst, uten at noen ble bevisst på det. Den kollektive bevisstheten måtte vekkes av modige kvinner som «våknet opp» og satte ord på det. Først når dette er påpekt og har fått en språkdrakt kan den intellektuelle katalysatoren begynne og fungere. Slik har den kollektive bevissthet blitt vekket, i forhold til kjønn, i forhold til slaveri, i forhold etnisitet, i forhold til klasse, i forhold til homofili, i forhold til kultur og livssyn. Dette er de klassiske sorteringsvariabler. Og kulturen har våknet opp til dem, én etter én.

Jeg, og kanskje flere med meg, har da gått i den fellen at vi tror at normalmennesket da naturlig vil abstrahere den dypere innsikten ut av dette. Noen av oss har for lengst skjønt at variablene er arbitrære.  Det er ikke variablene i seg selv som er det moralske hovedproblemet, det er selve forskjellsbehandlingen som jo igjen henger sammen med respekt og grunnleggende menneskeverd. Kanskje er det Dostojevskij som best setter ord på det, når han sier noe slikt som «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler». Det jeg får ut av det, koker ned til ideen om et absolutt menneskeverd. Mitt forslag til hvordan dette kan skapes finner du her. Uansett hvem det er som diskrimineres, uansett hvilken gruppe det er, så koker dette alltid ned til dette at mennesker krenkes. Min definisjon på krenkelse handler nettopp om degradering av etisk verdi.

Dersom vi først ankommer dette nivået av innsikt, så innser vi at diskriminering på sorteringsvariablene over kun handler om manifestasjoner av det jeg kaller for dårlig menneskesyn . Da handler det om manglende generell respekt, og manglende minstestandard for hvor lavt en kan gå i behandling av sine medmennesker.

Jeg tenker at det ikke er noen stor intellektuell bragd å komme til en slik innsikt. Min manglende innsikt er jo at jeg tok dette som en selvfølge. Jeg tok det som et menneskehetens moralske fremskritt på lik linje med at vi klarte å avskaffe slaveriet. Men her har jeg åpenbart manglet innsikt.

Etter hvert erkjenner jeg at det dårlige menneskesynet lever i beste velgående. Det eneste vi har, er et skifte fra de klassiske diskrimineringsvariablene og over på mer skjulte variabler.

De klassiske variablene handler som sagt om etnisitet, religion, kjønn, seksuell legning eller tradisjonell klassetilhørighet. I våre kulturer har vi fått sterke normer mot diskriminering på de klassiske variablene. Men, ingen normer mot det mer grunnleggende dårlige menneskesynet. Derfor begynner normene i seg selv å leve sitt eget liv, slik som beskrevet tidligere her.

Vi oppdager at normene omdannes til sosial valuta, og inngår i det sosiale spill i form av intoleranse, overtolkninger med tilhørende voldsom moralsk indignasjon, for eksempel ved å karakterisere alt man ikke liker som «rasisme».

Gjennom flere generasjoner nå har vi hatt fremvekst av en humanisme som har møtt diskriminering, og klart å avdempe den. Selvsagt er ikke klassisk diskriminering radert ut. Men her er definitivt en bevissthet i samfunnet om dette. Den har som nevnt både positive og negative effekter. Jeg har som sagt den hypotesen at det er lett å koble dagligdags motgang med de tradisjonelle sorteringene og dermed oppleve seg diskriminert, selv om man ikke er det. Noen ganger er det nok vanskelig å vite forskjellen.

Men, uansett, når politisk uenighet om innvandringspolitikk, ukritisk medfører rasist-stempel, så ligger det opp i dagen at man her misbruker moralen i den hensikt å få has på politiske motstandere. Dette er bare et av mange eksempler på at en utvikling, som jo er både god og nødvendig også har skapt en patologisk trend i vår tid. Oppdag at dette fungerer kontraproduktivt opp mot det som jo er det grunnleggende problemet, som jo nettopp handler om det negative menneskesynet. Og det kan igjen ses i sammenheng med utvikling av et sosialt klima, som etter min oppfatning beveger seg i negativ retning. Oppdag at menneskenaturen alltid vil være der uansett. Vi kan avdempe dette med måten vi innretter samfunnet på, og med å utvikle god allmennkunnskap og holdninger. Men mennesket vil alltid være menneske. Alt, absolutt alle ideologier kan vulgariseres. Og på hvert nivå ligger særlig vår skjulte aggressivitet der, konstant på utkikk etter mulighetsrom for utfoldelse.

