Underkastelse

Underkastelse innebærer at et individ i større eller mindre grad oppgir eller legger sin egen vilje under en annens. Det innebærer også at individet i ord og handlinger tilkjennegir sin underordnede rang. Underkastelsen har dype biologiske røtter, og du finner den igjen hos de fleste dyrearter som har sosialt samspill. Ofte kan man f.eks. se at store hunder viser aggressiv atferd overfor mindre hunder. Responsen fra den svakeste hunden er ofte å kaste seg ned. Samme strategi ses også med katter. Jeg har observert dem mange ganger. Samme mønstret går igjen. Katter er jo som regel ikke spesielt vennlige av seg når de tilfeldigvis møtes. Dersom det er tydelig nok forskjell på dem, vil det ofte ende med at den svakeste kaster seg ned.  Dette er en ren overlevelsesstrategi, hvor svake individer unngår å bli drept, ved tydelig å tilkjennegi underkastelse. Sannsynligvis gjør det seg gjeldende blant svært mange dyrearter. Det er en tydelig tilbøyelighet som strategisk øker den svakes mulighet til å føre egne gener videre. Utfordrende og provokativ atferd er lite hensiktsmessig for den svake, fordi de da pådrar seg leder-hannens vrede (og hans støttespillere) og ender i en kamp de er nødt å tape. Slik fremmer naturens harde lov «underkastelsen» som en sekundær strategi der seier ikke er mulig. Dette er en svært viktig strategi som sitter dypt i, også hos oss mennesker. Det er ikke tilfeldig at mange av oss har sterk vegring mot å gjøre oss bemerket, provosere eller stikke oss frem på noen måte. Det er heller ikke tilfeldig at det å bøye seg er et ydmykhetstegn som går igjen i mange kulturer. Det som får oss til å bøye oss er personer av høyere rang, konger og høye ledere, og ikke minst religiøse symboler og ledere.

Det er heller ikke tilfeldig at mektige individer ofte blir referert til som «stor» eller «opphøyet», og at de ofte plasserer seg på de høyeste stedene, og gjerne ikler seg høye hodeplagg. Se på paven. Han sitter gjerne på et platå over de andre, og forlenger høyden med et utstaffert hodeplagg. Alt dette refererer seg til det enkle biologiske faktum at den største er den sterkeste og har dermed den reelle fysiske makten.

Men strategien stopper ikke her. Reelt sett er ofte underkastelsen rent øyentjeneri. Det vil si at lojaliteten nødvendigvis ikke følger underkastelsen. Underkastelsen er en førstestrategi. Smarte individer kan oppnå svært mye i skyggen av en dominant leder, men spillet kan ofte være høyt med livet som innsats. Mindre smarte individer som likevel er smarte nok til å se sin egen begrensning kan velge den motsatte strategien, absolutt lojalitet og absolutt lydighet, i håp om å kunne oppnå lederens gunst.

For alle andre har naturen enda en tilbøyelighet på lager. Det er tilbøyeligheten til nesegrus ukritisk beundring. Den trenger ikke nødvendigvis en bevisst rasjonell strategi. Individet bare følger sin impuls, rent automatisk, og vips så har overmakten enda en lojal støttespiller. Og denne gangen er det ikke snakk om øyentjenere, men ren skjær beundring av et karismatisk menneske.

Et spørsmål man kan stille er hvor langt en slik ubetinget lojalitet eller absolutte lydighet kan gå. Mennesket er jo grunnleggende egoistisk og spørsmålet er om ethvert menneske har en pris på sin lojalitet. Det er som sagt grunn til å tro at innslaget av øyentjeneri i forbindelse med underkastelse er meget stort. Samtidig vet vi at fanatisk lojale mennesker er villig til å gå svært langt for å oppfylle det de oppfatter er sin herres vilje. Særlig gjelder dette grusomme handlinger begått mot andre mennesker. De er omgjort til grusomme redskaper i sin herres hånd. De kan pine og torturere, og til og med drepe barn uten skrupler. De kan hevde å totalt oppgi egen vilje, og å lyde herren uansett hva det skulle være. Men ofte ligger det i kortene en oppfatning om at de en gang skal belønnes. Hva ville skje dersom en slik person fikk den oppfatningen at hans herre kun ville ham alt ondt? Hva ville skje dersom han fikk beskjed om å torturere og drepe egne barn og deretter seg selv, slik at herren kunne få dem fortere til helvete, hvor herren kunne nyte og pine dem til evig tid. Ville den fanatisk lojale undersått fortsatt prise og ære sin herre, og gladelig gjøre hans vilje? Eller er det slik at underkastelsen gjelder kun så lenge undersåtten har den oppfatning at det før eller senere vil gi personlig vinning?