Generelt

Se også her.

Relasjonen handler om forhold mellom entiteter. Det jeg reflekterer over her er sosiale relasjoner. Vi har også relasjoner mellom ting og forestillinger, men det er ikke tema her.

En sosial relasjon kan kanskje defineres som karakteristikker av de sosiale forbindelseslinjene som eksisterer mellom to sosiale aktører. Aktører kan være grupper eller det kan være enkeltindivider.

For sosiale arter blir relasjonene selve grunnenheten i det som utgjør aktørens sosiale kapital. Den har med andre ord samme rolle som penger har innenfor økonomi. Man kan summere opp kvalitet og kvantitet på relasjoner og man har et slags mål på sosial kapital. Kanskje kan man videreføre denne analogien til at på samme måte som økonomisk kapital har sin arena innenfor handel og markeder, så har sosial kapital sin arena innenfor det sosiale univers som består av det sosiale samspill og det sosiale spill. Min påstand er da også at, for oss mennesker, er sosial kapital er enda viktigere enn økonomi. Dermed blir da også relasjoner vel så viktig som penger. Dette slår da også ut slik at de som har «god råd» kan sløse mer med relasjoner enn de som sliter. Det å sløse med relasjoner handler både om å være eksklusiv men også det å tillate seg å oppvise negativ eller truende atferd overfor andre.
På den annen side, vil den som er fattig på relasjoner strekke seg langt for å skaffe seg og vedlikeholde relasjoner. Det kan føre til alt fra underkastelse til avdemping av sosial viljestyrke til bedrag til søken etter oppmerksomhet.

Relasjonelt begjær

Relasjoner mellom individer drives i all hovedsak av begjær. Da snakker jeg om begjær i betydningen av indre emosjonelle drivkrefter som ligger bak og virker retningsgivende på våre handlinger.  Da snakker vi om begjær etter nytteverdi, begjær som skaper nærhet og begjær som skaper avstand. Det gir tre typer begjær, som vi alle kjenner igjen:

1)   Begjær drevet av Eros, som adresserer objektet (kroppen og individets nytteverdi)

a.    Begjær etter det reproduktive systemet (mest maskulint)

b.   Estetisk begjær (etter vakre kropper)

c.     Produktivt begjær (Begjær etter kroppens verdiskapingskapasitet, mest feminint)

d.   Sosialt begjær (Begjær etter kroppen i form av sosial valuta, mest feminint)

2)   Det empatiske begjær (Agabe: Det første begjær etter subjektets tilstand)

a.    Begjærer optimalisering av subjektets velvære

3)   Det aggressive begjær (Det andre begjæret etter subjektets tilstand)

a.    Begjærer subjektets lidelse og destruksjon

        

                 

 

Former for relasjoner

Relasjoner kan eksistere både mellom enkeltindivider og på gruppenivå mellom forskjellige grupper av individer. Jo mindre gruppen er, jo nærmere og mer nyansert, ekte eller intim kan en relasjon være. De mest nære og intime relasjoner finnes mellom enkeltindivider. Men uansett om dette er på gruppe- eller individnivå kan man klassifisere relasjonene etter kvaliteten på relasjonen. Eksempler på forskjellige typer relasjoner kan være:

1.    Sameksistens
En relasjon som kun består i koeksistens med få kontaktpunkter, men uten fiendskap. Man lar hverandre i fred, blander seg ikke inn, samarbeider ikke, eller vet kanskje ikke om hverandre en gang.

2.    Utvekslingstilstand
Samme som sameksistens men samarbeider der det er naturlig.

3.    Lagspill
Man spiller på samme lag, er likeverdige, samarbeider, skaper vinn-vinn, og respekterer den andre part som likeverdig. Man samarbeider om å finne løsninger som er mest mulig optimale for begge parter.

4.    Konkurrerende samspill
Samarbeid, men mer preget av egoisme. Man forsøker å få mer ut av samarbeidet enn motparten. Innslag av ”skittent” spill, lureri, manipulasjon forekommer. Samarbeid dreier seg mest om seg om å utnytte eller å bli utnyttet. Seier og tap er et tema.

5.    Krigstilstand
Åpen krig, man ønsker å ødelegge motparten, vinne totalt, undertrykke. Dette er hauk over hauk. Man forsøker å dominere hverandre. Den som får makten rår uinnskrenket over den andre.

Kvaliteten på relasjoner

Jeg tenker det kan være fruktbart å ta i bruk helse-begrepet på relasjoner. Relasjoner kan betraktes som en helhet i seg selv. Når en relasjon blir syk, så handler det ikke nødvendigvis om at partene er syke. Det er fullt mulig å være en del av an syk relasjon i en sammenheng og en frisk relasjon i en annen sammenheng. Men selvsagt er det slik at vi alle har noen tilbøyeligheter, som ofte kan få avgjørende betydning for hvordan relasjonen utvikler seg.