Der det sosiale klima har åpninger for det, har mennesker har alltid drevet med grov forskjellsbehandling, gjerne kombinert med plaging og sosialt spill. Men da handler dette om det personlige plan, mot mennesker som avslører sårbarheter, gjerne kombinert med svak sosial kapital (ingen stiller opp for dem), slik at de fremstår som forsvarsløse. Dersom vi ikke har en kultur og en stat som motvirker disse tendensene så kan dette går riktig galt. I skrivende stund har Norge flere titalls barnevernssaker mot seg med mistanke om brudd på menneskerettighetene. Det burde være et kraftig signal til at noe må være galt i vårt system.

De viktigste variablene for personlig diskriminering i vår tid, er utseende, alder, sosial appell, empatisk appell og ikke minst negativt mot utilstrekkelig sosial kompetanse.

Vi har et menneskesyn som er i ferd med å forvitre under trykket av en ruvende underholdningsindustri, reality-serier, sport og underholdningskonkurranser. Reality-seriene forherliger åpenbart en slags nietzschiansk selvforherligelse, som idealiserer machiavelliske metoder.  Det er vel neppe tilfeldig at MeToo bevegelsen startet i Hollywood. Det handler om vakre rike mennesker med sterk sosial - og naturlig empatisk appell. I en tid med menneskelige katastrofer gående, etter tur i Jemen og Syria, fokuserer allmenn heten på disse stakkers vakre rike overklassedamene og hva de har vært utsatt for. I kjølvannet av dette forsterkes en tendens til fokus på sedelighet. Massen masseres på hysteri i form sedelighetsforfølgelse, på stadig strammere normer, kombinert med en nemder og sanksjonsutøvelser gjerne utenfor det normale rettssystemet.  Jeg har den oppfatningen at dette er manifestasjon av en tiltagende dekadens i samfunnet.

Jeg startet, som sagt, denne refleksjonen med menneskets tendens til å ville tilegne alle sosiale ubehageligheter til en kategori man selv oppfatter å tilhøre, for derved å få forskjøvet ubehaget over på kategorien og ikke en selv. Når jeg opplever krenkelser, kan jeg skylde på at det er fordi jeg er nordlending. Den funker dessverre dårlig. Dessverre er jeg ikke mørkhudet, homofil, muslim eller kvinne. Jeg er en lavstatus liten hvit mann, og kan ikke skyve ubehaget over på noen av disse store klassiske sorteringene. Det gjenstående begynner å bli personlig nærgående. Jeg er liten, drar på årene, har mage, er nerd, sosialt klumsete, kanskje ikke den aller beste IQ-en. Noe av dette begynner altså å bli temmelig nærgående på meg som person. Jeg tenker at vi tenderer til å konstruere kognitive historier som avleder bekymringen for at det er eget menneskeverd som er under press. For sannsynligvis er egenverdet det mest verdifulle vi har.  Det er den sosiale grunnvalutaen. Uten egenverd har vi ikke sosial eksistens.

Hva kan ligge i andre enden av en utvikling hvor alle som ikke rekker opp til den moralske gullstandarden som for tiden gjelder, hakkes ned i et stadig mer intolerant og sosialt brutalt klima? Vel man kan ikke spå om femtiden, men studere gjerne historien. Analyser gjerne konflikter som endte undertrykkelse, massakre og til og med folkemord. Kan det være grunnleggende sammenhenger her?

Det er her det er viktig å begynne å reflektere rent prinsipielt over dette med mangfold kontra etisk menneskeverd.

