Syv steg fra Sosialetikk til analytisk etikk (metaetikk)

Sosialetikk er i sitt vesen opportunistisk. Det vil si den er ikke prinsipiell på noen måte. Den har sin nytteverdi fordi normer og verdier er uunnværlige i forhold til om samfunn og kulturer kan fungere eller ikke. I så måte er det lett å forsvare at vi må ha en etikk.
Det første steget på veien fra sosialetikk til analytisk etikk er å ta et skritt tilbake og se kulturene i perspektiv. Da konstaterer vi flere ting:

1)   Verdier og normer varierer med kulturer

2)   Verdier er sauset sammen med tradisjon og religion og det er ingen klar grense mellom dem

3)   Verdier og normer kan både være til velsignelse og forbannelse for enkeltindivider

4)   Etiske standarder har stor innflytelse på et samfunns suksess

5)   Det er en kjerne av etiske grunnverdier som går igjen i alle samfunn.  De kalles ofte for universelle.

Med utgangspunkt i dette kan vi konstatere at det mange av oss oppfatter som absolutte ufravikelige verdier, ikke kan være det fordi mennesker har ufravikelige standarder som står i strid med hverandre. Det er altså mulig å tro at en verdi er absolutt, uten at den nødvendigvis er det. Altså menneskets såkalte indre etiske kompass kan ikke være noen fasit i forhold til absolutte verdier.

Det andre steget på veien til analytisk etikk er å stille seg selv spørsmålet om etikken i min kultur nødvendigvis er «den rette»?  Tør jeg se kritisk på mine egne intuitivt oppfattede verdier?
Dette er det jeg vil kalle for et potent spørsmål. Skal vi svare med oppriktighet på dette tvinges vi jo inn i en refleksjon av typen «hvordan måler vi dette?» Hvordan skal vi bedømme hva som er den beste etikken?

Det tredje steget på veien mot analytisk etikk er å konstatere at bare ved å stille slike spørsmål så har vi satt oss ut over den naturlige autoritet som vanligvis hefter ved sosialetikken.  Det vil si at vi har åpnet for muligheten til å forkaste verdier som ligger i egen kultur.

Det fjerde steget er å ta steget fullt ut. Jeg forkaster sosialetikkens naturlige autoritet og frigjør meg derfor til å stille dypere og mer grunnleggende spørsmål om etikkens begreper.

Det femte steget på denne veien er søkestadiet. Jeg har forkastet den trygge autoriteten jeg hadde gitt min ureflekterte tilslutning til. Alt er åpent. Hvor skal jeg gå for å lete etter svar? Kan jeg lete innfor religionen? Et nærmere blikk på religion tilsier at den har vært årsak til enormt mye lidelse opp gjennom tidene. Religion er ikke konsistent, den kan bli omgjort til et middel for grusomheter. Religion er ingen garanti.
Hva med politikken? Vi konstaterer at politikk og religion ikke nødvendigvis er så forskjellig. Det forrige århundres eksperimenter med nazisme og kommunisme sier vel alt. Politikk er ikke noen entydig farbar vei.
Hva med filosofien? Vel det finnes vel filosofer og filosofisk tenkning bak enhver politisk og religiøs teori. Filosofer er innbyrdes uenige. Her er intet entydig svar.
Hva med naturen? Tja, hva er egentlig natur? Vi oppdager at begrepet er upresist og lar seg ofte misbruke retorisk. Men om vi nå forholder oss til naturen, og sier at våre verdier skal gjenspeile naturen. Men hva betyr dette egentlig? At vi aldri skal gripe inn i naturens gang? Det blir jo meningsløst fordi det fjerner alt menneskelig handlingsrom. Et annet problem er spørsmålet om vi uten videre skal underkaste oss det som er, og si at slik bør det være? Å slutte fra er til bør, er en kjent feilslutning. Det finnes ingen måte å begrunne det på. Men er ikke vi mennesker en del av naturen? Blir det da ikke så å forstå at alt vi gjør eller ikke gjør, det blir en del av naturen? I så fall er jo naturen som guide helt meningsløs. Dessuten så ser vi at vår suksess som art hele tiden har vært at vi gjorde ting annerledes enn våre tidligere forfedre.  Våre handlinger betyr en stor forskjell. Når ble vi kunstige? Var det når vi bearbeidet stein til redskaper? Var det når vi fant opp ilden? Var det når vi begynte å bygge hus i stedet for å bo i huler? Var det når vi «forstyrret naturens gang» ved å finne opp landbruk? Vi innser at dette blir meningsløst. Det er jo ikke dermed sagt at vi ikke kan lære av naturens måte å «løse» tingene på. Men måten vi forholder oss til dette på, måten vi anvender kunnskapen på, jo det avhenger tilsynelatende av de verdier vi legger til grunn. Og disse verdiene kan ikke utledes av «det som er».

I det sjette steget på veien til analytisk etikk konstaterer vi at kjente disipliner som religion, politikk og filosofi ikke kan gi oss entydige og gode svar på hvor vi skal hente våre verdier. På veien videre faller vi inn på de dypeste og mest grunnleggende metaetiske spørsmål. På hvilken måte eksister verdier? Er det noe objektivt som befinner seg utenfor oss selv? Snakker vi kanskje om Gud, eller om metafysiske realiteter som er der ute og som en gang i fremtiden kan erkjennes av oss mennesker og dermed gi oss fasitsvar på grunnleggende spørsmål om rett og galt?  Men la oss reflektere litt dypere over dette. Om vi nå skulle finne slike verdier. Hva om disse verdiene skulle være i uoverensstemmelse med det som jeg oppfatter som gode verdier? Hva om vi fant Gud, og den godeste guden befaler meg å koke mine barn levende? Hvordan forholder jeg med til noe slikt? Jeg konstaterer at, selv om vi skulle finne slike verdier, så gjenstår likevel min frihet til å forholde meg til det på min måte. Men hvordan kan da disse verdiene være universale når de likevel ikke kan fungere som en entydig og uimotsigelig begrunnelse for alle individer, til alle tider?

I det syvende og siste stegen på veien til analytisk etikk er vi kanskje urolig og opprørt. Vi har avskrevet menneskelige tankedisipliner som filosofi, politikk og religion og vi konstaterer at objektive verdier utenfor oss selv aldr kan ha kraft til å avgjøre noe som helst, på grunn av….? på grunn av hva? På grunn av meg selv. Når du skal nærme deg etikkens grunnpilarer står dine øyne dessverre feil vei. Fingeren peker i en bestemt retning. Den peker på deg selv. Velkommen som analytisk etiker. Og om du ikke allerede har forstått det: Analytisk etikk gir deg ikke svaret, den gir deg ansvaret. Og for å si det med på Bjørn Eidsvåg språk: «Eg ser du søker etter svar, men eg kan ikkje finna svarene for deg,  du må finna dei sjøl, men eg skal leita med deg».

 

For å følge dette temaet videre kan du gå til: Analytisk Etikk.