En helsemessig sunn relasjon er en relasjon som gir positivt utbytte for begge parter. Det behøver ikke nødvendigvis være like stort utbytte for alle parter. Men store skjevheter her vil sette relasjonen under press. Og selvsagt kan dette variere og vi får bølgedaler hvor det også er belastninger. Men dersom en eller flere parter i relasjonen belastes på en sånn måte at det gir skade, så snakker vi om en syk relasjon. Da er det vesentlig å erkjenne det, og adressere det slik at det ikke medfører skader.

Dersom vi skulle måle kvaliteten på relasjoner må vi spesifisere noen karakteristikker som beskriver dette. Overordnet finner vi to viktige karakteristikker:

1)   Nærheten i relasjonen.
Jo nærmere relasjonen er, desto mer verdifull anser vi den for å være. Typisk nære relasjoner er mellom par og mellom foreldre og barn, mellom søsken. Så har vi mellom nære venner. Dette er relasjoner som hvert enkelt menneske er dypt avhengig av. Men hvor nær relasjonen kan bli, avhenger av symmetri og en rekke andre karakteristikker. Den klareste indikasjonen på en nær relasjon er at man kan gråte sammen, og være sårbare sammen. Men da er det også slik, at det er lavere terskel for at våre skyggesider dukker opp. Det gjør relasjonen i seg selv sårbar, og det utgjør en risiko i relasjonen. Det at vi til tider ser hverandres verste sider, ja lar det gå ut over hverandre kan medføre at rasjonen flipper over fra kjærlighet til hat. Derfor kreves det kognitiv mobilisering, hvor man utøver respekt i den hensikt å vedlikeholde god helse i relasjonen. Men dette medfører som sagt risiko, og det er slett ikke alle som er villig til å risikere dette. For et brudd er en svært alvorlig belastning for de fleste.

2)   Balansen i relasjonen (symmetrisk kontra asymmetrisk)
Vi mennesker har en spontan tilbøyelighet til å rangere oss i forhold til hverandre. Enhver relasjon vil starte i en sosial kontekst med utgangspunkt i forskjellige hierarkier. I den grad vi tar dette med oss inn i relasjonen, så fungerer dette destruktivt på relasjonens helse. Det gjelder både det å la følelse av underlegenhet eller overlegenhet prege hvordan vi forholder oss til den andre. Modenhet er å være bevisst på dette. Det vil si å legge det sosiale spill igjen utenfor, for å oppnå relasjonens viktigste kvalitet: likeverdighet. Men dette krever kognitiv mobilisering, og det krever trening. Jeg har den hypotesen at opplevelse av overlegenhet i en relasjon, øker risikoen for utløsning av narsissistisk atferd. Se her. På samme måte utløser følelsen av underlegenhet alarmtilstander som kan medføre stress, frykt og underkastelse. Dette er igjen ødeleggende for relasjonens helse. På grunn av dette er det sjelden man finner nære relasjoner mellom voksne, på tvers av vertikale lag i samfunnet.

Nå er det viktig å presisere at optimalisering på nærhet og symmetri i alle relasjoner aldri kan være et mål. Det er åpenbart relasjoner hvor avstand er viktig for at relasjon skal fungere. I det sosiale samspill er vi avhengig av at relasjoner bærer preg av den høflighet og respekt som avstand gir. Intuitivt er vi klar over dette og holder derfor naturlig avstand i de fleste relasjoner. Og dette ligger dypt i oss. Vi opplever sjenanse og tilbøyelighet til tilbakeholdenhet eller fremstår med en glansbildeversjon av oss selv. Kvaliteten på disse relasjonene handler om evnen til å utvise høflighet og grunnleggende respekt. Høfligheten kan ha innslag av inkompatibilitet på grunn av kultur. Derfor er det vesentlig å ha menneskeverdet i bunn, dertil utviklet modenhet. Så fungerer det likevel. Det er forresten interessant å se hvordan vår biologiske tilbøyelighet til høflighet settes ut av spill når vi er over i den digitale verden. Dette medfører utfordringer som har kommet bardus på oss.

Men, som sagt er mennesket avhengig av nære relasjoner. Mangel på nære relasjoner medfører ensomhet. Vi kan godt være ensomme selv om vi ikke er alene. Da handler det nettopp om sulteforing på nære relasjoner. Her er mitt forslag på noen kvaliteter som påvirker helsen i nære relasjoner:

1)   Likeverd
Dette ligger i bunn i form av et modent reflektert forhold til menneskeverd

2)   Respekt
Det er slik at jo nærere relasjonen er, desto større er risikoen for at respekten undergraves. Dersom respekten forsvinner, er relasjonen egentlig ødelagt. Det kan bli vanskelig å reetablere den.