Tenk over følgende: De som begrunner sin motstand mot å forske på IQ og etnisitet, med at det er nedverdigende, sier dermed implisitt at lav IQ er nedverdigende. Husk at uansett hvilke marginale gjennomsnittsforskjeller som finnes, så er de individuelle forskjellene innad i gruppene, langt større enn mellom gruppene. Sterk motvilje mot «å finne at noen grupper har lavere gjennomsnitts-IQ enn andre grupper», signaliserer dermed implisitt kobling mellom IQ og menneskeverd. Jeg sier, implisitt. Det betyr ubevisst eller språkløst. Dette er noe normalmennesket ikke har satt ord på og dermed adressert. Normalmennesket er forblindet for at dette egentlig uttrykker det også at det er OK å diskriminere på IQ. Stigmatisering på feil variabel (som etnisitet) medfører mulighet til å ta feil på IQ-målet. Man risikerer at noen tilhører en etnisitet som forbindes med lav IQ, men har likevel høy IQ. Dermed blir diskrimineringen «ufortjent». Så spørsmålet om forskning på etnisitet og IQ handler egentlig om muligheten for at smarte mennesker blir diskriminert som om de var dumme, uten at de egentlig er det, og at det er det som er urimeligheten. Underliggende er det ikke diskrimineringen i seg selv som er problemet, det er feiltakelsen, eller konteksten. Det grunnleggende signalet er at det er akseptabelt å krenke. Det er kun konteksten som blir styrende. Oppdag at dette er en etisk singularitet, fordi det tillater full åpning for personlig diskriminering.

Jeg håper at dette eksemplet gjør det er lett å innse at det grunnleggende moralske problemet her er mangel på etisk menneskeverd. Vi mennesker er mangfoldige, og det skal vi være glade for. Uten dette hadde ikke mennesket eksistert.

Vi mennesker er forskjellige. Og mangfoldet er en styrke. Uten mangfold hadde ingen av oss eksistert. Alt vi er, representerer løsninger på utfordringer som en uendelighet av generasjoner før oss har vært eksponert for. For hver eneste suksess, ligger millioner på millioner av fiaskoer. Hver og en av oss bæres på ryggen av fortidens fiaskoer og lidelser. Så går vi altså hen og forakter bærebjelken for vår egen eksistens og suksess? Og som mennesket tar vi mangfoldet videre inn i det sosiale. Der har mangfoldet den samme styrke fordi det gjør det mulig å differensiere og spesialisere. Gjennom differensiering kan vi skape en organisk helhet som er større enn oss selv. Vi kaller det for organisering. Dette betyr at siden vi er forskjellig så medfører det automatisk at vi kan inngå i forskjellige roller, og videre at vi behandles forskjellig.

Kunsten er å klare å se forskjell på hva som er rimelig forskjellsbehandling og hva som er urimelig forskjellsbehandling. Dette er ikke alltid enkelt. Det at vi har forskjellig oppfatning om roller og rollefordeling vil da også være en kilde til konflikt. Konflikten kan best løses ved at alle parter utvikler felles organisk forståelse. Derfor er det vesentlig å reflektere over forskjellen på hva som er rimelig og hva som er urimelig.

Diskriminering blir det når det er åpenbart urimelig. Men hva er urimelig? En tommelfingerregel handler grunnleggende om at forskjellsbehandling som impliserer degradering av menneskeverd er moralsk uakseptabelt. Skal det være en forskjellsbehandling så må det kunne begrunnes rasjonelt. Det vil si at målet må være definert og åpent tilgjengelig. Resonnementet bak strategien må være like åpen, basert på saklige, holdbare og forståelige resonnementer. Forskjellsbehandlingen må da være en nødvendig følge av dette. Rimelighet innebærer at de impliserte evner å se mening i det som er gjort, gitt målet som er oppgitt.

Forskjellsbehandling innebærer alltid potensiale for å signalisere krenkelse, enten det er intendert eller ikke. Derfor er dialog svært viktig. Opplevelse av krenkelse, er opplevelse av degradering av  menneskeverd. Dette ligger dypt i oss. Dette er fordi narsissistiske trekk er noe vi har med oss i den biologiske bagasjen. Det betyr at dette gjenkjennes rent emosjonelt i oss. Vi mennesker har et sterkt behov for å bli sett, for å få bekreftet vår sosiale eksistens. Så lenge det er likeverdig dialog, og at felles forståelse kan oppnås, så er de fleste mennesker villig til å akseptere og ikke minst samarbeide.

Men her ar alltid risiko for at forskjellsbehandling er urimelig diskriminering. De beste indikasjonene på det er indikasjoner på sosialt spill, da typisk i form av arenakontroll. Det vil si at aktører eller miljøer, søker å unndra seg å bli konfrontert med sine handlinger. Og dersom det skulle komme begrunnelser, så er de ofte overflatiske eller svake. De kan bære preg av påskudd på den måten at holdbarheten er svak eller svak eller manglende forankring i faglig vitenskapelig kunnskap.

Motivasjonen bak urimelig forskjellsbehandling kan muligens sorteres i to kategorier:

1)   Kynisme
Da handler det om å oppnå fordeler, og at vedkommende som diskrimineres er i veien for dette. Forsvarsevnen er vurdert og funnet så pass svak at det er verdt risikoen å kjøre over vedkommende. Det kyniske motivet er ofte mer bevisst, rasjonelt. Det kan handle om ressurser, roller eller posisjoner. Med gode oppgaver og gode roller, så følger det også goder, både økonomiske- og sosiale- goder. Også her gjelder loven om negativ omfordeling. Så det å vinne gjennom med dette kan bety mye. Her kan ligge bevisste strategier og mye innsats bak.

2)   Sadisme
Det er denne jeg refererer til som noe i menneskenaturen. Det er det jeg kaller for aggressivt begjær. Min oppfatning er at det er mye mer av dette enn vi aner. Det som er vanskelig med aggressivt begjær, er nettopp at motivet ofte fremstår utenkelig. Forveksler man dette med kynisme, så leter man altså etter rasjonelle motiv for dette. Og dersom man ikke finner dette, så legger man saken død. Tanken på at det er selve krenkelsen, i seg selv, som ligger bak diskrimineringen, som i seg selv er motivet, kan være vanskelig å komme på, særlig for de mer naive av oss. Min hypotese er at det nettopp er andres sårbarheter som frister til aggressivt begjær. Dette er sin parallell til fugleungers fristelse til å hakke i den utsattes åpne sår. Det er ikke vanskelig å komme opp med biologiske forklaringer på aggressivt begjær. Grovt sett relaterer det seg til mekanismene bak sosial rangering, og til mekanismer bak sosial utrenskning.

 

Det modne samfunn må ta høyde for alt dette. Det starter med en dugnad for å etablere og opprettholde Det Etiske Grunnfjellet. Da er det neste naturlige steget, omfordeling på alle plan. En omforent oppfatning av det etiske grunnfjellet gjør det også mulig å kartlegge, både mennesket som art (kjenne oss selv), og meg som individ (kjenn deg selv). For dette er det beste vilkåret for å kunne «ta det vi har og gjøre det beste ut av det». Det må forskes på, men, i et godt sosialt klima, er det ikke nødvendigvis en katastrofe for et barn å få vite at man f.eks. skårer lavt på utseende, eller sosial appell, eller IQ. Samfunnet kan etter hvert utvikle innretninger som til en viss grad kompenserer for dette og tar hensyn til det.

Det å ikke diskriminere, handler med andre ord også om vilje til å forstå, respektere og delta i dugnaden for å kompensere. Jeg tror at de aller fleste av oss, har mye å by på. Det handler bare om å få det frem.

Nå skal ikke jeg være naiv og tro at vi kan skape paradis på denne måten. Mennesket vil alltid være menneske. Krenkelser vil skje. Forbigåelser vil skje. Urett vil skje. Diskriminering vil skje. For de fleste av oss vil livet snuble i vei, med alle sine ingredienser av onder og goder. Men også her kan vi hjelpe oss selv og hverandre, med vår egen livsinnstilling, slik at vi kan møte livet, noen ganger med fandenivoldsk humor, andre ganger med glimt av livets dypeste mening, noen ganger med forståelse og dypere innsikt, noen ganger med vilje til å reise seg, andre ganger med tap. Men det viktige er å lære seg å motstå fristelsen til Kainsk raseri, men heller mobilisere viljen til å være medmenneske, så langt ressursene strekker til, og ikke minst, ikke selv falle for fristelsen til å bli et diskriminerende menneske.