3)   Tillit
Tillit handler om tre plan: Kompetanse, velvilje og integritet. I denne sammenhengen er det de to siste som er viktig. Oppstår det tvil på noens velvilje eller integritet, så er tilliten under press. Tapt tillit er også ødeleggende for relasjonen.

4)   Lojalitet
Dersom vi ønsker en nær relasjon, så er lojalitet vesentlig. Det betyr at man er trygg på at man ikke faller hverandre i ryggen, ikke baktaler eller utleverer hverandre. Dette gjelder også om relasjonen skulle falle fra hverandre eller bli uvenner. Lojaliteten kan ikke være betinget. For da er det ikke lojalitet.

5)   Solidaritet
Man står opp for den andre når utfordringen er der.

6)   Åpenhet og toleranse
Åpenhet betyr at man mobilisere vilje til å forstå hverandre, og at man mobiliserer toleranse for hverandres forskjellighet. Dette handler igjen om respekt og menneskeverd.

7)   Gjensidighet
Det vil alltid være et nytte-forhold relasjonen. Som tidligere nevnt vil det alltid være slik at noen er mer til nytte enn andre. Men det er veldig viktig at man ikke slipper en slik ubalanse for langt. Vi har alle behov for å føle oss nyttige. Så vi må ikke være redd for å hverken tilby, ta imot eller spørre hverandre etter store og små tjenester. Dette er en del av det som knytter relasjonen sammen. Dette må selvsagt balansere slik at man ikke utnytter hverandre.

Kort om utvikling av relasjoner

Relasjoner har et typisk inkrementelt utviklingsforløp. Det vil si at prosessen har kaotiske innslag. En relasjon utvikler seg typisk som en vekselvirkning mellom aktørene. Den utvikler seg og endrer karakter gjennom selve interaksjonen mellom partene. Det vil si at selve prosessen påvirker den videre relasjonen som igjen påvirker den videre prosessen. Vi snakker altså her om en selvforsterkende tilbakekobling som kan gå både i positiv og negativ retning.
Det er derfor at et første møte mellom mennesker kan få avgjørende betydning for kvaliteten på den videre relasjonen. Videre kan de oppfatninger vi danner oss av «den andre», utvikle seg til en selvoppfyllende profeti. Det vil si at relasjonene i seg selv kan påvirke hvilke roller vi får i forhold til hverandre. Og etter hvert som dette «går seg til» vil vår tendens til å sortere eller «båse» hverandre, bekrefte seg selv. Dette er bakgrunnen for det jeg kaller for sosial definisjonsmakt, hvor det dominerende individet påtvinger den svakere en uønsket rolle, som passer inn i den dominantes virkelighetsunivers.

Et eksempel kan være den prosessen som har utgangspunkt i lagspill, men hvor en av partene går over til konkurrerende samspill. Etter hvert som dette blir åpenbart for den andre parten vil denne forsøke å unngå å bli utnyttet. Likeverdet svekkes og det blir etter hvert et spørsmål om å utnytte eller å bli utnyttet. Skittent spill kan være umulig å overvinne med det gode, og kanskje svarer motparten med samme mynt. Man går inn i et våpenkappløp i bruk av virkemidler. Mistanker og mistillit blir bekreftet gjentatte ganger. Dersom det ikke ender med at en av partene trekker seg, eller total seier for en av partene kan dette ende i en åpen krigstilstand, hvor prosessen eskalerer til en åpen konflikt med der tilhørende de virkemidler man måtte få tilgjengelig. Et slikt forløp har en viss grad av irreversibilitet over seg.

Men noen ganger kan plutselige tilfeldige hendelser snu ting opp ned. I hjembygda vår var det to naboer som lå i mer eller mindre konstant nabokrangel. Begge var like kreative, både i sin banning og andre kreative uttrykk. Og slik gikk dagene inntil den dagen da huset til den ene av dem brant ned til grunnen. Da skjedde det uventet at den andre naboen forbarmet seg over den uheldige. Han tok seg av dem og gav dem klær og husly. Konflikten stakk ikke dypere enn at når det gjaldt, så stod de sammen. Min refleksjon på denne hendelsen er at den åpnet en ny arena for samspillet mellom de to naboene. Husk at i en slik konflikt så vedlikeholdes konflikten av konstante mistolkninger eller overtolkninger av hverandre. Her åpner det seg en arena hvor godhjertethet kan serveres uten at det kan mistolkes. Og det ser ut til at det var akkurat dette, naboen benyttet seg av. Endelig fikk han muligheten til å vise frem en annen side ved seg selv. Og det kunne han gjøre uten at det ble tolket i verste mening, og det løste opp verkebyllen mellom dem.